Familie-frustrasjon...

[Anonym bruker]

Jeg har familie som bor et stykke unna. Jeg flyttet for å studere, og ble boende da jeg fant drømmemannen og fikk barn. Familien som bor igjen på hjemstedet mitt er min mor, og søsken med ektefeller og barn.

 

Det er ikke mye av interesse fra min familie synes jeg...

 

Vi er dem som stort sett er dem som reiser til hjembyen for å besøke (2-4 ganger årlig ca). De sier ofte at de har lyst til å ta en tur, men sjelden det skjer. Skylder på at det er langt å reise med barn, men er jo like langt for oss som også har barn. Sjelden vi blir invitert, så vi kommer på eget initiativ. Når vi først er i byen, så er det vi som må stå for å invitere oss bort til andre og reiser rundt å besøker folk. Synes ikke dette er helt enkelt heller, vi liker jo ikke å være påtrengende. Når vi først er i hjembyen og jeg spør om div vil ha besøk hender det seg også jeg får til svar at det ikke passer akkurat da og da, skal jobbe sent den ettermiddagen så kanskje om vi kan komme etter kl 18-19 (og ja- veldig enkelt med lite barn som legger seg kl 19, selv om deres barn er noen få år større så burde de jo huske hvordan det var), igjen vi som må tilpasse oss. Jeg sender meldinger, bilder på epost og meldinger på facebook, ikke alltid jeg får svar, og det er som oftest aldri de som tar initiativet til kontakt. Har heller ikke fått et eneste bilde, julekort e.l.

 

Jeg har jo lyst til å opprettholde kontakten med familien min, og jeg tror at det rett og slett er at de har nok med seg selv og en travel hverdag. Men føler at det blir feil at det bare blir vår jobb å holde kontakten også, og kun vi som prioriterer dem og ikke motsatt.

 

Bare lufter litt tanker her... hva tenker dere andre? Er det naturlig at det blir slik, og "greit"? Eller bør jeg bare droppe å bry meg så mye og heller la kontakten falle bort?

[Gjest Jenta til Henrik]

Huff da, dette hørtes jo ikke noe hyggelig ut Forstår godt at du blir lei deg pga denne enveiskommunikasjonen. Syns de virker utrolig lite interessert i deg og dine, og det må jo såre noe vanvittig mye

 

Jeg hadde satt meg ned med dem en dag og fortalt hvor vondt du har det, og prøvd å komme til bunns i hva problemene deres er.

 

Sender deg en trøsteklem

[Anonym bruker]

Takk, jenta til Henrik!

 

Jeg skjønner at avstand gjør noe med familieforhold, men synes likevel det er sårende, spesielt etter jeg fikk barn selv

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er av den formening at du kan ikke forvente tilbake det samme som du gir. DU velger å streve med å holde kontakten, de gjør det ikke. Fordi at for dem er det sikkert ikke like viktig.

 

Jeg har nærmeste familie i samme småby, og ser dem ofte. Men INGEN av dem kommer på besøk til oss her. JEG og barna er ofte hos dem, men ikke pokker om det skjer andre veien. Kan ha med at jeg mener familie ikke skulle trenge offisiell invitasjon, men jeg vet ikke. Familie skulle vel ha et naturlig ønske om å tilbringe tid med familie.

 

Den jeg snakker mest med, og har best kontakt med, er min bror og hans kone. Og de bor hele 50 mil unna og har bodd der i mange, mange år, så der er det ikke bare å stikke innom en ettermiddag Men vi har telefon og nett, så kontakten er faktisk tettere der, enn hva den er med søster og foreldre i samme by som meg. Jeg har allerede snakket to ganger med han på telefonen i dag

 

hehehe... det merkelige er at jeg merker meg at mine foreldre og min søster liker veldig godt å snakke om øvrig slekt, og å sladre om alt og ingenting. Mens å bare droppen innom hos meg, er visst uhørt. Mens jeg og min bror her helt ulike dem der. Vi snakker om OSS og hva som foregår i våre liv. Og han har virkelig vært min støtte i en vanskelig periode nå..

 

Så det har nok med interesser og andre ting å gjøre. Og det å være i slekt, betyr absolutt ikke at man er like og vil det samme.

[lille sprelle]

Det er alltid sånn at den ene veien er ubeskrivelig mye lengre enn den andre.

Det kan også være slik at de ikke ønsker å mase eller trenge seg på osv. Du vet selv hvor stressende en hverdag med barn, jobb, hus osv kan være.

 

Foreslår at du neste gang er tydelig på når dere kommer og gjør avtale i forkant om hvem dere skal besøke når. Da kan de finne ut hva som passer og de er klare til å ta dere imot.

[magpie]

Jeg har også familien min langt unna (i et annet land) men jeg føler at det er naturlig at det som oftest er vi som reiser dit (i tillegg er faktisk foreldrene mine innom her ca 2 ganger i året). Men det å holde kontakten synes jeg må gå begge veier. Altså ringe, skype, sende e-post..

 

Svigerforeldrene derimot bor her i byen men skjer KANSJE en gang i året (MAX!) at dem er innenfor døra hos oss..og dette er vi litt frustrert over. Mye mas om at vi skal komme innom og klaging over at vi ikje blir over natta (!). vi har no sagt i fra, men er ikje sikker om det faktisk gikk inn jaja..vi holder no ut og drar på besøk når det passer oss tante og onkel til gutten fra pappa si sia er derimot veldig flinke til å stikke innom

[☆☆☆]

Trenger ikke flytte langt for denne problematikken. Jeg har bosatt meg et par-tre kilometer fra barndomshjemmet, på de to årene vi har bodd i leiligheten har moren min vært her to ganger, pappa tre. Om hun ringer, er det for å furte over at jeg ikke har tatt kontakt.

 

Det komiske er at mamma er sjalu på svigermor, fordi hun har følelsen av at vi er hos dem oftere.

[Anonym bruker]

Jeg tror du har rett Anonym #4, jeg kan vel ikke forvente at de er like interessert i å holde kontakten som meg. Takk for at du delte din erfaring.

 

lille sprelle: ja jeg tror du har rett i at de ikke vil trenge seg på, vi har ikke bestandig hatt like god plass i heimen til mange overnattingsgjester og slik, så det kan være noe av grunnen. Og det er på vår kappe.

 

Synes likevel ikke det forklarer hvorfor de aldri tar kontakt på sms, telefon, epost, fb, osv... Spesielt "hyggelig" har det vært de gangene jeg har sendt god-jul meldinger, nyttårsmeldinger, 17-mai meldinger osv for å ønske den en god høytid, av og til med bilder på mms eller epost osv, uten å få svar en gang. Synes det er kjedelig at ikke vi blir tenkt på i de settingene hvor resten av familien ofte er samlet mens vi er langt unna, og ikke en melding en gang for å vise at de bryr seg

 

Jeg har ikke lyst til å bli "gammel og bitter", så enten må jeg fortsette som før med friskt mot, og tenke som så at "jaja de er vel bare travle med sitt og glemmer og svare, og har mer enn nok med sitt til å komme på oss i slike settinger, de tenker ikke over det og har ikke i hensikt å gjøre slik det bare blir sånn", ellers må jeg trekke meg tilbake og tenke som så at de ikke bryr seg, at jeg rett og slett bryr meg mer men at interessen ikke er den samme tilbake. Da blir det plutselig en del mil lengre å reise på besøk, og tusen tastetrykk lengre unna å sende en sms. Jeg ønsker jo at barnet vårt skal ha kontakt med sine tanter, onkler, søskenbarn og bestemor... og jeg ønsker ikke miste de heller, selv om det egentlig ser ut som det er der vi er nå. Jeg har vel mer å tape på å miste dem enn motsatt kanskje siden de har hverandre uansett.

 

HI

[Anonym bruker]

NR 6 og 7: huff er egentlig værre når det er slik og man bor i nærheten, da skjønner man enda mer at det er med hensikt, kanskje bra vi ikke har bosatt oss i nærheten av min familie hvis det likevel hadde blitt slik :S