Hvordan er deres 4åringer?

[Anonym bruker]

Jeg har en 4åring som er til utredning via BUP. Det er hovedsaklig sinne og utagering som er det største problemet, men jeg reagerer også på en del andre ting. Jeg er litt usikker på hva som egentlig er vanlig på den alderen, derfor spør jeg.

 

- Han krever ekstremt mye oppmerksomhet. Det sliter meg helt ut. Jeg hører ordet "mamma" hvertfall tusen ganger hver dag, og da tror jeg faktisk ikke jeg overdriver. Det er flere ganger i minuttet, noen ganger har han ikke en gang noe å si. Jeg kan ikke en gang sette på en klesvask eller gå på do omtrent uten at han er der. Det starter klokka seks om morgenen og varer til han legger seg, nesten uten stans. Han prater VELDIG mye, og er god språklig, men jeg føler ofte at det er tungt å snakke med ham. Det er vanskelig å forklare, men jeg må si ting om og om igjen, og likevel spør han, eller konstaterer det samme om igjen rett etterpå. Type "Er det karneval idag?" "Nei, det er imorgen" "Er det karneval imorgen?" "Ja, det er det." "Hvorfor er det ikke karneval idag?" Så forklarer jeg, og to minutter etterpå kan han si: "Idag er det karneval."

- Han hører ikke etter i det hele tatt! Han bare fortsetter, eller gjør det totalt motsatte av hva vi sier. Selv om jeg har forklart hvorfor han må høre og at vi f.eks bare skal ta på jakken sånn at vi får gjort det morsomme vi skal gjøre, så stikker han av gang på gang. Det nytter ikke å snakke med ham om det, selv om jeg prøver hele tiden. To minutter senere er det det samme på nytt igjen. Han kan gjøre ting som å hoppe i søledammer selv om jeg har sagt at han ikke skal gjøre det og så bli utrolig sint eller lei seg fordi han blir våt.

- Han kommanderer hele tiden, og ALT er en konkurranse. Han skal ha mat først, skal komme først hjem osv.osv. Han skal bestemme og ha kontroll på alle og enhver, selv om vi setter ned foten hele tiden. Han kan krangle i en halvtime fordi han vil at jeg skal hente en ting som står en halv meter unna ham istedetfor å bare ta den selv.

 

Er dette vanlig, eller er det noen som har annerledesbarn som kjenner det igjen på et vis? Vi er veldig konsekvente, setter mye grenser, har klare regler osv., men det biter rett og slett ikke på. Setter pris på svar!

[Nyttårs barn]

Hei, dette høres slitsomt ut. Har og en viljesterk fireåring og endel av det du sier kjenner jeg meg igjen i. Mye diskusjoner og krangling særlig med faren. Men han er også grei og leker godt alene, i barnehagen fungerer det veldig greit.

Greit å få en utredning så kan noen utenforstående si noe om hva som er "vanlig" oppførsel.

[Anonym bruker]

Mine på 3 og 5 snakker også hele tiden, mamma ditt og mamma datt, mamma se, mamma hør osv.

Alt er også en konkurranse mellom dem. De krangler stadig om hvem som skal skru på eller av tv, skru på eller av lys, åpne døra, lukke døra også vider.

Likevel anser jeg dem som helt normale. All eglinga er mellom dem, og det er vel helt normal søskenkjærlighet.

De leker godt sammen, men det er super viktig at ting er rettferdig.

Noen ganger må jeg si at jeg skulle ønske de kunne si pappa litt også, eller la meg gå alene på do, ikke alltid skulle hjelpe til med å sette på vaskemaskiner eller henge opp tøy, men de er super søte og hjelpsomme om enn litt slitsomme.

 

De er fantastiske og helt normale.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Dytter denne litt og håper på flere svar. HI.

[Anonym bruker]

Jeg har en 3-åring og en 4-åring og begge to har munndiare, men de trenger ikke oppmerksomhet fra meg hele tiden på den måten du beskriver. De kan godt snakke med hverandre, med dukken, til boken eller bare til seg selv

Det er en aldre hvor alle tanker kommer ut av munnen, de lukker liksom ikke munnen og tenker en tanke inne i hodet, tankene bare renner ut av munnen fra de står opp til de legger seg...

 

De kan godt krangle og trasse, men hører når de skjønner at nå har mamma fått nok. å stikke av ved påkledning osv er noe jeg har liten tålmodighet med og det vet de, sjelden de prøver seg på slike ting egentlig.

 

De kan tulle og tøyse en del så jeg blir letter oppgitt når jeg prøver å få fortgang i ting, men de skjønner når grensen er nådd og da hører de. Har ikke problemer med at de ikke hører når jeg setter det strenge blikket i de og sier at nå er det nok.

 

Føler det går greit å føre samtaler med dem, og de forstår som regel hva jeg sier. Har ikke opplevd slike "samtaler" som den du beskriver med karnevalet.

 

Av det lille du skriver høres det ut som ungen din er over gjennomsnittet aktiv og litt hyper, ukonsentrert og at han mister fokus i samtalene? Men dette finner nok de faglærte ut av, han kan jo godt være innenfor normalen også, bare være et av ytterpunktene innenfor normalen...

[Anonym bruker]

Synest det høres helt normalt ut. Men jeg har to barn, og de kan også leke sammen, kan godt tenke meg at det hadde vært slitsomt med bare et barn.

Min har også konkuranse om hvem som skal få saft først, hvem som skal få mat først, hvem som skal gå ut av bilen først, hvem som skal først legge seg, hvem som skal først alt.

Det er mamma, mamma, mamma hele dagen om de ikke leker sammen, og det er mas og mas og mas.

Fordi om jeg sier fra tusen ganger går det ikke inn, og de dikter opp sin egen virkelighet. De kan ikke skille morgen fra i over morgen og de kan ikke dagene, månedene etc. De har ikke begrep om tid.

Om jeg sier vi skal ting i morgen og de heller vil i dag, så blir det hyl og skrik. De vil på ferie nå, bare fordi at vi har betalt ferien nå. Og vi vet hvor vi skal.

 

Ellers hjelper det med ros og positive forventlinger. Det hjelper med positiv oppmerksomhet og å komme dem i forkjøpet, ta frem et puslespill eller en bok, eller noe annet før de selv kommer å ber om det. Da kan vi sette dem i gang med en aktivitet, ikke bare be dem om å vente.

 

Synest det er snålt at bup skal inn for dette, særlig når det ikke er noe i veien med språk eller annen utvikling.

[Anonym bruker]

Som sagt i hovedinnlegget er det ikke på grunn av dette BUP skal inn. Det er mye annet også. Dette er bare ting jeg lurer på om er normalt eller ikke. HI.

[Anonym bruker]

Min jente på 3 år bruker også å stikke av under påkledning, viss vi skal noen plass... Før gjorde hun det HELE tiden, men nå gjør hun det bare engang i blant...

Hun er også fryktelig mammadalt, og før fikk jeg omtrent aldri gå på do alene:p men det er blitt mye bedre etter att jeg bestemt nektet henne å være med.

Hun er også veeeeelig sta og egen, og kan bli rasende viss foreks deler opp maten hennes FøR vi har spurt henne om det!

Det kommer litt ann på hvordan humøret hennes er fra før da, om hun er trett og sur, eller om hun er opplagt og blid...=)

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at bup skal inn, og at dere/ bhg (?) tenker på utredning. Min eldste er/var sånn, og han har mild autisme. På mange måter så vanlig og normal, men visse ting skurret veldig. Mitt yngste barn som også er veldig bestemt etc, er absolutt ikke på samme måten. Men henne kan man resonnere selvom hun er sint og sta. Hun forstår enkle forklaringer.

 

Nettopp fordi språket ikke er forsinket hos barnet ditt, reagerer jeg på at han ikke forstår/kan ta enkle beskjeder.

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

Høres ut som min, men uten den oppmerkosmhetstrangen hele tiden.

Alt er en konkurranse og munnen går stortsett i ett.

Ikke verdens flinkeste til å høre etter alltid, men vet når nok er nok.

Vi merker at han er inne i en ny trass nå, veldig lett å fornærme, skal bestemme og på vei til å bli litt mer selvstendig nå.

 

Lykke til med utredningen.

[Anonym bruker]

Når det gjelder det med oppmerksomhetssyk, er min fireåring helt ekstrem. Hun ønsker ofte å ha oppmerksomheten, noe som er slitsomt når vi har besøk o.l. Hun er ikke den som da setter seg ned og pusler med lekene sine, eller går på rommet sitt og pusler. Nei, da går hun oppi og utav sofaene og rundt bordet, stoooore deler av besøkstiden, mens hun prater eller maser om at en eller annen skal være med henne og leke/spille o.l. Slik er hun ofte når vi ikke har besøk også, men da er det ikke like "plagsomt". Hun er også en rævdilter, og hun kan veldig ofte komme inn på do eller på vaskerommet/kjøkken dersom jeg oppholder meg der, for å fortelle noe eller spørre om noe.

 

Jeg føler ikke hun er like ekstrem som din på å spørre om de samme tingene. Når hun får svar på en ting, så er det som regel oppfattet.

 

Når det gjelder å følge beskjeder, og å gjøre det hun får beskjed om, er det veeeldig varierende. Noen ganger gjør hun det vi sier, andre ganger ikke.

 

Alt i alt, er nok ikke min jente så veldig forskjellig fra din gutt, på flere av disse områdene du nevner.

[lille sprelle]

Det er mye "mamming" hos oss i perioder, gjerne med sutrestemme. Jeg har en "aksjon" på at jeg enten "sutrer" navnet hennes tilbake eller at jeg sier at jeg ikke skjønner hva hun sier når hun sutrer eller prater baby. Det ser ut til at det hjelper. Vi har også premiert litt et par ganger for å få snudd trenden og jeg føler at vi er på rett vei.

 

Jeg har begynt å være nøye på å forklare mine grenser i forhold til en del ting. F.eks. at jeg vil være på do i fred og at jeg ikke vil ha noe mas før jeg er ferdig. I andre situasjoner forklarer jeg at jeg ikke kan være med på leken før jeg er ferdig å rydde. Hun kan hjelpe til og vi blir fortere ferdig, eller hun kan leke selv. Det har ikke helt gått inn alt sammen, men det kommer vel etterhvert. Jeg forklarer også at det at hun maser og ikke da hører etter, gjør at jeg blir sur og at det jo ikke er noe hyggelig. Jeg vet at jeg ikke skal la henne ta ansvaret for mine følelser, men hun må også lære at det hun gjør og sier får konsekvenser for andres måte å være på overfor henne.

 

Forøvrig er hun i stort sett veldig grei i forhold til å leke selv osv. Vi har egentlig veldig små "problemer" i forhold til dette.