Angående det å miste.

[Anonym bruker]

Jeg mista i vår i ma og nå i januar i uke 21. Det å oppdage avvik på ordinær ul er alles store skrekk, og det ble mitt mareritt:(

 

Når jeg leser inne på ulike forumer om hva endel folk kan klage over, så blir jeg opprørt.. De sitter der med en voksende spire i magen, og klager og klager.. Hvorfor ikke bare nyte at det vokser en frisk liten baby i magen? OM huden er vanskelig og håret tynt, så har det da virkelig ingenting å si.. Det å måtte føde en død liten baby i uke 21 har noe å si...

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Først: Beklager for ditt tap:( Det må være helt grusomt og jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være, og det er nettopp kanskje en av grunnene til at man klager og syter litt selv når man egentlig ikke har det så ille: Fordi man har ikke opplevd det verste.

 

Jeg kan feks. klage på at jeg har vondt i en fot når jeg har tråkka over. Det er fordi at for meg gjør det vondt selv om det slett ikke er så ille med tanke på dem ahr har knekt foten eller som har amputert.

Jeg hadde et fint svangerskap, men kunne likevel finne på å klage over litt halsbrann. Halsbrann er svært lite i forhold til de som får bekkenløsning eller som i verste fall mister sin baby. Men jeg klagde litt likevel fordi jeg visste ikke om annet og jeg hadde ikke opplevd annet.

 

Ofte så klarer man ikke å forestille seg og så klager man litt over småting. Det er slik vi er bygd og satt sammen. De fleste av oss.

[Petetatismos]

Først, beklager din sorg. Kan ikke forestille meg hvordan det kjennes.

 

Jeg er enig med lykke fryd. Det er sånn vi mennesker er laget. Og om man da tenker etter er det veldig få som har rett til å klage, det finnes alltid noen som har det verre......noen som har mistet hele sin familie, blitt daglig voldtatt, kreft, sult, krig....

[Anonym bruker]

For noen så er det å få tynt hår eller uren hud ganske alvorlig, og det opptar dem, men for deg som sitter med et barn for lite blir dette banale ting å klage over.

 

Jeg beklager ditt tap, jeg kan ikke si at jeg vet hvor tungt det er å miste så sent i sv.sk.

Jeg har opplevd mye smerte og sorg i livet, og finner det derfor til tidr vanskelig å lytte til andres klagesang, men hvis jeg skal beholde vennene mine må de også få klage til meg slik jeg klager til dem.

Jeg har vært misbrukt, voldtatt, slått, mistet barn i sv.sk, hatt kronisk syke barn og nesten mistet et levende barn. Så når naboen kommer og klager over kjøleskapet som ryker, så jatter jeg bare med. Men på tross av alt dette så kan jeg også klage over mangel på nattesøvn, 5. året på rad.. Men samtidig vet jeg hvor heldig jer er,som har mine små å miste nattesøvnen for.

 

Din smerte vil vel aldri bli helt borte, men du vil finne en måte å kunne leve med den, også sammen med andre som ikke har opplevd noe så tungt.

 

* <3 *

[Anonym bruker]

Så vondt å høre hva som skjedde deg, skjønner du har det tøft nå.

 

Jeg har også opplevd å miste et barn i senabort pga alvorlige misdannelser, men det ble oppdaget tidligere enn hos deg. Jeg tror likevel jeg klarer å forstå litt følelsen du har av at alt annet er bagatellmessig og provoserende. Det tar tid å komme ovenpå igjen, og etterhvert oppdager man litt etter litt at andre har sine problemer som du kanskje ikke har visst om. Kanskje er sytpeisene som klager over bagateller også ufrivillige barnløse på 6. året. Eller uhelbredelig kreftsyke. Man er (heldigvis) alltid seg selv nærmest, og vet ikke hva alle andre bærer på. Selv om du har opplevd trasige ting nå og mange føler med deg, så betyr ikke det at du ikke skal få klage over hovne bein når du forhåpentligvis sitter høygravid om et års tid. Da må andre også få klage over det de føler er problemer. Som en annen sier, det er alltid noen som har det værre, skal ingen da kunne klage over noe?

 

Prøv å tenk at du har bedre grunnlag enn mange andre til å være takknemlig for ting som går bra i livet. Det kjenner jeg på nå, når jeg endelig, i det fjerde forsøket, ser ut til å faktisk bli mamma snart. En uendelig stor takknemlighet ovenfor at det tilslutt går bra, og at akkurat dette barnet aldri hadde blitt til om ikke alt det andre hadde skjedd.

[Mimmi84]

veldig mange bra svar. Helt enig. Det er urettferdig at det er sånn. Men en annen saying "lastenes sum er konstant" sier vel noe av det samme. uansett hvor mange uvaner du klarer å kvitte deg med, så iriterer man seg fortsat over de eller dem man har igjen. om man ikke er alkoholiker, så er man for glad i godteri, også vieder. Det samme blir det med smerte og tap. Det tapet du selv har opplevd er "toppen av smerte" for deg. Sånn har det seg at en som har oppevd noe banalt kan klage, kanskje til og med mer, enn en i en virkelig ille situasjon. Man har også forskjellig evne til å sette seg inn i andres smerte og rasjonalisere sin egen. Noen er jo over gjennomsnittet navlebeskuende.

 

Når det er sakt; jeg takker alt som takkes kan for at jeg ikke har måttet gå igjennom det samme som deg. Det står for meg som livets største mareritt. Det, og generellt miste barnet sitt iløpet av oppveksten. Min dypeste medfølelse til alle dere.