Vil vite alt som skjer før, under og etter ks

[Anonym bruker]

Jeg kan velge ks eller ikke.

Blir ks om barnet er 4 kg.

 

Fortell meg alt jeg trenger å vite.

 

Er det like "lett" å gå ned i vekt etter ks?

[Anonym bruker]

Om vekten etterpå er din største bekymring så kan du senke skuldrene og slappe av, hvor fort du går ned i vekt etterpå har ingenting med hvordan barnet kommer ut å gjøre

 

Jeg har født tre barn vaginalt og hatt ett keisersnitt, alle fire gangene har jeg vært nede i samme vekt som før svangerskapet innen det hadde gått 14 dager (la på meg mellom 12 og 16 kg i svangerskapene mine).

 

Sånn foregitt mitt snitt.

Før jeg ble trillet til operasjonssalen ble jeg vasket og barbert på magen, også satte de kateter (ikke vondt, men ørlitt ubehagelig).

Ble trillet inn på operasjonssalen av hyggelige sykesøstre mens mannen min ble med jordmor for å få på seg operasjonstøy.

 

Ble løftet over på operasjonsbordet og der var anestesilegen. Måtte krumme ryggen og fikk beskjed om at det å sette spinalbedøvelsen ville kjennes omtrent som et vepsestikk. Jeg synes ikke det var så vondt som et vepsestikk, var ikke verre enn en blodprøve.

 

Ble lagt på rygg og der lå jeg med veneflon i begge hendene i tilfelle jeg skulle trenge påfyll av et eller annet i løpet av operasjonen.

 

Mannen kom inn og fikk en stol ved siden av hodet mitt. De satte opp det forhenget omtrent ved brystet mitt så vi ikke kunne se hva som skjedde ved magen min.

 

Kirurgen sjekket at bedøvelsen virket også begynte de klargjøre magen min. De ristet litt i meg og jeg trodde de vasket o.l. men vips løftet de ungen ut, det gikk mye raskere enn jeg hadde trodd.

 

Jordmor tullet ungen inn i et teppe og kom opp til ansiktet mitt med henne, la henne omtrent rundt halsen min så jeg kunne kjenne, lukte, nusse og se på henne en stund mens legene jobbet med meg.

 

Jordmor måtte ta ungen så hun ikke skulle bli kald, og mannen min ble med for å veie og måle henne.

 

Livmoren min ville ikke trekke seg sammen, så de gav meg div remedier og hormoner for å få det til å skje. Mistet en del blod.

 

Da de skulle sy meg sammen fikk jeg et ekkelt blodtrykksfall da de dyttet eller flyttet på urinblæra mi, men anestesilegen oppfattet det på skjermen sin med en gang. Da jeg begynte fortelle at jeg følte meg skikkelig uvel var han allerede igang med å sette "motgift" i veneflonen så det gav seg fort.

 

De sydde meg sammen og trillet meg til intensivavdelingen, der må man være under overvåking til bedøvelsen har sluppet taket. Ble sjekket av jordmor jevnlig for å se av blødningen fra livmor avtok som den skulle.

 

Mannen kom med ungen, men jeg var så uvel, svimmel, svett og dårlig at jeg var helt utafor og orket ikke ha henne der. Bare vred og vrengte på meg, fant ingen god stilling, følte meg helt elendig.

 

Da bedøvelsen hadde sluppet taket følte jeg meg bedre, jeg måtte også ha to blodoverføringer pga blødningen under operasjonen.

 

Ca 10 timer etter operasjonen fjernet de kateteret og jeg måtte opp å stå, gå på do selv osv. Jeg dusjet og følte meg mye bedre.

 

Var mye mindre vondt enn jeg hadde forventet, beveget meg greit rundt, ammet liggende på siden i sengen. Skiftet selv bleier på ungen 12 timer etter operasjonen og hadde ingen hjelp til stellet av henne etter det.

 

Fikk sinnsyke luftsmerter etterpå, luften inne i buken etter at den var blitt åpnet begynte vandre i kroppen istedenfor å finne veien til tarmen og ut som jo er det beste. Luften samlet seg i skulderen og var vondere enn operasjonssåret. Det slapp taket etter ca 3 dager.

 

Fikk smertestillende på sykehuset, etter at jeg kom hjem tok jeg bare paracet. Fungerte greit men måtte ta det litt med ro. 5 dager etter snittet smurte jeg matpakker til de tre andre ungene mine uten problemer, men det ble smertefullt da jeg prøvde meg på klesvask og å rydde ut av oppvaskmaskinen

 

Såret brukte lang tid på å gro, væsket i 5 uker før det lukket seg men det var aldri betent. Bare mye sårvæske som ville ut.

 

Veldig kjedelig å måtte ta hensyn til et operasjonssår etterpå, skal jo ikke løfte tynger enn babyen i 6 uker etterpå og være forsiktig for å unngå bl. a indre blødninger.

 

Alt i alt gikk det bedre enn forventet, men foretrekker en vaginal fødsel om det hadde vært opp til meg.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Om vekten etterpå er din største bekymring så kan du senke skuldrene og slappe av, hvor fort du går ned i vekt etterpå har ingenting med hvordan barnet kommer ut å gjøre

 

Jeg har født tre barn vaginalt og hatt ett keisersnitt, alle fire gangene har jeg vært nede i samme vekt som før svangerskapet innen det hadde gått 14 dager (la på meg mellom 12 og 16 kg i svangerskapene mine).

 

Sånn foregitt mitt snitt.

Før jeg ble trillet til operasjonssalen ble jeg vasket og barbert på magen, også satte de kateter (ikke vondt, men ørlitt ubehagelig).

Ble trillet inn på operasjonssalen av hyggelige sykesøstre mens mannen min ble med jordmor for å få på seg operasjonstøy.

 

Ble løftet over på operasjonsbordet og der var anestesilegen. Måtte krumme ryggen og fikk beskjed om at det å sette spinalbedøvelsen ville kjennes omtrent som et vepsestikk. Jeg synes ikke det var så vondt som et vepsestikk, var ikke verre enn en blodprøve.

 

Ble lagt på rygg og der lå jeg med veneflon i begge hendene i tilfelle jeg skulle trenge påfyll av et eller annet i løpet av operasjonen.

 

Mannen kom inn og fikk en stol ved siden av hodet mitt. De satte opp det forhenget omtrent ved brystet mitt så vi ikke kunne se hva som skjedde ved magen min.

 

Kirurgen sjekket at bedøvelsen virket også begynte de klargjøre magen min. De ristet litt i meg og jeg trodde de vasket o.l. men vips løftet de ungen ut, det gikk mye raskere enn jeg hadde trodd.

 

Jordmor tullet ungen inn i et teppe og kom opp til ansiktet mitt med henne, la henne omtrent rundt halsen min så jeg kunne kjenne, lukte, nusse og se på henne en stund mens legene jobbet med meg.

 

Jordmor måtte ta ungen så hun ikke skulle bli kald, og mannen min ble med for å veie og måle henne.

 

Livmoren min ville ikke trekke seg sammen, så de gav meg div remedier og hormoner for å få det til å skje. Mistet en del blod.

 

Da de skulle sy meg sammen fikk jeg et ekkelt blodtrykksfall da de dyttet eller flyttet på urinblæra mi, men anestesilegen oppfattet det på skjermen sin med en gang. Da jeg begynte fortelle at jeg følte meg skikkelig uvel var han allerede igang med å sette "motgift" i veneflonen så det gav seg fort.

 

De sydde meg sammen og trillet meg til intensivavdelingen, der må man være under overvåking til bedøvelsen har sluppet taket. Ble sjekket av jordmor jevnlig for å se av blødningen fra livmor avtok som den skulle.

 

Mannen kom med ungen, men jeg var så uvel, svimmel, svett og dårlig at jeg var helt utafor og orket ikke ha henne der. Bare vred og vrengte på meg, fant ingen god stilling, følte meg helt elendig.

 

Da bedøvelsen hadde sluppet taket følte jeg meg bedre, jeg måtte også ha to blodoverføringer pga blødningen under operasjonen.

 

Ca 10 timer etter operasjonen fjernet de kateteret og jeg måtte opp å stå, gå på do selv osv. Jeg dusjet og følte meg mye bedre.

 

Var mye mindre vondt enn jeg hadde forventet, beveget meg greit rundt, ammet liggende på siden i sengen. Skiftet selv bleier på ungen 12 timer etter operasjonen og hadde ingen hjelp til stellet av henne etter det.

 

Fikk sinnsyke luftsmerter etterpå, luften inne i buken etter at den var blitt åpnet begynte vandre i kroppen istedenfor å finne veien til tarmen og ut som jo er det beste. Luften samlet seg i skulderen og var vondere enn operasjonssåret. Det slapp taket etter ca 3 dager.

 

Fikk smertestillende på sykehuset, etter at jeg kom hjem tok jeg bare paracet. Fungerte greit men måtte ta det litt med ro. 5 dager etter snittet smurte jeg matpakker til de tre andre ungene mine uten problemer, men det ble smertefullt da jeg prøvde meg på klesvask og å rydde ut av oppvaskmaskinen

 

Såret brukte lang tid på å gro, væsket i 5 uker før det lukket seg men det var aldri betent. Bare mye sårvæske som ville ut.

 

Veldig kjedelig å måtte ta hensyn til et operasjonssår etterpå, skal jo ikke løfte tynger enn babyen i 6 uker etterpå og være forsiktig for å unngå bl. a indre blødninger.

 

Alt i alt gikk det bedre enn forventet, men foretrekker en vaginal fødsel om det hadde vært opp til meg.

 

Lykke til!

 

Glemte å si at arret har klødd i 2 år etter operasjonen og jeg har fått et fint lite heng med hud over arret. Arrvevet inne i livmoren gjør også at jeg har mensen i 9-10 dager hver måned, gynekologen sier det er fordi slimhinnene som skal blø ut under mensen "henger igjen" i arrvevet og derfor småblør jeg så lenge istedenfor å blø skikkelig i færre dager og bli ferdig med det. Akkurat det er noe skikkelig dritt!

[Anonym bruker]

Takk for et langt og godt svar.

Har født to barn, og det var ikke gode opplevelser for meg, verken under eller etter.

Slet mye.

 

HI

[AO3]

Synes hun over her har fortalt ganske fint, egentlig. Jeg er enig med mye av det hun sier, jeg har mange av de samme erfaringene. Jeg har tatt ett haste-ks og et planlagt ks. Bortsett fra:

- jeg har aldri hatt komplikasjoner med såret, det har grodd kjempefint. MEN jeg har dette berømmelige ks-henget på magen, og jeg har også mistet følelsen i huden på magen et stykke over arret (kom etter ks#2)

- jeg fikk spinalhodepine etter ks#1. Grufulle smerter, rett og slett. Mye verre enn rier, for det var konstant i ca en uke. Kan behandles, men jeg fikk ikke det av en eller annen idiotisk grunn... Gjett om jeg er bitter for det! Jeg hadde så vondt at jeg egentlig bare ville dø.

- jeg har nok hatt større sårsmerter etterpå enn hun over. Dag 1-2 er verst, dag tre går ganske greit, etter at jeg har kommet hjem har jeg bare tatt 1-2 paracet til sammen. De første 1,5 døgnene måtte jeg ha hjelp til alt - snu meg i senga, sette meg opp i senga, reise meg fra senga, amme, stelle barnet... Jeg fikser ikke å amme liggende, jeg må sitte. Jeg stelte omtrent ikke barnet selv mens vi var på sykehuset, bortsett fra litt de første dagene. å komme seg opp av senga for første gang etter operasjonen er TUNGT, men viktig!

- jeg har ikke hatt problemer med mensen etterpå. Heller ingen smerter pga sammenvoksninger etc (noen får det)

- jeg fikk et brokk etter ks nummer en som de ikke oppdaget før under ks#2...

- jeg fikk blodtrykksfall under det første ks'et og holdt på å besvime. Veldig ekkelt.

 

Det er pluss og minus med alt, også med ks. Du har tydeligvis hatt veldig dårlige fødselsopplevelser, og jeg vet ikke hva som ligger bak det, men jeg vet litt om hva det vil si å være redd pga en dårlig fødselsopplevelse... Dessverre. Du må bare veie pluss opp mot minus. Ikke tro at ks er en enkel løsning, men for noen er det, av ulike årsaker, en bedre løsning enn vaginal fødsel. Håper du får god oppfølging på sykehuset. For meg personlig er ks et nødvendig onde, jeg var utrolig redd før ks#2 pga dårlige minner fra første gang, men det gikk greit, selv om det ikke akkurat er en "drømmefødsel". MEN - jeg er frisk, og jeg har to friske barn. Det ville jeg høyst sannsynlig ikke hatt uten ks.

[AO3]

Ang smerter: Jeg må si at jeg var helt handicappet det første døgnet, og avhengig av hjelp til ALT. Men - det gikk overraskende fort over, det utrolig hvor kjapt en frisk kropp kommer seg, synes jeg. Etter fire dager hadde jeg ikke noe behov for smertestillende sist gang, annet enn at jeg måtte ta et par paracet en uke etter ks fordi jeg hadde strukket meg etter en kopp øverst i kjøkkenskapet... Noe jeg vel burde skjønt var lite lurt.