Noen som er sterilisert her?

[Anonym bruker]

Jeg har lyst på en tredjemann, men så er det definitivt stopp. Normalt sett synes jeg det er mannen som kan ta på seg "ansvaret" ved sterilisering, siden det er kvinnen som har stått for graviditetene og barnefødslene, og det er et mye mindre inngrep for menn enn for kvinner - men jeg har hatt to ks allerede, og ved en tredje graviditet blir det helt sikkert ks igjen. Da er det jo veldig greit å "fikse" egglederne med det samme. Jeg har et veldig pragmantisk forhold til sterilisering, egentlig, og ser fram til ALDRI å måtte styre med prevensjon igjen! Eggløsnings-sex ("løpetid") uten fare for graviditet lokker veldig, det også! Jeg kan heller ikke se på meg at vi kommer til å angre og ønske oss en attpåklatt om ti år, ikke på noen måte.

 

Men likevel... Man tenker jo så mye rart. En venninne av meg sa, da jeg nevnte dette, at hun ALDRI kunne tenke seg å sterilisere seg, uansett. Er det noen som er sterilisert her? Fikk dere reaksjoner i etterkant, eller var det bare helt greit, alt sammen?

[Anonym bruker]

"pragmatisk" skulle det selvsagt stå!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg ble sterilisert under keisersnitt da jeg fikk mitt fjerde barn, var da 34 år og helt sikker på at jeg ikke skulle ha flere.

 

Noen atpåkladd har aldri vær noe tema her, vi ville ha ungene på rappen og så gå videre til livets neste fase

 

Jeg vil heller aldri ha barn med en annen mann om jeg skulle bli enke eller skilt, for det første begynner jeg bli gammel og for det andre vil jeg ikke leve et liv med dine-mine-våre barn.

 

Jeg har ikke hatt noen som helst negativ reaksjon etterpå, er bare sjeleglad for å slippe hormonprevensjon. å skulle bruke prevensjon helt til overgangsalderen er noe jeg ser mye svartere på enn å være steril.

 

Jeg er veldig fornøyd med å være sterilisert

[Anonym bruker]

Gjorde det under KS, har aldri angret.

Var veldig syk under graviditeten, risikosvangerskap, bl, svangerskapsforgiftning mm.

Hadde aldri turt å bli gravid igjen, ikke kunne ta meg av de barna jeg har.

Tre barn er mer enn nok, for oss ihvertfall.

[Anonym bruker]

Takk for svar! Betryggende å høre. Hvis jeg skal sterilisere meg, er det jo i tilfelle en beslutning som har fått modne i mange år, for det er noen år til jeg orker en tredjemann ennå, for å si det sånn. Ikke akkurat en impulshandling, og det tror jeg er viktig.

 

Jeg må også legge til at jeg føler at tre ks er nok for kroppen min. Jeg vet de ved mange sykehus nå sier at det er ingen max-grense for antall ks, det er individuelt - men likevel. Det er en stor belastning for kroppen, og jeg tar heller ikke lett på muligheten for å få en livmorruptur. Etter tre ks synes jeg kroppen min har vært gjennom nok juling, faktisk.

[It's all about me]

Jeg ble sterilisert under keisersnitt da jeg fikk mitt fjerde barn, var da 34 år og helt sikker på at jeg ikke skulle ha flere.

 

Noen atpåkladd har aldri vær noe tema her, vi ville ha ungene på rappen og så gå videre til livets neste fase

 

Jeg vil heller aldri ha barn med en annen mann om jeg skulle bli enke eller skilt, for det første begynner jeg bli gammel og for det andre vil jeg ikke leve et liv med dine-mine-våre barn.

 

Jeg har ikke hatt noen som helst negativ reaksjon etterpå, er bare sjeleglad for å slippe hormonprevensjon. å skulle bruke prevensjon helt til overgangsalderen er noe jeg ser mye svartere på enn å være steril.

 

Jeg er veldig fornøyd med å være sterilisert

 

Med unntak av at jeg bare har 3 barn, stemmer hvert eneste ord #3 skriver på meg også.

Så signerer denne.

[Anonym bruker]

Dytter litt på denne, er det noen flere som vil dele sine erfaringer?

[Contura]

Jeg steriliserte meg etter barn nr. 3, og "tilfeldighetene" gjorde at det ble gjort under det uplanlagte keisersnittet. Vi hadde diskutert dette på forhånd slik at papirene var klare på sykehuset - det ble bare litt spesielt siden jeg måtte underskrive på operasjonsbordet.

 

Hadde det ikke blitt keisersnitt, ville jeg fått gjort dette i etterkant uansett. Jeg hadde ingen problemer med avgjørelsen og følte i bunn og grunn lettelse over at det var gjort - det farget også over på sexlivet som ble mye mer bekymringsløst. Vi hadde vært gjennom mange diskusjoner om hvem av oss som skulle "fixes" og fordi jeg ville bli mindre påvirket av det mentalt, ble vi enige om at det var jeg som skulle gjøre det. Og da mener jeg enige. Folk kan mene hva de vil om at det er en fysisk enklere operasjon for menn, men vi la stor vekt på det mentale ved steriliseringen. Jeg angret aldri på at det ble gjort.

 

Noen år senere måtte jeg fjerne livmoren pga. sykdom, og da fikk jeg noen små reaksjoner. Det var rart å tenke på at det var 100% sikkert at jeg aldri mer skulle bli gravid eller få flere barn, men det ble ikke noe større ut av det. Kanskje litt rar tankegang, men det ble absolutt mer definitivt da livmoren var borte.

 

Idag er jeg helt fortrolig med å være sterilisert/ufruktbar.