forhold til en depressiv mann?

[Anonym bruker]

Lurer på om noen har erfaring med dette. Har en kjæreste som stadig er i dårlig form, sliten og deprimert. Vi sitter mest i sofaen å ser tv pga dette. Vi bor ikke sammen, og har begge barn fra tidligere. Er selv mye stressa, og føler forholdet belastende, da jeg allerede har flere barn å ta meg av. Problemet er at jeg likevel er glad i han, selv om det sliter meg ut å leke psykolog. Tror dere sånne ting kan forandre seg?

[Anonym bruker]

Jeg skal ikke si at folk ikke kan forandre seg eller bli bedre, men som datter av en depressiv mor så er jeg i utgangspunktet ganske negativ og jeg ville ikke innvolvert meg. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gi folk en sjanse, men personlig har jeg verken tid eller energi og jeg har sett hva det kan gjøre med et forhold når den som er depressiv selv ikke ønsker forandring, hjelp eller å bli frisk.....

[Anonym bruker]

Da må han få hjelp.

Jeg lever med en mann som har depressiv diagnose. HAn hadde også dette når vi ble sammen.

Han bruker medisiner som gjør at han fungerer som en hvilken som helst annen person.

En periode trappa han ned og til slutt kutta helt ut disse medisinene, da han hadde fått det for seg at at ikke trengte de mer, og det var helt jævlig. Han ble heldigvis den samme jeg alltid har kjent da han begynte på medisinene igjen.

Jeg sier ikke at mannen din er like syk som min, men han bør absolutt kontakte legen sin og ta det videre derfra.

[Anonym bruker]

Jeg har barn med en som er depressiv. Det var grunnen til at jeg gjorde det slutt, det gikk utover våre barn. Jeg prøvde lenge, men når jeg ble slitt ut og ungene ble preget av det tok jeg valget å forlate han. Ungene har blomstret opp, og jeg har fått tilbake energien og livsgleden min. Jeg har fortsatt ett godt forhold til barnefaren, vi finner på ting sammen med barna av og til. Så ungene har det mye bedre nå sammen med oss begge, vi er ikke foreldre som krangler og lar ungene være midt mellom krangelen.

Nå er det 6år siden jeg forlot han. Han har gått i terapi, får medisiner og jeg vet ikke helt hva. Men han har fortsatt ikke forandret seg, så jeg tror ikke han klarer å forandre seg med det gørste. Men nå går det ikke utover oss andre, selv om barna ser han mindre men de ønsker ikke å ha så mye kontakt med han selv. De vil ikke til han, de vil bare ha besøk av han hos oss om jeg eller min mann er hjemme. Så når en 7åring og en 9åring har slike meninger ligger det ting bak, men faren innretter seg etter ungenes ønske heldigvis. Han syns det er helt greit.