Gravid, men ingen glede :(

[Anonym bruker]

Må bare få det ut! Ja, jeg er gravid i 5. mnd, men har ingen glede rundt dette. Blir uvel når jeg ser babyer og enda mer uvel når jeg ser glade, flike pappaer.

Jeg spyr av alle lykkelige gravide som bare lever en dans på roser. Som gleder seg og bare går å ruger.

Jeg har alltid ønsket meg barn. Hadde ikke trodd at det skulle ende her. Super deppa, "kvalm" av tanken på permisjon, jeg skal sette livet mitt på vent i nesten 2 år... Æsj..

Jeg gruer meg til permisjon. Ikke gjøre noe nytte for seg, ikke kunne ta på seg skoa å stikke på trening eller møte en venninne. Nå skal alt planlegges og tilrettelegges for babyen. Babyen som jeg ikke klarer å glede meg over.

Mannen min er helt lik. Det hjelper jo ikke. Han tar fra meg all glede. Dreper den med å fortelle hvor ensom jeg kommer til å bli. At det er jeg som har valgt dette, og at det er mitt "problem". Hvordan kunne jeg unngå å se at det var slik det skulle bli. Da hadde jeg jo aldri blitt gravid. Da hadde jeg jo heller aldri blitt vÆrende med min samborer. Nå lever jeg på vent. I håp om at det skal skje et mirakel. At jeg forelsker meg i babyen når den kommer og at samboeren min gjør det samme.

Men jeg veit jo at det ikke blir sånn. Mirakler skjer jo skjelden. Føles ut som livet er ødelagt og over nå. BlÆÆ

Beklager hvis dette innlegget blir støtende for mange, men jeg måtte bare få det ut!

[Light of my life]

Uffda... Høres ut som en depresjon dette. Foreslår at du går å forteller dette til fastlegen din, du trenger hjelp!

 

Innstillingen til samboeren din blir jeg helt matt av.... Kanskje du og det ufødte barnet har det bedre uten han?

 

Mener ikke være slem, men du høres også veldig umoden og selvsentrert ut. Kanskje det skyldes depresjonen? Jeg håper det.

 

Realiteten er at nå er du gravid, og det er for sent å gjøre noe med det. Ditt eneste fokus og prioritet nå må være babyen din. Trening med venniner blir det altid tid til senere.

 

Lykke til, klem fra meg

[Lille- MO]

det snur nok ganske fort når denne lille babyen kommer ut håper det for deres del alle sammen kjenner du ikke at det kribler lillegrann når du kjenner spark heller? jeg husker jeg holdt på magen og kjente godt etter. og når jeg skulle legge meg om kvelden og lillegutt hikket, så lo jeg av han.. prøv å finne noen småting til å hjelpe deg på veien kjenn godt etter

[Anonym bruker]

En ting er sikkert, det skjer et mirakel hver gang et barn blir født

 

Lykke til, del tankene dine med jordmoren, så unngår du en evt depresjon!

[Anonym bruker]

Har du noen du kan snakke med som bor i nærheten av deg? Ikke gøy å gå slik når du venter barn:(

[Anonym bruker]

Du er deprimert og trenger å komme deg bort fra samboer som trekker deg ned enda mer.

Dra til legen/jordmor og snakk om hvordan du føler deg - du trenger å få litt hjelp, også for barnets skyld.

[Anonym bruker]

HI her...

 

Det begynte bra, men så snudde alt når samboern plutselig begynte å vise missnøye med at vi skal få barn. Han har gitt beskjed om at det er mitt barn, og at han skal jobbe så han har ikke tid til å hjelpe til. Han har også påpekt flere ganger etter jeg ble gravid at han hater unger og har ikke lyst på. Han skal sterilisere seg nå, så han er sikker på at ikke det skjer fler "uhell". Det er klart at når man får denne slengt i trynet daglig mens magen vokser så blir jeg bare deppa. Jeg klarer rett og slett ikke glede meg. Føler bare at jeg blir fanget med babyen alene.

Har snakket med jordmor og vært veldig åpen i forhold til dette. Hun tar min deprisjon svært alvorlig og er helt fantastisk. Var på 1. psykolog time med henne og helsestasjonpsykologen denne uken. Men det gjorde egentlig bare meg enda mer deppa.

Innså veldig fort at det er BF som gjør at jeg har det som jeg har det. Og de rådet meg virkelig til å ta noen runder med meg selv, om det er en slik far jeg ønsker å gi barnet mitt.

Jeg elsker jo pappaen over alt på jord. Vi har det egentlig veldig bra sammen, så lenge det ikke blir snakk om babyen. Det nok klart jeg må ta et valg. Men det var jo ikke sånn dette skulle bli.

[Gjest Mentha & Junior]

En ting er sikkert, livet er ikke over selv om du får barn! Du kan fortsatt gå på cafe med venninner, og du kan fortsatt dra på trening, men ting må bare planlegges litt. Du får med deg en barnevogn stort sett overalt, så det er ikke noe problem å komme seg ut og være sosial selv om du er i permisjon. Tro meg, du kan gjøre alt du kunne før

Signerer de over her, snakk med noen om dette. Tror både du og samboeren kunne hatt godt av det, det er ikke sunt å gå og dra hverandre ned på denne måten. Dette skal være en tid for forberedelse, glede og spenning, ikke å grue seg og tro at livet er ødelagt. Det er viktig for dere begge at dere prøver å endre innstilling nå, selv om jeg nok tror at det blir en radikal endring når dere får møte babyen deres for første gang. Men det er ikke verdt å ødelegge tiden før fødsel ved å gå med begynnende depresjon.

 

Så ja, snakk med noen! Og husk at det er hundretusenvis av kvinner i landet som har fått barn, og for de er ikke livet over, snarere tvert imot

[Light of my life]

HI her...

 

Det begynte bra, men så snudde alt når samboern plutselig begynte å vise missnøye med at vi skal få barn. Han har gitt beskjed om at det er mitt barn, og at han skal jobbe så han har ikke tid til å hjelpe til. Han har også påpekt flere ganger etter jeg ble gravid at han hater unger og har ikke lyst på. Han skal sterilisere seg nå, så han er sikker på at ikke det skjer fler "uhell". Det er klart at når man får denne slengt i trynet daglig mens magen vokser så blir jeg bare deppa. Jeg klarer rett og slett ikke glede meg. Føler bare at jeg blir fanget med babyen alene.

Har snakket med jordmor og vært veldig åpen i forhold til dette. Hun tar min deprisjon svært alvorlig og er helt fantastisk. Var på 1. psykolog time med henne og helsestasjonpsykologen denne uken. Men det gjorde egentlig bare meg enda mer deppa.

Innså veldig fort at det er BF som gjør at jeg har det som jeg har det. Og de rådet meg virkelig til å ta noen runder med meg selv, om det er en slik far jeg ønsker å gi barnet mitt.

Jeg elsker jo pappaen over alt på jord. Vi har det egentlig veldig bra sammen, så lenge det ikke blir snakk om babyen. Det nok klart jeg må ta et valg. Men det var jo ikke sånn dette skulle bli.

 

Trøst deg med at snart kommer det et annet menneske til verden som du kommer til å elske MYE mer enn BF

 

[Tauriel]

Har vært der selv HI... Bare barnefar ble kastet ut når han ville tvinge meg til abort.

 

Slet selv når jeg gikk gravid med å bli glad i ungen min, men jeg kan love deg at når ungen kommer så gir du gjerne opp det live du hadde for den

 

Søk etter grupper på facebook etter gruppe for gravide/de som har fått barn, så får du være sosial med andre som har fått barn

 

Men trur jeg hadde vurdert sterkt om jeg hadde giddet og være med et sånt manfolk

Endret 17. februar 2012 av Idril Vardamir

[Anonym bruker]

Kanskje samboeren din har en depresjon han også? Kanskje han burde være med til jordmor og snakke med henne han også. Det er viktig at du får hjelp, men det er også viktig å finne ut hvorfor samboeren din snakker som han gjør, spesielt hvis han tidligere har ønsket seg barn han også.

[:) liris]

Du bør snakke med jordmor om dette, så hun evt. kan henvise deg videre.. for det er ikke greit å ha det sånn.. Og ja, graviditet er ikke for alle en dans på roser, jeg selv hater å være det. Da vi fikk vår første var det heller ingen dans på roser.. Alt var nytt, forberedt i teori men ikke praksis.. døgnet snudd på hodet, heeeelt andre prioriteringer enn før, kolikk og utslitt rett og slett. Samtidig så var vi veldig stolte over å ha klart å skape noe så perfekt og fantastisk, se babyens respons på oss og omverdenen, vite at vi var 100% nødvendige for hans ve og vel.. MEN det tar tid å omvende seg.. og jeg glemte faktisk at jeg måtte kjøpe middag oxo til han (at vi var en til) frem til han var ca. 1,5 år.. så jeg er vel litt treg

 

Og det som folk sier at når ungen først kommer så er det fantastisk osv osv.. Det er slettes ikke korrekt for alle.. kjenner flere som har hatt fødselsdepresjon,og mange år etter fortsatt har et anstrengt forhold til det barnet.. Derfor blir det så viktig å ta tak i dette nå... og følge det opp når du har født.. sånn at alle får det beste utgangspunktet Lykke til!

[Rafaella]

Jeg tenker også at samboeren din er deprimert, jeg ville gitt han en sjanse til barnet er født. Hvis ting ikke forandrer seg innen rimelig tid da, kan du begynne å tenke på om det er verdt å fortsette. Tipper han smelter ganske kjapt når barnet kommer. Skjønner at det er tungt å ha det slik, men ønsker du å være alenemor uten å engang ha gitt det en sjanse? Synest det blir for lettvindt å bare gå fra hverandre når ting begynner å gå litt trått. Men det kommer selvfølgelig an på hvordan han er ellers og. Har du fortalt han hvordan det han sier påvirker deg?

[Glupsk]

Ønsker dere dette barnet egentlig? Får håpe dette er en fase i graviditeten som går over.

 

Gikk gjennom noen slike runder selv. Men føler nå stort sett bare lykke over gutten min.

[Anonym bruker]

Takk for mange gode svar!

Jeg har tenkt inni meg at jeg gir han 6 mnd etter babyen er født. Dersom han ikke klarer å engasjere seg eller vise kjærlighet da, så får det bli med meg og babyen. Det som er vanskelig er tanken på å være "alenemor" i et samboerskap med BF. For det er slik det kommer til å bli nå. hvis ikke han smelter da, noe jeg håper så indelig, men som han sier... gråter ungen drar jeg på jobb, dere for sove på eget rom den første tiden.. osv.

Han er en veldig innesluttet person som skjelden snakker om følelser. Han har det man kan kalle et "stålansikt". Så jeg synes det er vanskelig å si til han hvor mye han sårer meg. Han veit ikke hvor vondt jeg har det. da det er lettere å smile og late som ingenting, da slipper jeg ukesvis med dårlig stemning. Jeg veit jeg er feig, men har nok mistet "ballene" mine med tiden.

Jeg er bare så lei av å gå å grue meg og av å leve på vent. Skulle ønske jeg klarte å glede meg alene over det som skal skje. Kommer selv fra en super familie hvor vi støtter hverandre og har nær kontakt, og alle synes det er helt forferdelig at vi ikke kan snakke om babyen når han er der.

Barnet var ikke planlagt, det er nå så. Men jeg hadde aldri forestilt meg at det skulle bli sånn her. Disse stygge komentarene og avskyelsen fra hans side kom ikke frem før jeg var 14 uker på vei. Og da var det for seint...

Jeg håper dette går over, jordmor og psykologen er veldig opptatt av at vi må kommunisere mer åpent. At han må få vite hvordan jeg føler. Men jeg synes det er så indelig vanskelig å ta opp. Nå føler jeg mer bare mer deppa fordi jeg føler at JM og Psykologen presser meg til å konfrontere, men jeg tørr ikke. Er så redd for at det skal ende med brudd nå og at han aldri kommer til å involvere seg. AAAh jeg blir gal!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det er svært få jeg gidder å besvare her inne, men akkurat nå måtte jeg ta meg tiden.

 

Jeg kjenner igjen så mye av hva du skriver.

Visste du at nyere forskning viser at svangerskapsdepresjoner primært skyldes dårlig partnerforhold? Ihvertfall viser nyere forskning på at dette er gjeldende i stor grad.

 

Jeg var som deg, ønsket meg veldig barn.

Da jeg ble gravid slet jeg mye med følelser som at jeg angret, livet ville være over osv. Jeg dro fra venner som bemerket magen min, orket ikke snakke om det og distanserte meg fra det i stor grad.

 

Mye av dette skyldes mitt forhold til barnefar, han viste lite engasjement og sa ting som: Det er jo du som ønsket dette, du som bestemte det. Ja, nå er det slutt på all morro osv. Enda han var jo med og ønsket dette i utg.pkt.

 

Jeg slet mye med tunge og mørke tanker. Fant ingen glede i livet.

 

Så: Når barnet ble født, gikk dette gradvis over. Det kommer følelser du ikke aner fantes i ditt register, jeg trodde ikke det var mulig! Herreguuud som jeg elsker og elsket det nydelige barnet mitt!!

Og barnefar, ble helt tussete! Vi ble helt tussete. Og forholdet fikk en skikkelig boost!

 

Det er vanskelig å se for seg dette nå, men jeg råder deg til å avvente til barnet er født. Da kommer nok både du og pappaen til å gå rundt dere selv av forelskelse. Men, det er vanskelig for dere å se nå!

 

Vi dro fortsatt masse til venner på kvelder. Spilte spill og koste oss. Baby sov i bagvognen. Vi har reist land og strand rundt med barnet vårt, og det har utelukkende KUN beriket vårt!! Nå er barnet 6 år.

 

pappen er verdens mest hengivne og fantastiske pappa. Såklart det har vært småting som hos alle andre nå og da, men FOR en gave og FOR en snuoperasjon fra alle de dystre tankene det ble når han først kom til verden.

 

Dette BLIR bra skal du se! Ikke tenk på alle andre som sier det ene og det andre, når jeg ble åpen om hvordan svangerskapet var for meg, viste det seg at mange hadde hatt det slik som meg selv. Det er ganske vanlig!

 

ønsker deg lykke til! Og dette går så fint:)

 

varm klem

[Anonym bruker]

Hei!

 

Det er svært få jeg gidder å besvare her inne, men akkurat nå måtte jeg ta meg tiden.

 

Jeg kjenner igjen så mye av hva du skriver.

Visste du at nyere forskning viser at svangerskapsdepresjoner primært skyldes dårlig partnerforhold? Ihvertfall viser nyere forskning på at dette er gjeldende i stor grad.

 

Jeg var som deg, ønsket meg veldig barn.

Da jeg ble gravid slet jeg mye med følelser som at jeg angret, livet ville være over osv. Jeg dro fra venner som bemerket magen min, orket ikke snakke om det og distanserte meg fra det i stor grad.

 

Mye av dette skyldes mitt forhold til barnefar, han viste lite engasjement og sa ting som: Det er jo du som ønsket dette, du som bestemte det. Ja, nå er det slutt på all morro osv. Enda han var jo med og ønsket dette i utg.pkt.

 

Jeg slet mye med tunge og mørke tanker. Fant ingen glede i livet.

 

Så: Når barnet ble født, gikk dette gradvis over. Det kommer følelser du ikke aner fantes i ditt register, jeg trodde ikke det var mulig! Herreguuud som jeg elsker og elsket det nydelige barnet mitt!!

Og barnefar, ble helt tussete! Vi ble helt tussete. Og forholdet fikk en skikkelig boost!

 

Det er vanskelig å se for seg dette nå, men jeg råder deg til å avvente til barnet er født. Da kommer nok både du og pappaen til å gå rundt dere selv av forelskelse. Men, det er vanskelig for dere å se nå!

 

Vi dro fortsatt masse til venner på kvelder. Spilte spill og koste oss. Baby sov i bagvognen. Vi har reist land og strand rundt med barnet vårt, og det har utelukkende KUN beriket vårt!! Nå er barnet 6 år.

 

pappen er verdens mest hengivne og fantastiske pappa. Såklart det har vært småting som hos alle andre nå og da, men FOR en gave og FOR en snuoperasjon fra alle de dystre tankene det ble når han først kom til verden.

 

Dette BLIR bra skal du se! Ikke tenk på alle andre som sier det ene og det andre, når jeg ble åpen om hvordan svangerskapet var for meg, viste det seg at mange hadde hatt det slik som meg selv. Det er ganske vanlig!

 

ønsker deg lykke til! Og dette går så fint:)

 

varm klem

 

Der reddet du dagen min! Tårene renner og jeg blir helt varm. Håper så indelig det blir slik. Hadde vært så deilig! Blir det sånn er det verdt å vente på det! Er så godt å høre at andre også har vært i samme situasjon og skjønner litt hvordan det er å "angre" å føle seg helt låst. Jeg kan jo ikke gjøre annet enn å håpe på at det skjer en endring og at vi forelsker oss begge to i lille tulla vår. Hadde BF gledet seg hadde alt vært lettere for meg også nå, så det er klart at min deprisjon kommer mye pga hans følelser for dette å bli far.

Tusen takk for gode ord!

[Anonym bruker]

Jeg vil bare legge til, så du ikke går på en smell....ikke alle blir lykkelig forelsket i babyen med en gang den er ute, men tro meg om det går noen dager, uker , eller mnd før du kjenner det, plutselig en dag så bare ELSKER du det vesenet, og vil gjøre alt for at han/hun skal ha det bra.

[Hønemor30]

Enig med #18

 

Også tror jeg du må gi det en sjangs. Vente litt å se.

MEN, om det er mulig burde du få med deg mannen din på samtaletimene på jordmor og psykolog, for dette er ikke noe du kan løse på egenhånd.