Pappa som reiser (for) mye

[Anonym bruker]

Det er mulig dette er feil sted å lete. Jeg føler dette er nesten utelukkende et forum for kvinner. Og, som mht, blogger er det nesten utelukkende temaer kvinner er opptatte av som blir debattert.

Nå hadde jeg f.eks lyst å lese mer om et tema som opptar meg (mann) som den evige dårlige samvittigheten med å være borte hjemmefra mye.

Fant lite (ingenting). Lærte imidlertid mye om hvor inderlig opptatte alle er av hva andre sier og mener. Og ellers lite facts.

 

Om du er mann (eller kvinne) og har lyst å lese en manns synspunkter på overnevnte tema (og andre temaer) kan du gå inn her:

 

http://thomasl-mannogfar.blogspot.com/2012/02/jeg-reiser-alene.html

 

Jeg leiter videre på nettet.

 

Ha en god dag!

[Anonym bruker]

Dette skjønte jeg helt ærlig talt ikke sammenhengen av.

[silje1989]

Mener du en ``manneside`` ?

[Gjest irismor]

Også en måte å få flere lesere til bloggen sin

[Anonym bruker]

Vel, kan si noe som mammaen i forholdet hvor mannen reiser for mye. Det har vært en prosess å forsone seg med det for meg, for etterhvert skjønte jeg at han ikke kommer til å endre på det. Han er flink i jobben sin, han elsker det, og vil aldri bli noen 8-4 mann. Vi har lagt til rette slik at det skal bli mest mulig lettvint. Flyttet nærmere min familie, jeg jobber redusert, vaskehjelp osv. Jeg syns det er trist at han prioriterer dette på den måten han gjør, men jeg begynner å se at han er verdifull som pappa på sin måte. Det er viktig å ikke være lei seg for det overfor barna. Våre unger er av og til lei seg for at pappa skal være borte hele uka, og at han aldri er i barnehagen, men det blir mindre og mind et tema nå. De er vant til at slik er det.

Etter en stor krise og hjelp av samlivsterapeut har vi funnet ut at livet slett ikke ville bli noe bedre om vi levde adskilt, og vi ha tatt valget om å gjøre livet vårt sammen så godt vi kan - slik det er.

[Rabiat]

Vel, kan si noe som mammaen i forholdet hvor mannen reiser for mye. Det har vært en prosess å forsone seg med det for meg, for etterhvert skjønte jeg at han ikke kommer til å endre på det. Han er flink i jobben sin, han elsker det, og vil aldri bli noen 8-4 mann. Vi har lagt til rette slik at det skal bli mest mulig lettvint. Flyttet nærmere min familie, jeg jobber redusert, vaskehjelp osv. Jeg syns det er trist at han prioriterer dette på den måten han gjør, men jeg begynner å se at han er verdifull som pappa på sin måte. Det er viktig å ikke være lei seg for det overfor barna. Våre unger er av og til lei seg for at pappa skal være borte hele uka, og at han aldri er i barnehagen, men det blir mindre og mind et tema nå. De er vant til at slik er det.

Etter en stor krise og hjelp av samlivsterapeut har vi funnet ut at livet slett ikke ville bli noe bedre om vi levde adskilt, og vi ha tatt valget om å gjøre livet vårt sammen så godt vi kan - slik det er.

Fantastisk! Det første flotte og oppriktige svar jeg har hatt på dette tema. All kred til dere. Og det er en sensitiv og normal løsning tror jeg. Takk ;-)

[Rabiat]

Også en måte å få flere lesere til bloggen sin

Det kan du si. Men temaet er oppriktig og godt ment.

[Rabiat]

Mener du en ``manneside`` ?

Nettopp det jeg mener!

[LillaGorilla♥♥]

Jeg kunne ikke levd sånn selv. Jeg vil ha hverdagen sammen.

 

Jeg har selv vokst opp med en far som var sjømann, og derfor borte mye, og jeg unner ikke mine barn å oppleve det samme.

Og han gjorde det fordi han "måtte", han ville helst ha jobbet her hjemme.

 

Jeg kunne heller ikke levd med en mann som "med vilje" bortprioriterte tid med barna sine til fordel for jobb. Men det er meg, andre kan selsvagt mene noe helt annet, og får leve livet sitt slik det passer dem best.

 

Uansett er det viktigste å ikke glemme barna i dette.

[Anonym bruker]

Mannen min reiser mye. Han har 150-280 reisedøgn i jobben sin, en jobb han elsker. Han har jobbet sånn i snart 9 år, begynte da vårt eldste barn var baby.

 

I begynnelsen så hatet jeg at han var borte. Savnet ham mye og forbannet jobben hans og ønsket hans om å jobbe slik. En ting som særlig plaget meg var at hans ønske om reisejobben gikk utover datteren vår som fikk altfor lite pappatid og min egen tid og mulighet til å komme meg ut av hjemmet. Var alenemor mesteparten av tiden, men uten godene som barnefrie helger.

 

Nå reiser han mindre enn før, noe som er et gode for resten av familien.

Men noe har skjedd med meg og mine følelser. Jeg savner han ikke lenger. Synes det er deilig å være alene. Han har gradvis mistet sin plass i hverdagslivet og de periodene han er hjemme, så holder jeg på å bli gal. Savner alenetiden min. Savner stillheten og det at jeg ikke må snakke med noen på kveldene.

Savner å legge meg alene. Savner å sove alene!

 

Nå har han vært hjemme i 2 måneder og hvis ikke han reiser sin vei snart, så tror jeg at jeg må reise bort litt.

Trenger sårt alenetid nå!

 

Jeg tror at reisejobben hans har ført til at intimiteten og nærheten i forholdet har forsvunnet. Det er lett å venne seg til at noen er borte, og gradvis minsker nærhetsfølelsen. Den får sjeldent påfyll og til slutt så er det ikke mer igjen.

[Anonym bruker]

Jeg tror at reisejobben hans har ført til at intimiteten og nærheten i forholdet har forsvunnet. Det er lett å venne seg til at noen er borte, og gradvis minsker nærhetsfølelsen. Den får sjeldent påfyll og til slutt så er det ikke mer igjen.

 

Det skrev du akkurat de orden jeg ikke har klart å sette sammen riktg selv.

Min mann reiser mye, og når han er hjemme sliter jeg med manglende sexlyst. Har alltid sette en kobling mellom det og hans mange turer borte, men ikke klart å sette riktige ord på det.

[Anonym bruker]

Så bra at jeg kunne være til hjelp =) Tror ikke vi er de eneste semialenemødrene som føler det sånn. Men nå er jeg så vant til det at jeg ikke klarer å ha ham hjemme lenger. Jeg er jo glad i ham, for all del - men den berusende gleden over å ha ham hjemme for en liten stund, den forsvant for noen år siden. Nå er det mer; "åh. Du er hjemme ja. Fotball på tv. Supert."

 

#10

[Anonym bruker]

Min mann har heldigvis byttet jobb! Han reiser forsatt noe, men ikke i nærheten av hva han gjorde for 6mnd siden.

 

Jeg hatet jobben hans! Slik som andre her sier, så følte jeg meg som en alenemamma, men uten alle "fordelene" I slutten savnet jeg han ikke når han var på reise, og irriterte meg over han når han var hjemme. Sexlivet var elendig, og jeg vurderte å gå fra han. Nå har vi det brede enn på lenge! Og ikke minst har vi et barn som har blitt mer harmonisk og lykkelig.

[Anonym bruker]

Min pappa var mye borte da jeg var liten, og av den grunn var mammaen min hjemmeværende i noen år da vi var små. Det var jo noe vi ble vant til og ikke tenkte så mye over. Da vi ble eldre trappet han ned og tilværelsen ble så mye bedre både for oss barna og for moren vår! Først da var jeg stor nok til å reflektere over de prioriteringene mine foreldre hadde gjort, og jeg mener min pappas manglende tilstedeværelse gjorde barndommen min fattigere, mer preget av sliten mamma, mindre overskudd til kos og hygge og jeg ble dårligere kjent med min pappa.

 

Jeg hadde aldri godtatt at mannen min prioriterte sånn. For våre barns skyld vil jeg at han skal være til stede i hverdagen.