Burde jeg si noe, eller bare holde munn?

[Anonym bruker]

Har en kollega som har tenkt å gjøre noe som i mine øyne er helt fantastisk og beundringsverdig, men som jeg føler de kanskje burde utsatt litt.

 

De ønsker å bli fosterforeldre, nå, og da til en baby helst. Er det ikke flott? Men så er det slik at de har to små barn selv, en på 2,5 år og en 7-8 måneder. Begge barna deres er såkalte englebarn som har sovet hele natten fra de var noen måneder gamle, nesten bare smiler og er blide osv. Så jeg forstår godt at de føler at de har overskuddet sånn sett.

 

Selv har jeg fire barn, og jeg har erfart to ting jeg synes er vesentlig. Det ene er hvor utrolig ulike barn er og hvor vanvittig tøft det er med barn som f.eks har kolikk eller søvnproblemer, noe som jeg tenker at et barn som må i fosterhjem kanskje med stor sannsynlighet kan ha. Søvnproblemer i hvertfall, da slike barn jo tros alt blir fratatt foreldrene av en grunn. Det andre er at det er faktisk ganske mye mer jobb med tre (og fire) barn enn med bare to, og spesielt når det blir så tett. Og som nevnt må en gjerne ta høyde for at et barn som må i fosterhjem kan kreve ekstra mye, selv en liten baby. Sjansen for at mor har ruset seg i svangerskapet er stor, og babyen kan være påvirket av dette. Jeg er bare redd de tar seg vann over hode og vil bli utslitt.

 

Jeg har så lyst til å be dem vente i et par år i til deres egne barn er blitt minst 5 og 3 år, slik at det vil bli enklere for dem og de er litt mer erfarne foreldre. Det er tross alt ikke all verden jobb med to så små som bare smiler og sover hele dagen, det kan jo være greit å få oppleve litt trassalder, hektiske dager med barnehage for flere barn, fritidsaktiviteter osv før man velger å ta til seg et barns om kanskje krever mer enn man hadde trodd. Men samtidig er jeg usikker på om jeg i det hele tatt bør blande meg. De er så flott mennesker, og tanken på at de vil åpne hjemmet sitt for andre barn er så fin at jeg føler meg fæl bare som tenker på å si noe. Hva tenker dere om dette? Burde jeg si noe?

[Anonym bruker]

Det er kanskje ikke tilsiktet, men du fremstår som utrolig bedrevitende og med det i tankene så burde du ikke si noe.

De er allerede foreldre så de vet nok hva de går til og de må igjennom kurs der de vil lære masse slik at de da kan ta den endelige avgjørelsen om det å skulle være fosterforeldre er noe de ønsker.

 

Du burde ikke si noe. Det er ikke sin sak eller din avgjørelse å ta.

[Anonym bruker]

Har en kollega som har tenkt å gjøre noe som i mine øyne er helt fantastisk og beundringsverdig, men som jeg føler de kanskje burde utsatt litt.

 

De ønsker å bli fosterforeldre, nå, og da til en baby helst. Er det ikke flott? Men så er det slik at de har to små barn selv, en på 2,5 år og en 7-8 måneder. Begge barna deres er såkalte englebarn som har sovet hele natten fra de var noen måneder gamle, nesten bare smiler og er blide osv. Så jeg forstår godt at de føler at de har overskuddet sånn sett.

 

Selv har jeg fire barn, og jeg har erfart to ting jeg synes er vesentlig. Det ene er hvor utrolig ulike barn er og hvor vanvittig tøft det er med barn som f.eks har kolikk eller søvnproblemer, noe som jeg tenker at et barn som må i fosterhjem kanskje med stor sannsynlighet kan ha. Søvnproblemer i hvertfall, da slike barn jo tros alt blir fratatt foreldrene av en grunn. Det andre er at det er faktisk ganske mye mer jobb med tre (og fire) barn enn med bare to, og spesielt når det blir så tett. Og som nevnt må en gjerne ta høyde for at et barn som må i fosterhjem kan kreve ekstra mye, selv en liten baby. Sjansen for at mor har ruset seg i svangerskapet er stor, og babyen kan være påvirket av dette. Jeg er bare redd de tar seg vann over hode og vil bli utslitt.

 

Jeg har så lyst til å be dem vente i et par år i til deres egne barn er blitt minst 5 og 3 år, slik at det vil bli enklere for dem og de er litt mer erfarne foreldre. Det er tross alt ikke all verden jobb med to så små som bare smiler og sover hele dagen, det kan jo være greit å få oppleve litt trassalder, hektiske dager med barnehage for flere barn, fritidsaktiviteter osv før man velger å ta til seg et barns om kanskje krever mer enn man hadde trodd. Men samtidig er jeg usikker på om jeg i det hele tatt bør blande meg. De er så flott mennesker, og tanken på at de vil åpne hjemmet sitt for andre barn er så fin at jeg føler meg fæl bare som tenker på å si noe. Hva tenker dere om dette? Burde jeg si noe?

 

Nei, du burde ikke si noe.

Dette er dine personlige erfaringer og de du snakker om er voksne mennesker som sikker har vurdert i alle retninger.

Når det er sagt så vil jo ikke barnevernet dele ut små barn til alle og en hvermann, som fosterforeldre blir man nøye vurdert og får disse menneskene klarsignal så er det fordi barnevernet har godkjent de.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke de vil få være fosterforeldre så lenge de har såpass små barn.

[Anonym bruker]

Det var absolutt ikke meningen å framstå som bedrevitende! Det er det siste jeg føler meg som, jeg er bare oppriktig bekymret for dem. Men dere har nok rett i at jeg ikke bør si noe. At de vil bli godkjent som fosterforeldre er jeg ikke i tvil om, de er som sagt flott mennesker. Jeg er bare redd de vil slite seg ut om de gjør dette akkurat nå i stede for å vente et par år.

 

HI

[Babykilo]

Enig med deg, hi, men det kommer til å ordne seg. Det er en regel at fosterbarnet skal være yngst. Tror nok de får beskjed om å vente.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke klart å la være å si noe... for meg høres det ut som galskap! Jeg synes ikke en familie med så små og tette barn er egnet som fosterfamilie.

[Anonym bruker]

Jeg var ikke klar over at det var egne regler her, men da kan det jo virke som om de uansett må vente litt? I så fall er jo hele dilemmaet mitt løst av seg selv.

 

HI

[Mor Løvehjerte]

Jeg er helt sikker på at de kommer til å få en haug med råd, spørsmål og veiledning på akkurat dette fra barnevernet. Det er helt sikkert ikke et oppdrag de får, uten nøye vurdering fra dem som omplasserer barnet.

 

Men skjønner tankegangen din.

[Anonym bruker]

Så vidt jeg vet er en av rettningslinjene at man ikke skal ha egne barn i samme aldersgruppe som fosterbarnet.

 

Men bortsette fra det så virker du som andre sier her uuuuuutrolig bedrevitende og hoven.

La de som jobber med dette her ta seg av saken og se hva som er best.

[Gjest Antarctica]

Det er ikke fosterforeldrene som bestemmer hvem de skal bli fosterforeldre til! Dette er jo et barnevernsspørsmål. Man "velger" ikke fosterbarna, de komemr til den familien som har best forutsetninger til å ta seg av dem. Jeg tror bare ikke du er riktig informert. For uansett hva de vil og ønsker, skal de først gjennom en prosess der de blir godkjente, og så eventuelt blir det tatt opp om et barn skal komme til dem.

[Anonym bruker]

For å bli fosterforeldre så må de jo gå igjennom en god del før de blir godkjent. Kjenner flere som ville bli fosterforeldre og det var ikke bare bare å bli det. Masse kurs, møter med BV. Og de blir nok nøye vurdert. Derfor ville ikke jeg sagt ifra til dem om den bekymringen der.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner tankengangen din, men hold det for deg selv. La de vurdere det i samarbeid med barnevernet. Barnevernet har proffe folk som vurderer og de må delta på PRIDE kurs for å få innsikt i hva det vil si å være forsterforeldre og samtidig blir observert av kurslederen og man må gjennomgå 2-3 samtaler med par saksbehandler. Hvis jeg ikke husker feil må den yngste barnet være 2 år før man kan være fosterforeldre.

 

Blander du deg inn i det kan du skape avstand mellom deg og paret.

 

Hilsen ei som har vært fostermor til tenåring.

[Anonym bruker]

Synes IKKE du er bedrevitende eller hoven Du er veldig realistisk! Det er det du er He he. Hadde ikke blandet meg uansett. Det er gjerne noe de må erfare selv. Og som mange har nevnt er det en del regler og evt kursing først, før man får et fosterbarn.