Snakk om delte signaler!

[Anonym bruker]

Har nettopp gjennomgått et samlivsbrudd med far til mitt barn.

Det var et dramatisk brudd, og eg vet nesten ikke om eg bør tilgi han.

Men følelsene er der som bare det, og det beste for barnet er jo om vi finner tilbake til hverandre. Eg ser på han som en person som har gode hensikter, er resurssterk, og en god far - men har også sett hvor hard han kan være! Da vi bodde ilag var det eg som hadde mest tid til oss, eg som ville kose mest, eg som var mest tilgjengelig - og dette gjorde nok til at det var eg som var 'jegeren' i forholdet. Han ville ofte bruke fritida si aleine, og det var også manko på alenetid som var grunnen til at han gjorde det slutt. Han sa han hadde møtt veggen, og måtte gjøre noe...

 

Nå har eg bodd for meg selv i 2 mnd, og tar minst mulig kontakt.

Eg har holdt meg travel opptatt med jobb, hobbyer, og gode venner, for å vise at eg godt kan klare meg uten han, liksom...

Eg har nok vist mer selvstendighet og styrke enn han trodde eg ville.

 

Det ligger nå en uenighet om hvem som skal ha daglig omsorg for vår sønn, i luften. Vi vil begge ha den. Eg, fordi det er eg som har brukt mest tid på han (han er knappe 2 år) Han, fordi han mener han er best skikket!

Så lenge eg oppriktig tror at gutten vår får det bedre om han har fast bosted hos meg de første årene, kan eg ikke gi meg. Rettsak?!

 

Midt oppi alt kaoset, er det kanskje blitt tent en liten glød mellom oss.

Da eg var hos han forrige gang, hadde eg bestemt meg for å legge alle vonde følelser på hylla, og være blid og sjarmerende. Tonen mellom oss blei da litt 'som i gamledager' Han flørtet, inviterte på kveldsmat, spøkte, lo, og fortalte til slutt at han syntes me hadde hatt det fint i sammen også.

Eg var med på flørtinga, men holdt samtidig taktisk tilbake også.

 

Nå lurer eg på hva dere lesere tenker om dette rotet vårt?

 

Kan det hende han sjarmerer meg med tanke på fordeling av vår sønn?

 

Kan det være han har fått nok tid til å savne meg, og er blitt usikker?

 

Er han bar 'overvennlig' med tanke på det videre samarbeidet?

 

Hilsen frustrert, men håpefull mor!

[Anonym bruker]

Kanskje han har helt, helt andre behov enn du har. Han føler seg kvalt i forholdet, du føler deg aleine...

Om dere skal lykkes i å komme sammen igjen, vil du nok måtte kompromisse veldig mye på dette. At dine krav/ønsker vil måtte nedjusteres til et nivå han kan leve med?

 

Hvis du er glad i ham forsatt, og tror han egentlig ikke er ferdig med deg heller, syns jeg du bare skal være ærlig. Be om å få lov å snakke med ham, og si at det ikke dreier seg om barnefordeling osv. Og så sier du som sant er, at du vil helst ikke være skilt fra han og at du ikke er ferdig med han; og spør om dere kan ha en åpenhjertig dialog uten krangling eller sinne, der dere prøver å analysere hva som er bra med dere to i lag, og hva som er vanskelig/dårlig.

 

Man må jo faktisk være litt "kald og analytisk" for å vurdere sånne ting objektivt. Hvis de ulike behovene deres (han vil ha alenetid, du vil ha kos) er en viktig grunn til bruddet, er det jo ikke så rart han er hyggelig, glad og sjarmerende nå. Han trives kanskje godt med å få mer luft, og har dermed overskudd til å være glad og hyggelig.

 

Spørsmålet er om dette forholdet er et sted der du vil føle deg hjemme og kunne trives, på de premissene som kreves for at han også skal trives? Det er DER dere i så fall må sette inn kreftene i dialogen. Så dere ikke går tilbake i et forhold og innser at dere har gjort århundrets tabbe og bare er i ferd med å skuffe hverandre igjen.

 

Parterapi...?