Ekstremt utagerende i hjemmet - høflig hos andre (3.klassing)

[Anonym bruker]

Det du beskriver er ikke unormalt.

Dere har en veloppdragen gutt som fungerer på skolen både faglig og sosialt. Gled dere over det.

 

Han er 8 år, han skal finne seg selv og sin plass, han tester grenser, dette gjør han hjemme der han vet han er elsket, og det positive dette gir han tar han med seg ut i livet.

 

Mulig gjør det ting litt verre at dere kanskje har lav terskel for å akseptere at han trasser, bruker mye tid og energi på negativ adferd. Slapp av, ikke let etter feil, fokuser på å glede dere over han, stimuler han, og skap positivitet.

 

Velg deres kamper med omhu, avled og glem konsrkvenser og straff. Husk at det ikke bare er naturlig å opponere mot forrldre, det er også et nødvendig utviklingssteg på vei mot voksrnlivet.

 

Ikke dramatiser, ta livet med ro, aksepter og bare rlsk ditt barn slik han er

:-)

 

Anonymous poster hash: c98d1...ea3

[Susanne-75 3 gutter!]

Det er dessverre slik at hvis du ikke har møtt denne typen utfordring i forelderrollen, så vet du ikke helt hva det dreier seg om. Jeg har gitt samme råd som deg, tidligere, det har fungert fint på mine andre barn. Jeg vet at det er velmenende råd du gir. Det er dessverre ikke riktig så enkelt i alle tilfeller.

Jeg har tre barn og har vært forelder i over 16 år. Jeg jobber med barn og oppvekstforhold, og er veldig opptatt av barns integritet og liker ikke normalitetsbegrepet.

Jeg ser at mitt barn strever, og at når han gjør sitt aller aller ytterste strekker han ikke til og det går i ball. Da er det mitt ansvar å ta grep slik at ikke dette topper seg i tenårene. Jeg er umåtelig stolt av han akkurat slik han er og forteller han det hver dag.

 

Jeg skjønner at du nok mener det godt, men som forelder møter jeg denne type "råd" bare enda mer belastende.

 

Til deg som har en femåring; jeg husker veldig godt det året han begynte på skolen. Jeg gruet i 6 mnd, akkurat som du, var så redd for at han skulle bli sett på som umulig og krevende. Det gikk bedre enn forventet! Læreren han fikk er utrulig dyktig på å strukturere hverdagen hans, og det hjelper. Snakk med personale i bhg, hør hva de tenker om et "overgangsmøte" for overføring av informasjon til skole. Her praktiseres det for alle, og det er virkelig nyttig. Lykke til!

[Anonym bruker]

Det du beskriver er ikke unormalt.

Dere har en veloppdragen gutt som fungerer på skolen både faglig og sosialt. Gled dere over det.

 

Han er 8 år, han skal finne seg selv og sin plass, han tester grenser, dette gjør han hjemme der han vet han er elsket, og det positive dette gir han tar han med seg ut i livet.

 

Mulig gjør det ting litt verre at dere kanskje har lav terskel for å akseptere at han trasser, bruker mye tid og energi på negativ adferd. Slapp av, ikke let etter feil, fokuser på å glede dere over han, stimuler han, og skap positivitet.

 

Velg deres kamper med omhu, avled og glem konsrkvenser og straff. Husk at det ikke bare er naturlig å opponere mot forrldre, det er også et nødvendig utviklingssteg på vei mot voksrnlivet.

 

Ikke dramatiser, ta livet med ro, aksepter og bare rlsk ditt barn slik han er

:-)

 

Anonymous poster hash: c98d1...ea3

Det skulle tatt seg ut om vi hadde gjort det på denne måten Da tror jeg helt ærlig at vi hadde ødelagt ham. Terskelen er forresten alltid vært høyere med han enn med søskene som er "normale". 

Han er nå 11 år og har fått diagnoser  

 

 

Anonymous poster hash: 761e1...8cb

[Anonym bruker]

Oppdatering.

Artig å se tilbake på disse innleggene jeg skrev for så mange år tilbake. Har nesten glemt hvor vanskelige år han og vi hadde.

Han fikk som sagt ADHD diagnosen etter utredning hos PPT og BUP. Det gikk rimelig kjapt fra vi tok kontakt til diagnosen ble satt.

Etter han startet på ungdomsskolen har det bare gått oppover da han endelig fikk lærere som så han og ikke omtalte han som lat og "ta deg sammen". De fant balansen mellom å legge tilrette og det å stille krav. Han startet på medisiner og ble seg selv som han sier. Tenkt at han som i 4 klasse lå langt under bekymringsgrensen og nærmest ble hånet av lærer,  på ungdomsskolen og VGs skulle få både 5 ere og 6 ere.

Nå er han 17 år og går andre året på vgs og klarer seg superbra. Vi og han merker selvfølgelig diagnosen av og til, men nå er det han som har kontrollen.

Fy søren så stolt jeg er av han. Og så takknemlig for fantastiske lærere fra ungdomsskolen og opp.

 

Anonymkode: 2f12a...648

[Anonym bruker]

Ja det viser hvor stor på virkning lærere har ❤

Anonymkode: bfaf3...fe5

[Gjest]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Oppdatering.

Artig å se tilbake på disse innleggene jeg skrev for så mange år tilbake. Har nesten glemt hvor vanskelige år han og vi hadde.

Han fikk som sagt ADHD diagnosen etter utredning hos PPT og BUP. Det gikk rimelig kjapt fra vi tok kontakt til diagnosen ble satt.

Etter han startet på ungdomsskolen har det bare gått oppover da han endelig fikk lærere som så han og ikke omtalte han som lat og "ta deg sammen". De fant balansen mellom å legge tilrette og det å stille krav. Han startet på medisiner og ble seg selv som han sier. Tenkt at han som i 4 klasse lå langt under bekymringsgrensen og nærmest ble hånet av lærer,  på ungdomsskolen og VGs skulle få både 5 ere og 6 ere.

Nå er han 17 år og går andre året på vgs og klarer seg superbra. Vi og han merker selvfølgelig diagnosen av og til, men nå er det han som har kontrollen.

Fy søren så stolt jeg er av han. Og så takknemlig for fantastiske lærere fra ungdomsskolen og opp.

 

Anonymkode: 2f12a...648

Fælt å høre at han ble hånet. Det er ikke greit på noen måte!

[Anonym bruker]

På 15.2.2012 den 15.39, Pappamagi skrev:

 

Hei, kjenner meg veldig godt i beskrivelsen, men for oss er det litt motsatt, det er bedre hjemme enn på skolen (6 åring). Vi har brukt omlag 200 timer i møter og evalueringer og blitt videofilmet i 'samspill' med barnet, og hadde vi ikke hatt ett barn til noen år yngre som er usedvanelig det 'komplett motsatte' ville vi nå trodd at det utelukkende var fordi vi var verdens værste foreldre.

 

Vi har 'passert' ADHD test, han passer ikke inn i aspbergers syndrom, og alle ekspertene som mente det da var vår feil klarer ikke se noe i vårt samspill som indikerer at vi er psykopatforeldre som ødelegger barnet.

 

Vi har prøv 'alt'. Blir vi sinte eskalerer bare hans 'tullballerier', konsekvenser som inndragelse av goder har null effekt, timesvis med rosing fungerer ikke. Det eneste som 'hjelper' på hjemmefronten er å sørge for nok mat, hvile og kontinuerlig oppmerksomhet og leke med han.

 

Vi er nå på 2 året hvor vi prøver kjempe gjennom full nevrologisk undersøkelse, kontinuerlig dialog med skolen som toer sine hender og ber oss ikke levere tidlig på SFO siden de er 'lite bemannet'. Han er ikke slem mot andre barn, tvert i mot, kvikk, inteligent og viser mye omsorg, og har flere venner som vil bli med han hjem. Men slår han seg vrang hjemme kan han hyle i en time, og føler seg veldig uretferdig behandlet hvis handlingene hans får en konsekvens.

 

For eksempel hvis han blir rolig, men bestemt bortvist fra middagsbordet hvis han begynner med ting som å hive maten sin oppi glasset til andre, gjerne med en 'hehehehe' latter og påfølgende 'grimaser' hvis han får tilsnakk.

 

Vi 'tror' det er fysiologiske årsaker nå, han sliter med synet på ett av øynene og blir fort trett og sliten, og vi tror skolen som den fremstår er veldig kjedelig for han, og de mangler kompetanse på å håndtere han på en fin måte.

 

Han har overhode ikke frykt overnfor voksne, og vært noen episoder hvor han har spyttet på lærer og rektor (noe han ikke gjør hjemme). Vår største frykt er at han blir stemplet som 'han der må jo være ADHD-asberger-psykopat' og blir behandlet som en av omverndenen. Det kan ikke være bra for selvbildet hans.

 

Vi kjenner han som en ekstremt krevende og autonom gutt, som stiller høye krav til utfordringer, inteligent, vitebegjærlig, språkrik og ofte sympatisk med de rundt seg, og veldig sårbar til tross for et tilsynelatende 'gi f...' ytre.

 

Det mangler rett og slett en kobling mellom handling og konsekvens, og det har så langt ikke vært en eneste pedagog, spesialpedagog, lege eller barnepsykolog som kan gi en 'forklaring' eller en 'løsning'.

 

Så kan ikke gi deg noe konkrete råd er jeg redd, men vit at det er flere med over snittet krevende barn. Først den senere tiden var vi i det hele tatt at det å være foreldre for de fleste ikke fortoner seg på samme måte det har vært for oss.

 

Vi har vært igjennom alt, sinne, fustrasjon, selvanklaging. Vi har prøvd å være bare snille, vi har prøvd 'klare grenser', og vi har sprukket av raseri noen ganger og vært nær å klabbe til han, der han sitter og hånler av deg når du prøver å snakke til han etter at han har funnet på ett eller annet skikkelig dust.

 

En ting er jeg HELT sikker på, de som ikke har slike utfordringer hjemme aner ikke hva det er snakk om.

Den siste setningen er jeg så en enig i. Jeg skjønte det ikke før jeg fikk barn nr 4....

Anonymkode: 8c602...ec0