Ekstremt utagerende i hjemmet - høflig hos andre (3.klassing)

[Anonym bruker]

Vi sliter veldig med vår sønn på 8 år. Han er eksremt utagerende hjemme. Hver eneste dag er en kamp! Han er frekk og stygg i munnen, argumenterer på alt, skal bestemme alt. Han hisser seg opp av små bagateller. Kan hyle og skrike over at far i huset kjøpte kaffe på butikken, mens han selv fikk ingen ting. Det er urettferdig. Han har ingen respekt overhodet.

Han takler ikke å kjede seg, å leke alene har han aldri gjort. Verken som baby eller småbarn. Han sitter sjelden i ro og hopper og spretter rundt uten mål og mening. Vi gir de samme beskjedene nå (x antall ganger for dagen) som vi gjorde da han var 3 år. Er et evig mas fra oss foreldre. Han hører ikke etter. Hvis ikke ting skjer etter hans "skjema" bryter helvete løs. å gjøre lekser er en evig kamp - hvis han vil kan han få de gjort på kort tid - men stort sett tar det flere timer. Han skal krangle på at det er kjedelig, for mye, blyanten er dårlig, han er tørst osv. Han er ekstremt distre og glemmer lett.

 

Han har alltid vært et veldig krevende barn, men føler vi foreldre har vært veldig utholdende og flinke. Føler vi hele tiden har gjort alt riktg og har også fått mange tilbakemeldinger om det fra flere hold.

 

Ellers oppfører han seg fint med andre voksne og på skolen. Han kan riktignok bli litt ukonsentrert og distrahert i timene, men han følger beskjeder og er høflig med lærere og elever. Han er populær og har mange venner. Han er uhyre snill og meget empatisk. Kanskje litt for empatisk. Hvis noen har det vanskelig går det veldig inn på han. F.eks oppdaget han at en gutt gikk mye alene i friminuttene og ikke hadde venner. Da gikk han bort og spurte hva han het og om de skulle være venner osv. Han er veldig sårbar. Setter alltid andre foran han selv. Han har to yngre søsken som han er veldig glad i og har aldri vært stygge med dem.

 

Er altså i hjemmet han er utagerende. Som sagt har han vært vanskelig fra dag 1. Kan også legge til at han kan være utagerende sammen med besteforeldrene som han kjenner godt og har et godt forhold til.

 

MEN, han angrer alltid over sinneutbruddene sine og får dårlig samvittighet. Han griner og ber om unnskyldning og vi forsones. Så går det en halvtime og det er påan igjen med akkurat det samme. Og sånn går dagene. Når vi forsones så forteller han at han ikke klarer å styre seg. At det er noe rart inni hodet hans som vil ut og som sprenger på. Og så bare skjer det selv om han vet det er feil. At han ikke vil være sånn.

 

Jeg må jo være ærlig og si at jeg oppgjennom alle disse årene har tenkt ad/hd, men samtidig så er han jo veloppdragen på skolen (og i bhg da han gikk der). Men kanskje det er fordi vi som foreldre har gjort noe riktig?? Uansett er det vanskelig å snakke med noen om dette da de ikke ser den siden av han som vi ser. Og ut i fra det jeg kan om adhd så må de ha problemer med det sosiale samspillet også i andre arenaer enn hjemmet.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette her, men jeg måtte bare få det ut. Vi begynner å bli utrolig slitne etter flere års kamp og innimellom har jeg lyst å gi opp. Men vi må jo bare holde ut.

Lurer på om det er noen andre som har lignende erfaringer og kjenner seg igjen?