Hva synes du er vanskelig i en sosial setting?

[Anonym bruker]

Noen synes det er vanskelig å få for lite oppmerksomhet, andre syns det er ekkelt å få for mye.. osv. Listen er lang. Noen hater også for eksempel smalltalk.

 

Hva er det du synes er mest vanskelig/ubehagelig i en sosial setting?

 

Mitt største problem er egentlig hvis flere skal snakke sammen rundt et bord. Da greier jeg ikke helt å engasjere meg og henge med når mange snakker. Føler da at jeg ikke har så mye å komme med. Jeg synes det er mye lettere å prate og være med hvis vi bare er to-tre stykker som snakker sammen i en gruppe om gangen. Hater også for mye oppmerksomhet. Får for eksempel noia hvis jeg må sitte ved enden i et bord ;-)

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Folk som ikke kan smalltalk og man må hale svar ut av. Jeg tilpasser meg ganske greit de jeg snakker med, men er generelt ganske livlig og bruker veldig mye humor når jeg snakker. Så når noen bare sitter der og ikke sier noe, svarer med enstavelsesord og stirrer dumt tilbake får jeg helt hetta. Er veldig dårlig på å omgås innesluttede og generte personer rett og slett.

 

Og så liker jeg ikke for mye oppmerksomhet. Om noen sier eller gjør noe slik at jeg ufrivillig ender som midtpunkt synes jeg det er veldig ubehagelig. Det går greit dersom jeg velger det selv, å stå i sentrum for manges oppmerksomhet er tross alt levebrødet mitt, men jeg liker å selv bestemme når det skal skje

[Anonym bruker]

Jentelag der vi er 3-4 damer så koser jeg meg veldig.

Blir vi derimot 7-8 damer og oppover rundt et bord faller jeg helt i gjennom. Da tar disse brølapene av noen damer fullstendig over og står for 90% av pratingen.

[Anonym bruker]

Jentelag der vi er 3-4 damer så koser jeg meg veldig.

Blir vi derimot 7-8 damer og oppover rundt et bord faller jeg helt i gjennom. Da tar disse brølapene av noen damer fullstendig over og står for 90% av pratingen.

[Cimorene]

Synes det er vanskelig hvis man er i et selskap der man blir sittende sammen med en gruppe som kjenner hverandre veldig godt, men som du ikke kjenner i det hele tatt og de har masse interne snakkiser. Blir liksom bare sittende og smile for deg selv :/

[Anonym bruker]

folk som sier så lite at en selv føler seg dritdum når man må holde samtalen igang, eller når man blir sittende med, sorry, kjipe folk som forteller en historie som aaaldri tar slutt mens resten av selskapet koser seg.

[Mandalas]

Jeg syns også det er vanskelig når for mange er samlet et sted, og rundt seks personer er i samme samtale. Da detter jeg helt ut av samtalen og blir sittende i egne tanker. Som feks i lunsjrommet.

 

Også er jeg veldig dårlig på smalltalk. Egentlig misliker jeg veldig mange ting ved sosiale situasjoner, vanskelig å bare nevne noen få

[Anonym bruker]

Jeg er ikke så god på å dra i gang en samtale, er ikke så god på smalltalk, jeg er ikke det... Synes det er veldig ekkelt men det gjør også at jeg trekker meg unna, for jeg skjønner det er vanskelig for andre når jeg ikke sier noe.

 

Blir sikkert sett på som kjempeoverlegen, men det er mer det at jeg synes ikke jeg har noe interessant å si i forhold til andre som bare skravler i vei. Jeg har ikke opplevd masse artig og gjort mye rart. Føler meg og er rett og slett drittkjedelig.

 

Derfor trives jeg best hjemme, er en dott og lett å dra i den retningen en

vil

[ZamZam]

Hater sosiale settinger fordi folk har helt glemt hvordan man driver med smalltalk. Dessuten er jeg egentlig ikke interesert i nye venner derfor hekter jeg meg ikke fast i detaljene så det hender seg titt og ofte at jeg gjenntar et spørsmål som vedkommende allerede har svart på. Det er jo litt pinlig....

 

En annen ting jeg ikke kan fordra er når vedkommende ikke snakker og jeg babler i vei for å holde samtalen gående... Klarer bare ikke å holde kjeft tilbake!! ARG!!

[Anonym bruker]

Alva: Hørt om at vi alle er forsjellige?? Noen er ikke så flinke på smalltalk vet du! Jeg er en av dem, prater fint hvis det kun er meg og en annen, men blir fort nervøs med mange rundt meg, og er nok den som kan bli veldig rolig...!

[Anonym bruker]

Jeg syns også det er vanskelig når for mange er samlet et sted, og rundt seks personer er i samme samtale. Da detter jeg helt ut av samtalen og blir sittende i egne tanker. Som feks i lunsjrommet.

 

Også er jeg veldig dårlig på smalltalk. Egentlig misliker jeg veldig mange ting ved sosiale situasjoner, vanskelig å bare nevne noen få

 

HI som skriver.

 

Greit å høre fra andre synsvinkler hvordan folk har det.

 

Og du Mandalas... det er som å høre meg selv. Spesielt det med lunsjrommet. Jeg er ikke en høyrøstet type og liker ikke å måtte nesten rope for å bli med i samtalen. Synes det er slitsomt og sitter da heller og tenker på andre ting.

 

Smalltalk kan jeg være ganske god på så sant at vi er veldig få som snakker. Der har jeg lært meg et triks. Nemlig det er folk liker ofte veldig godt å snakke om seg selv. Derfor later jeg som at jeg er kjempeinteressert i det folk forteller om hobbyer og jobb osv... og kommer med oppfølgende spørsmål rundt det.

 

Mine problemer med sosiale settinger gjør nok at jeg har mistet en del muligheter til vennskap. Men jeg vil gjerne være venner med de som skjønner meg liksom. Jeg kan ikke spille en rolle. Har venner, men få her jeg bor nå. De fleste er spredd for alle vinder i omtrent hele Norge.

[Anonym bruker]

Alt. Har per i dag ingen venninner, og har aldri hatt det før. Har vært enstøing da jeg var liten siden jeg ikke klarer å lese de sosiale kodene (det var navn på det, sosiale læringsvansker eller noe i den duren, tror det er det jeg har). Så jeg føler meg ikke komfortabel i selskap og generell omgang med folk utenfor jobb og familien pluss et par nære kompiser av meg og mannen.

[Anonym bruker]

Mange mennesker rundt ett bord, vanskelig å komme inn i samtaler. Hater personer som elsker stemmen sin og tror de er sååå festlig

Teite smalltalk samtaler......grøss!

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke så glad i smalltalk og oppmerksomhet, men er iallefall flink til å følge opp dersom noen andre tar styringa i samtalen;-) Så selv om jeg er en litt stille og sjenert person som ikke er så god på å dra i gang samtaler, får man mer enn bare enstavelsesord tilbake om man snakker til meg.

[Himmel og hav]

Jeg synes det er vrient når jeg er i et større selskap, f. eks julebord, og jeg ikke kjenner så mange veldig godt. Det å ikke vite helt hvor jeg skal sette meg, hvilken gruppe jeg skal gå og stille meg i, eller bli sittende på et bord der alle de andre kjenner hverandre veldig godt er litt guffent, men jeg prøver å late som ingenting, og vet at jeg utad gir inntrykk av at jeg er svært komfortabel i slike sammenhenger.

[jentemamma]

Omtrent alt, som en over her sier. Selskap, lunsj på jobben, møte en bekjent tilfeldig på gata etc. Er ekstremt dårlig på smalltalk, og er nok en som "Alva", og flere andre her, hadde mislikt sterkt å "måtte" prate med. Har mange ganger lyst til å isolere meg og ikke involvere meg i sosialt liv i det hele tatt, det hadde vært det letteste sånn rent egoistisk. Men jeg har mann, barn, jobb og en rekke forpliktelser som krever masse av meg. At jeg har sosial angst, er noe jeg har lært å leve med, men unnskyld til dere som synes det er så fælt å måtte omgås oss.

[Gjest Mentha & Junior]

Det verste jeg vet er store selskaper, bryllup, julebord osv, med faste sitteplasser, dvs at man blir skilt fra sin date. Havner stort sett alltid med noen jeg ikke kjenner eller knapt kjenner, og så blir jeg stressa for at jeg ikke skal finne noe å si, og da klarer jeg i allefall ikke å finne noe å si, osv.

Jeg er veldig følsom for stemninger, og leser andre veldig fort. Hvis jeg er nervøs blir jeg stum som en østers og har veldig vanskelig for smalltalk. Føler jeg meg vel kan jeg være life of the party. Så det er alltid vanskelig å vite med meg hehe

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg synes det er vanskelig å holde oppe en samtale med folk som ikke følger opp....Altså, smalltalk. Det blir til at en føler en kjatter og maser, og den andre bare svarer og smiler ettersom...Har mange ganger tenkt at "nå må jeg stoppe", men blir litt stressa av å bare stå der med folk og ingen sier noe:-P

 

Har hendt at jeg har snakka i vei, og til slutt blitt lei av enmannsdialogen og funnet på en unskyldning, for å komme meg vekk! Vanskelig med folk som er redd for å prate....

[moota m storebror&lillebror]

Jeg liker ikke når folk ikke kan snakke høyt nok og/eller tydelig nok. Slik at jeg må spørre om personen kan gjenta igjen og igjen og igjen. Da føler jeg meg kjempelur når jeg stiller oppfølgende spm som ikke passer til det personen svarte for at jeg ikke hørte eller forsto. Det er ei som er sånn i bhg til lillebror. Lillebror liker godt å leke med sønnen, men jeg kan ikke føre en samtale med mora og det er skikkelig frustrerende.

[Cimorene]

Liker heller ikke de som absolutt skal stirre deg rett inn i øynene, hele tiden, og ikke slipper blikket ditt i ett sekund en gang. Og hvis du ser bort, så stirrer de bettre enda når du ser tilbake. Føles ut som å bli forhørt heller enn en koselig smalltalk...

 

Og så er det de som skal stå to cm fra deg og snakke. :/ Greit nok hvis det er kjæresten/partneren, men når det bare er bekjente/fremmede får jeg helt makk av...

[Anonym bruker]

Det er mye jeg synes er vanskelig, men det jeg synes er verst er å vite at jeg er en belastning for andre fordi jeg er vanskelig å snakke med og de føler seg forpliktet til å gjøre det likevel. Jeg kan ikke smalltalk, og klarer som regel ikke å snakke høyt nok til at folk får med seg alt jeg sier første gangen.

[Anonym bruker]

Synes det er vanskelig når folk skal snakke om seg selv hele tiden og ikke hører hva andre sier. Eller at de skal stå tett inntil deg, så man kjenner ånden av personen, også skjønner jeg ikke helt hvorfor folk skal "slå" i armen min når de skal ha oppmerksomhet når de står ca. 5 cm unna.

 

Det jeg ikke helt skjønner heller er hvorfor folk ikke tåler å få tilbake det de gjør mot andre...

[Anonym bruker]

Jeg er en som babler i vei.... Og som ikke liker at samtalen blir en monolog fra meg men jg led av sosial angst for rundt 10 år siden ( en paradoks. - super sosial med sosial angst...), og jg kan føle et snev i ny og ne om jg ufrivillig får masse oppmerksomhet, men det har også gjort meg veldig oppmerksom på om andre føler seg i ubekvem/sjenert. Når det skjer så prøver jg å få de til å bli mer komfortable, men kan hende jg ender opp med å forverre ting, da jg som sagt ikke er helt fortrolig med laaaange pauser i samtalen ;-)

[Anonym bruker]

Å snakke med noen som er mer intelligent eller penere enn meg. Vet det høres rart ut, men har sÅ utrolig lav selvtillit at jeg tror at jeg ikke er bra nok. Er sÅ redd for Å si noe dumt...

[Anonym bruker]

Når familie begynner å snakke om hvem som er i slekt med hvem og hva de driver med, og hvor de bor og alt det raklet der. HATER det, og finner det like lite interessant som helkeoppskrifter og mønsterdiskusjoner.

 

Og når venner sladrer om andre. Hvem er gravid, hvem har gått fra hvem, og hvem er blitt sammen.

 

Har man virkelig så lite i livet selv, at man Må diskutere alle andre? Og er det så viktig å plassere en person i en bestemt slekt? Er det ikke nok at man vet hvem akkurat den personen er? Slekter sier lite om den enkeltes personlighet, syns jeg......

 

Så sladder er vel min ting som jeg IKKE liker i sosiale sammenhenger Da ramler jeg av lasset fort, gitt