Tidligere barseldepresjoner og nå begynnende tegn...

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har to barn fra før. Ved begge barna hadde jeg merkbar barseldepresjon i større eller mindre grad. Etter første barnet åpnet jeg meg til helsesøster, men hun fanget meg ikke opp, jeg slet med det og kom meg sånn delvis ut av det etterhvert. Så fikk jeg nummer to. Uten å gå noe mer innpå hva, så var det et barn med en sykdom, og vi hadde en del sykehusopphold og problemer første tiden. Denne gangen var depresjonen så ille at jeg lot det gå ut over meg selv fysisk. Straffet meg selv fordi jeg mente jeg var en dårlig mor og kjæreste. Jeg ønsket at sinne og fortvilelsen heller skulle gå ut over meg og ikke barna mine.

 

Jeg er normalt en ressurssterk jente som andre vender seg til for råd og støtte. Jeg vet jeg er "klippen" i mange venners liv. Derfor er det så vanskelig og innrømme overfor meg selv og andre, at jeg ikke er like sterk lenger.

Da jeg var midt i depresjonen, gråt og følte meg verdiløs og ikke fortjente verken mann, barn eller noe rundt meg, lot jeg det gå fysisk ut over meg selv. Jeg låste meg inne på et rom når det toppet seg, og slo løst på meg selv. Det var befriende, for jeg følte jeg fortjente det.

Jeg hadde heldigvis vett nok til å snakke med helsesøster om dette, og hun henviste meg til samtale med psykiater. Jeg følte det var et skikkelig nederlag, men etter noen måneder var jeg et nytt menneske. Mer glad i mine barn enn noen sinne, mer forelsket i min mann. Jeg var glad i livet og ble faktisk glad i meg selv igjen. Jeg hadde det godt!

 

Nå er jeg igjen gravid, og hormonene raser i kroppen min. Hormoner som psyken mitt rett og slett ikke tåler. Siste måneden har jeg merket tegnene. Tanker som trykker meg ned og ødelegger for meg. Jeg er lett irritabel og tålmodigheten er nesten ikke- eksisterende. Føler jeg er lett antennelig mot mine barn, og jeg gråter av dårlig samvittighet etter jeg i sinne har kjeftet på dem, bare for en liten bagatell. Jeg har flere ganger gått ned på kne, gitt dem en klem og bedt om unnskyldning fordi jeg følte jeg behandlet dem urettferdig. Forteller at det er mye som skjer i kroppen til mamma når hun er gravid, og at jeg lettere blir lei, sint, men kan også lettere kan bli glad og le..... Skule ønske det siste hadde vært sant, for gleden i meg sitter litt lenger inne nå.

 

Min mann jobber borte, så jeg er alene med barna i noen uker av gangen. Har ikke familie i nærheten for avlastning, ikke vil jeg belaste dem heller. Jeg gruer meg til helgene, da ungene ikke skal i barnehagen. Jeg blir så fort sliten av mas og støy for tiden, og er redd jeg skal være for mye irritert. Lider da selv gjennom helgen med dårlig samvittighet og føler jeg ikke er noen god mor. Det er en forferdelig følelse å sitte inne med, da jeg setter barna høyere enn noe annet i livet!

 

Jeg har ennå ikke fortalt min mann at jeg nå har begynt å føle på disse depressive tankene, men må fortelle han det når han kommer hjem. Gruer meg. Jeg ønsker å være sterk, som jeg bruker å være. Gråter mye nå, fordi jeg ikke kan finne en eneste grunn til hvorfor han skulle ønske å være sammen med meg. Alt jeg ser er en svak kvinne, som lar depresjonen gå ut over mine barn, mann og meg selv.

Gråter for gutten min som for to dager siden spurte "Hvorfor er du så sint i dag", det skjærer i hjertet mitt at jeg kanskje sårer han. Jeg hadde da brukt all energi på å rydde, støvsuge og vaske huset. Der var ikke mer tålmodighet og energi til mine barn, -hvor ille det enn høres.

Samtidig vet jeg at de alltid kommer til meg for å sitte på fanget. De får alltid klem og kjærlighet når de ønsker det, og jeg sier unnskyld når jeg går langt over streken. Skulle bare ønske jeg hadde mer tålmodighet og at lunten ikke var så kort nå, er ikke lett å holde tilbake når lunten blir tent og jeg er fullstappet i slitne eksplosiver.

 

Så nå har jeg igjen begynt å låse meg inne på rommet når lunten tennes. Når det eksploderer lar jeg det gå ut over meg selv igjen. Slår så det svir, og jeg føler jeg fortjener det.

Gruer meg bare slik til å fortelle min samboer at jeg er "svak" igjen, for det er akkurat det jeg føler, svakhet og mindreverdighet - en grusom følelse som jeg ikke unner noen. Mannen min er tolmodigheten selv og har støttet meg gjennom tykt og tynt. Han fortjener ikke dette nå. Jeg ønsker ikke å belaste han med en tøff tid igjen, vil ikke dette skal gå ut over ham. Jeg vil være en god og sterk kjæreste og mor, som han kan være stolt av.

Min mann er klippen i livet mitt, og siden jeg nå ikke kan se en eneste grunn til at han skal ønske å være sammen med meg, så gruer jeg meg slik til å si det til ham. Jeg er så redd for å miste han, at han skal syns at nok, er nok! Dette var nok kanskje grunne til at han holdt igjen, med tanke på å få barn nummer tre. Redselen for at jeg skulle bli slik igjen.....

 

Noen andre som opplever dette, hvordan takler dere det?

[Nyttårs barn]

Hei. Jeg syntes også at det var tungt å få barn nummer en, ble ikke helt som jeg hadde sett for meg kan du si. Slet etter fødselen og med amming og ikke minst med omstilling til et nytt liv. Men det gikk seg jo til etterhvert, og fikk mye hjelp av min mor til barnepass slik at jeg fikk litt "fri". Ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Nå er du nok i en sårbar periode, med hormoner og tanker om fremtiden. Kan du bli sykemeldt? Uansett vil jeg anbefale deg å søke hjelp nå før fødselen, snakk med jordmor hun har nok erfaring med dette.

[TheaEomilie <3]

Jeg har selv slitt med depresjon etter fødsel og kjenner meg igjen i mye av det du skriver.. Jeg var fylt av dårlig samvittighet, utmattet, nedstemt, følte meg fanget, savnet mitt gamle kvikke og positive selvom jeg hadde et desperat ønske om å bare bli bra igjen! De irundt meg har et veldig tabubelagt forhold til dette med depresjon osv.. Og når mannen min var på jobb annenhver måned følte jeg meg helt alene. Alt jeg gjorde med barnet mitt gjorde jeg fordi jeg måtte, ikke fordi jeg selv ville, og de var grusomt å innrømme for seg selv. Jeg oppsøkt tidlig kontakt med jordmor og sykepleiere, men ble rett og slett bare avvist og fnyser til. Jeg ringte tilslutt til helsesøster og var rett ut direkte " du må komme hit og hjelpe meg, dette går ikke" Jeg sa alle de fortvilende tankene mine rett til henneog neste dag sto hun på døren. I løpet av kort tid fikk jeg snakke med en familierådgiver, hun kom hjem til oss og snakket både med oss som parbog med meg. Vi holdt kontakten i ett og et halvt år, selv etter at boblen inni meg sprakk og jeg kjente meg selv igjen. Uten hennes hjelp og enkle verktøy så hadde jeg nok ikke greid å bli frisk så fort. Nå som jeg venter nr to har jeg tatt opp kontakten igjen, tenker at dette kan virke forebyggende. Jeg er også redd for at hormonene og tapet av kontroll nok en gang skl vippe meg av pinnen. For meg ble det for seriøst med en psykiater, jeg følte meg analysert og sykeligjort.. Hun tolka alt jeg sa til det absolutt værste..

 

Jeg får helt vondt av å lese om hvordan du har det..jeg tenker at du burde ha hatt noen å snakke med som kan hjelpe deg gjennom.. Det værste er å bære de alene, og jeg skjønner godt at du ikke vil på en måte vise mannen din at here we go again.... Det vet jeg at min var veldig nervøs for når vi begynte å planlegge nr to, så han var glad for at jeg ville være litt tidlig ut denne gangen.

 

Lykke til

[ÅNA]

Hei.

 

Ser du har fått andre gode råd her. Vil bare si likevel at du ikkje er svak eller noko i den dur fordi om du ikkje er "verdensmester" i alt. Du høres meir ut som ein av typen "flink pike" som verkeleg står på til du nesten "knekker" på midten. Du høyrest også ut som ei fantastisk mor. Tårene trilla då eg leste innlegget ditt. Det er så leit at nokon skal måtte ha det slik og føle at dei har gjort noko feil eller er svake eller noko slikt.

Eg meiner derimot at det er ein styrke å innrømma at ein ikkje mestrer alt alltid utan hjelp frå andre, at det å ta i mot hjelp og råd, både samtaler og praktisk/fysisk sett er både smart, ein styrke og det beste for både deg og famlilien din (og andre i samme situasjon). Det er svært trist å høyra at du straffer deg sjølv - du har jo ikkje skuld i at hormonene raser og at du slit deg ut som også gjer det vanskelegare å kontrollere følelsane.

 

Be om hjelp snarast, snakk med lege/jordmor, venner og ektefelle, evt annan familie også. Sorger og problemer reduseres når ein deler dei. Eg er sikker på du kjem til å få masse støtte og at du snart får det bedre. Gleder blir også dobla når ein deler dei, husk også på det i den tøffe kvardagen.

 

Lykke til og god bedring til deg! Du er verdt masse!!!! Ta godt vare på deg sjølv, så blir du bedre i stand til å ta godt vare på alle rundt deg!!! No er det din tur :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!!! Det varmer og er godt å høre at dere har forståelse. Akkurat nå har jeg det heldigvis bedre. Fortalte samboeren min hvordan jeg hadde det, og han stiller veldig opp, avlaster med barna og jeg får sove mye.

 

Det jeg sliter mest med nå er negative tanker. Alt som kan skje med barna. Jeg er jo en drømmer og kan fantasere meg langt bort i en annen verden. Oftest en fin og harmonisk verden. Men i det siste kommer det negative ting inni min fantasiverden. Jeg kan se for meg at jeg ligger på stranden og koser meg. Ungene sitter å bygger sandslott. Jeg legger hodet bak og nyter solen i ansiktet, når jeg så skal se på ungene igjen er de borte. Slike tanker som bryter inn og ødelegger.

Slik kan jeg ligge en halv natt. Jeg er alt fra i et tornadoområde. (var der i natt) der ungene mine ble sugd ut av hendene mine. En brann som starter og jeg kommer meg ikke frem til barna mine. Bilulykke der de har fått armene ut av selene og blir skutt ut av bilen... Er så slitende med disse negative tankene, og de kommer bare inn, selv om jeg vil det eller ikke. Så hver natt, etter jeg har måttet på toalettet, så kommer de... Slitende..

 

Kjenner jeg gruer meg til mannen skal reise på jobb igjen, det er da ting blir som verst. Skal snakke med lege og jordmor på neste kontroll. Sist klarte jeg det så vidt, og da var ungene friske og i barnehagen. Om de nå skulle bli syke og hjemme så vet jeg ikke. Og samvittigheten gnager, for at jeg ikke takler å være så mye at med barna mine. Og tanken om at jeg som ikke takler mine to nå, skal få enda en- gjør det ikke lett for meg....

[ÅNA]

Hei igjen.

Som du selv skriver - snakk med jordmor. Godt du har snakket med samboer og at han er så forståelsesfull og hjelpsom (skulle egentlig bare magle, men ikkje alle som er sånn - du er heldigvis av dei heldige der).

Når det gjelder vonde drømmer har nok dette fleire forklaringer - den eine er hormonell - gravider drømmer gjerne meir og merkelige drømmer - våkner oftere under REM søvnen, derfor husker ein det....

Når det gjelder negative og katastrofe-tanker, så bør du snakke med jordmor, samt evt prøve litteratur eller lydbøker som kan hjelpe med dette. Det finnes mykje bra som går på å endre tankegang - er du likevel våken, så kan du vel bruke tida på noko som kan få deg til å ha det bedre. Kognitiv terapi er ein metode, tankefelt terapi liknande. Mindfulness ein annan. Er nok både bøker og lydbøker innan desse felta.

Generelt er me alle ekstra sårbare når me er gravide, og slikt som ein vanligvis skyver unna av vonde tanker fester seg lettare og ein "spinner" vidare på tankerekka før ein veit ordet av det.

 

Blir dette for ille bør vel jordmor/lege vurdere samtaleterapi eller noko slik at du ikkje bryt saman....det er ingen tent med.

 

Ynskjer deg alt godt - kjenner fleire andre som har slitt med liknade problem - skal tas på alvor! Det er ikkje fleil på den enkelte, ikkje noko ein kan noko for eller eit tegn på at ein er ei dårleg mor eller noko slikt. Dei eg kjenner er fantastiske personer og mødre, men har hatt svært tunge stunder. Etter å ha fått hjelp har det gått bra og dei har det no bra (er ikkje lenger gravide).

 

Lykke til og god bedring!!!

[Atannia]

Hei.

Jeg hadde det med nr 1. Trodde alt skulle gå greit, med både amming og stell. Men det ble alt annet enn greit. Jeg følte meg pressa til og amme, og ikke fikk jeg det til. For de som skulle lære meg det fikk det ikke til. Og det at jeg ikke kunne løfte skikkelig etterpå pga keisersnitt, og komme meg ut og trille gjorde ikke saken bedre. Jeg fikk ikke noe følelse for dattra min de 6 første ukene, og for meg var hun bare en ting. Og mat spiste jeg heller nesten ikke, for jeg følte at jeg ikke hadde tid. Skulle på 6 ukers kontroll til fast legen min, der han spurte om hvordan ting gikk, og der brøt jeg sammen. Han ringte rett opp på føden der vi bor og fikk meg og ungen innlagt. Slik at vi skulle få oppfølging. Og der kom morsfølelsen, fikk ammehjelp av to engler, som tok seg tid til og hjelpe meg. Og etterhvert ble ting bedre. Fikk jo selvsagt dårlig samvittighet ovenfor dattra mi, men fikk vite at depresjon er vanlig blandt første gangs fødene, fordi det er slikt et forventnings press. I fjor når jeg gikk gravid, ska legen min at jeg skulle følges opp etterpå. Men da ble det en annen depresjon jeg måtte hjelpes for, sia vi mista vår lille engel da. Og denne gangen så er jeg veldig sikker på at jeg og blir fulgt opp. Men har vel egentlig vært mer deprmert nå under svangerskapet og redd. Men får ta ting som de kommer.

Men anbefaler alle som kjenner at de føler alt er tungt og ta kontakt med fast legen.

 

Klemz.

 

Greit at dette temaet kommer opp også.