Når man synes barn er et slit..

[Anonym bruker]

Har en ettåring, men synes generelt det er et slit med barn...

[Anonym bruker]

Har en ettåring, men synes generelt det er et slit med barn...

 

Det er slitsomt. Det er mange plikter, mye å gjøre, lite egentid, lite søvn osv.

Men så er det jo Så mye glede:-) De første ordene, små fingre som holder i din, nattaklemmer, latter, lek og morro.

 

Det siste veier opp for det første for min del. Gjør det ikke det for deg?

[Anonym bruker]

Jeg hadde flere kortere perioder under min singeltilværelse der jeg tenkte at ALT var et slit. Jobb, husarbeid, ungemas, rot osv. Var ikke lett å være helt alene uten avlastning og aldri ha barnefri fra to bittesmå barn, noen å snakke med, en skulder å gråte på osv. Men man kommer over kneika. Barna blir større, man sover mer og orker mer, barna gir mer respons som 2-3 åringer enn når de er babyer. Hadde jeg blitt alene i dag (noe jeg for all del håper jeg ikke blir!), så hadde jeg syntes det var lett å ha to barn alene. Nå jobber min nye samboer en god del kvelder og helger, mens jeg jobber fulltid dag, så jeg er ganske mye alene med barna også nå.

 

Har du noen som kan avlaste deg litt, la deg sove? Kan du få barnevakt og finne på noe koselig sammen med mannen, reise bort en helg og bare være deg selv, og ikke mamma 24/7?

[Anonym bruker]

Ble postet før jeg var ferdig med å skrive... (HI her)

 

Det jeg skulle si er at jeg synes det meste med barn er enten slitsomt eller kjedelig. Ikke liker jeg å leke med ettåringen på gulvet, og noe av det værste jeg vet er å dra bort med ungen fordi det er et veldig til slit å skulle passe på alt ungen gjør som "ikke er lov". Det er i hverdagen mye sutring og vi blir underholdere som skal prøve å minimere antall tid med sutring... Når jeg snakker med andre så vedkjenner jeg at det er slitsomt med barn, men sier alltid "men det er jo veldig koselig med unger da" mens jeg kjenner på meg selv at dette for min del er egentlig er løgn, men er noe jeg "må" si og føle, på en måte... samtidig som jeg føler alle "ser" at jeg ikke mener det jeg sier. For, nei, jeg synes ikke det er veldig koselig... jeg klarer ikke å se noe serlig av hva som er koselig faktisk. Jeg klarer ikke se at det lille smilet innimellom eller armene som kaster seg rundt halsen min gjør opp for alt det andre. Jeg står opp med et smil, men gleder meg til hun skal legge seg for kvelden. Det høres jo helt forferdelig ut, og risikerer vel her at noen sier jeg aldri burde hatt barn, men altså det er jo forsent nå som dere forstår. Vi bør sikkert ikke få fler selv om det medfører at barnet vårt vil bli enebarn. Nå prøver jeg bare å finne gleden i hverdagen med barn, selv om jeg sliter med det, og det sliter enda mer på samvittigheten at det er slik. Jeg har blitt glad i barnet mitt, veldig også, så er ikke det. Har ikke fødelsdepresjon, selv om jeg sliter litt med å både depresjoner og angst generelt sett, selv om det ikke er alvorlig. Håper det blir lettere når barnet begynner å kommunisere mer og man kan finne på andre ting enn det en unge på ett år gjør og at vi da klarer å finne større mening med barnetilværelsen.

 

Når det er sagt så er vi to om ansvaret, men har velidg følelsen av at mannen har samme opplevelse av det å ha barn selv om det ikke er noen av oss som tør å si det direkte til hverandre.

[Anonym bruker]

Jeg hadde flere kortere perioder under min singeltilværelse der jeg tenkte at ALT var et slit. Jobb, husarbeid, ungemas, rot osv. Var ikke lett å være helt alene uten avlastning og aldri ha barnefri fra to bittesmå barn, noen å snakke med, en skulder å gråte på osv. Men man kommer over kneika. Barna blir større, man sover mer og orker mer, barna gir mer respons som 2-3 åringer enn når de er babyer. Hadde jeg blitt alene i dag (noe jeg for all del håper jeg ikke blir!), så hadde jeg syntes det var lett å ha to barn alene. Nå jobber min nye samboer en god del kvelder og helger, mens jeg jobber fulltid dag, så jeg er ganske mye alene med barna også nå.

 

Har du noen som kan avlaste deg litt, la deg sove? Kan du få barnevakt og finne på noe koselig sammen med mannen, reise bort en helg og bare være deg selv, og ikke mamma 24/7?

 

Vi har så og si aldri hatt barnevakt, og har ikke råd til å leie inn noen. Har desverre ingen som stiller opp av seg selv, og "vil" ikke belaste andre med å spørre. Startet en tråd tidligere om hva man kunne "forvente" av besteforeldrene men skjønte da fort at jeg hadde altfor store forventninger da jeg forventet at de i det minste kunne skifte en bleie eller passe på ungen mens vi også var til stede. Enda mindre kan jeg forvente barnevakt. Så da ble det avgjort at jeg har for store forventninger så barnevakt blir det nok ikke... Dessuten vet jeg ikke om det er at jeg er så sliten heller, tror det er mer at jeg mistrives slik ting er, der hverdagen ikke helt gir mening. Så du får kalle meg en egoist

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Det er ikke alle som syns at småbarnstiden er like morsom. For min del iker jeg mye bedre den tiden som er nå som hun snart blir 2 år. Det er en morsom tid:-)

 

Det at du syns det er litt kjedelig og stress sier ingenting om at du verken burde være mor eller at du ikke elsker barnet ditt. Så det må du ikke tro. Det er bare denne perioden som ikke akkurat er noen favoritt hos deg og så blir det bedre når barnet vokser til.

 

Jeg syns det er langt bedre og langt morsommere nå som hun kan gå, snakke, vi kan snakke sammen, vi kan gjøre mer, hun har utviklet humor (det er veldig morsomt;) og hun er ikke bare et barn, men en person med vilje, meninger og en evne til å gjøre ting selv. Ja, det er litt mer slit, hehe, men veldig morsomt!

 

Alle er ikke like stor fan av alle aldre så slapp av. Jeg vil tro at det blir bedre etterhvert:-)

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig du har rett lykke fryd!

 

HI

[Anonym bruker]

Ble postet før jeg var ferdig med å skrive... (HI her)

 

Det jeg skulle si er at jeg synes det meste med barn er enten slitsomt eller kjedelig. Ikke liker jeg å leke med ettåringen på gulvet, og noe av det værste jeg vet er å dra bort med ungen fordi det er et veldig til slit å skulle passe på alt ungen gjør som "ikke er lov". Det er i hverdagen mye sutring og vi blir underholdere som skal prøve å minimere antall tid med sutring... Når jeg snakker med andre så vedkjenner jeg at det er slitsomt med barn, men sier alltid "men det er jo veldig koselig med unger da" mens jeg kjenner på meg selv at dette for min del er egentlig er løgn, men er noe jeg "må" si og føle, på en måte... samtidig som jeg føler alle "ser" at jeg ikke mener det jeg sier. For, nei, jeg synes ikke det er veldig koselig... jeg klarer ikke å se noe serlig av hva som er koselig faktisk. Jeg klarer ikke se at det lille smilet innimellom eller armene som kaster seg rundt halsen min gjør opp for alt det andre. Jeg står opp med et smil, men gleder meg til hun skal legge seg for kvelden. Det høres jo helt forferdelig ut, og risikerer vel her at noen sier jeg aldri burde hatt barn, men altså det er jo forsent nå som dere forstår. Vi bør sikkert ikke få fler selv om det medfører at barnet vårt vil bli enebarn. Nå prøver jeg bare å finne gleden i hverdagen med barn, selv om jeg sliter med det, og det sliter enda mer på samvittigheten at det er slik. Jeg har blitt glad i barnet mitt, veldig også, så er ikke det. Har ikke fødelsdepresjon, selv om jeg sliter litt med å både depresjoner og angst generelt sett, selv om det ikke er alvorlig. Håper det blir lettere når barnet begynner å kommunisere mer og man kan finne på andre ting enn det en unge på ett år gjør og at vi da klarer å finne større mening med barnetilværelsen.

 

Når det er sagt så er vi to om ansvaret, men har velidg følelsen av at mannen har samme opplevelse av det å ha barn selv om det ikke er noen av oss som tør å si det direkte til hverandre.

 

 

Jeg skjønner dere godt... Vi har hatt et kolikkbarn som også er ganske krevende og sover lite. Ingen familie som bor i nærheten, og liten lyst til å bruke venner masse som barnevakt. Dette har resultert i to stykk slitne foreldre! Jeg tror det var verre for samboer enn for meg, han har vært mest "bekymret" når vi har tatt med barnet bort - og han har hatt perioder da han har vært veldig trøtt og nærmest apatisk etter barnet har lagt seg (jg trodde han var deppa, men han var bare sliten). Det kan sies at jg har vært mye syk, så det har vært ekstra på han. MEN etter rundet 3 år så ble barnet vårt UTROLIG mye greiere å ha med å gjøre! Vi spiller brettspill, han underholder seg selv i timesvis med Lego og han ser lengre filmer på tv. Sovingen er fortsatt så som så, men er bedre han skjønner sammenhengen søvn og trøtt/sliten. Det blir lettere! Vendepunktet for oss var da språket hans kom på plass og han forsto hva vi mente og samtidig kunne gjøre seg selv forstått Før det var det bare skrik og hyl og henging på oss og "nei" osv......

 

[Gjest irismor]

Alle er ikke like og alt er ikke fryd og gamen.

 

Har dere prøvd å ha barnefri en kveld hver. Du finner på noe alene med venninner eller annet en kveld og gubben en annen kveld.

Jeg gikk på veggen enkelte perioder, har en samboer som reiste mye. Løsningen ble en bareminkveld Gikk på kino alene, besøkte en venninne, var på shopping alene osv...

Er koselig å være 2 men å sette seg selv først en kveld i ny og ne er balsam for min sjel

 

Og når det gjelder besteforeldre så spør om de kunne tenke seg et par timer eller en kveld med barnebarnet. Er ingen selvfølge at de sier ja men det er lov å spørre

 

Klem

[Loglady]

Leste en undersøkelse der det kom fram at de fleste kvinner finner glede i alt annet enn å leke med barnet sitt. Så du er nok ikke alene. Jeg syntes også de første to-tre årene var enormt krevende og intense, og hadde dårlig samvittighet for å føle det slik. Nå er jenta vår 4 og et halvt, og hverdagen er en drøm i forhold!

Går barnet ditt i bhg? Du vil føle enorm forandring bare når den tid kommer.

[Anonym bruker]

kjenner meg litt igjen i det du sier.....for 10 år og 3 barn siden:) det rare er at når barnet blir større og kan kommunisere så blir alt så mye artigere. Og så glemmer man hvor kjipt det var i starten og lager jammen et par til:)

 

Jeg er absolutt ingen fan av småbarnsperioden, men jeg elsker tiden fra de runder 2 og oppover. For vår del har det vært viktig å gi hverandre fri så vi takler hverdagen bedre. Det vil si at mannen har sine kvelder med

gutta, trening eller bare en tur på byen og så får jeg det samme et par ganger i mnd. Vi er ikke så heldige å ha noen som kan passe trolla våre så da blir det enda viktigere å være rause med hverandre. Mange ganger blir jeg skikkelig irritert på mannen fordi han skal noe på kveldstid, men biter tenna sammen for jeg vet at neste gang er det min tur. Det er som en vitamininnsprøytning for meg å kunne ha noen timer egentid til å gjøre hva jeg vil.

[Anonym bruker]

Det er så godt å se at det er flere som ikke synes det er bare kos med småbarn... selv venter jeg på at tiden skal gå, og har dårlig samvittighet for det, fordi jeg sikkert kommer til å savne denne tiden senere. (Alle sier jo det.)

 

Jeg gleder meg til jenta mi begynner i barnehagen. Jeg er uendelig glad i henne, men ønsker meg likevel noen pustepauser. Føler at det ikke er helt "lov". Men jeg gleder meg også til å hente henne i barnehagen.

[Anonym bruker]

Jeg syns at hver alder og steg har sin sjarm. Men jeg hatet barseltiden. Var den verste perioden i mitt liv, men tør likevel ikke innrømme det overfor andre. Det var jo selvsagt kos innimellom, men syns allikavel ikke at de små lyspunktene teller mer enn det andre. Nå som han er eldre er det bare gøy, og alle lyspunktene gjør at jeg glemmer de små glimtene der jeg syns at alt er slit (snn sm sutring og trass).

 

Alle har lov til å bli slitne, du har og lov til å syns at alt er slit, men jeg tror det kan være dumt å borre seg fullstendig ned i at alt er dritt og slitt. Det går jo da på helsen løs. Alle tåler en liten periode der ting ikke er bra, men så må man gjøre noe, og den eneste som kan endre ting er deg! Det finnes nok mer lyspunkt enn du tror. Bare du åpner øyene.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Småbarnstiden er jo ikke noe gøy. Jeg har heller aldri likt den, den er slitsom og kjedelig som du nevner.

 

Jeg har en teori om at det finnes tre hovedtyper av mødre.

 

1. De som lever og ånder for barna uansett hvilken alder de er i, og nærmest glemmer seg selv litt fordi de går så veldig opp i barna sine.

 

2. De som elsker å dulle og dikkedere med babyer og smårollinger, som aldri får nok av dem og oppriktig koser seg med hvert sekund av tiden når barna er små. Tar gjerne ut ekstra permisjon, slutter i jobben el for å tilbringe mest mulig tid med barna når de er små. Som elsker å føle seg å behøvd av noen. Men, som synes det er strevsomt og slitsomt når barna vokser til og tydeligere får egne meninger, må følges opp med lekser, trening, oppvisninger, cuper osv og hele tiden lengter litt tilbake til babytiden.

 

3. De som hele tiden er glade i barna sine, men som egentlig godt kunne ha hoppet over de første 2-3 årene og heller fått utlevert en fiks ferdig 3-4-åring + fordi en synes tiden med babyer og smårollinger slitsom, strevsom og veldig oppskrytt. Men som elsker det nå barna vokser til, som koser seg med å følge opp lekser, heie seg hes på kamper, kjøre hit og dit, gå på foreldremøter osv.

 

Dette blir jo litt satt på spissen, men tror mange kan kjenne seg igjen her. Jeg tror nok at du HI vil trives bedre i mammarollen når barnet ditt blir eldre. Jeg følte mye på det samme som deg da eldstemann var 1 år. Nå er han 9 år og jeg elsker den alderen, jeg synes det er herlig å ha store barn

[Gjest Ingen skal få!]

Babyer er kjedelig. Store barn er best .

[Nikamo]

Når de to eldste var små, og jeg var alene, så tenkte jeg nok litt som deg. Helgene føltes uendelig lange, og jeg gledet meg til leggetid...

Nå har jeg fått tredjemann og vi er to i hverdagen - jeg koser meg så mye mer! Jeg synes heller ikke det er vanvittig moro å leke med ettåringen, men det synes heldigvis pappa'n Og vi koser oss sammen selv om jeg ikke tilbringer hele dagen på gulvet og leker...

Nå kunne jeg faktisk tenkt meg en fjerdemann også, så ting kan virkelig forandre seg

[Anonym bruker]

Tusen takk for støttende ord

 

Jeg håper virkelig jeg er blandt de som synes det blir lettere når barna er 2-3 år og eldre, har jo ikke prøvd å være mamma til noen andre enn min ettåring så vanskelig å vite hvordan det blir fremover. Men merker jeg virkelig gleder meg til å kunne gjøre litt andre ting sammen med barn som baking, sport/idrett, skiturer, tv-kvelder osv. Til det går an å bruke språk som kommunikasjon. For slik det er nå så er det virkelig frustrerende for oss alle tror jeg...