Misunner alle dere som virkelig er lykkelige!

[Anonym bruker]

Jeg er i slutten av 20 årene , og har vel egentlig aldri vært særlig lykkelig..

Men nå har det toppet seg, er virkelig deprimert..og det værste er at jeg ser ikke glede i noe..ikke barna mine en gang..jeg gir dem jo kjærlighet og følger dem opp, men føler inni meg at egentlig så er alt bare tomt inni meg...

Er hele tiden deprimert, sint, ensom..ja alt...

Ingenting gjør meg lykkelig.. har slitt mye..og føler at alle andre er så lykkelige, ok så vet jeg at de fleste går igjennom perioder med tøffe tak..men alle andre er kommer så mye lengre enn meg..jeg er enda selvopptatt, teit, syter og generelt lite glad for noe..tenker hele tiden at jeg aldri skulle vært født.

Til og med familien min er lei av at jeg maser og syter.. "det er alltid noe med deg" " du har alltid hatt problemer, tenk litt på andre! "jaja, du valgte selv å få barn, ekstra ansvar, på tide du tar tak i livet ditt" slike ting..og alikevel her sitter jeg...og bare ønsker at jeg aldri skulle vært født til tider:/ føler meg som en belastning for alle..og får hele tiden bekreftelse for at jeg faktisk er til bry...

 

 

Klarer ingenting, er ikke særlig smart, ikke tynn nok, ikke fin nok, ikke god nok..og ser hele tiden beundrende mot alle dere som er lykkelige og faktisk klarer å bli glad i dere selv som voksne!

Noe er galt med meg..hvorfor kan ikke bare jeg være som alle andre?

 

Lever i tillegg i et forhold der jeg ikke elsker mannen, jeg er lei, har ikke følelser, ingenting..men samtidig så er jeg så sliten at jeg trenger han også til å hjelpe til med barna og aktiviteter..slike ting...

 

 

Føler ingen venner bryr seg om meg, jeg stiller alltid opp for dem...

 

 

Og det værste er at jeg ikke klarer å bli frisk, har slitt mye med anoreksi/bulimi..fordi jeg er livredd for å stå frem, vil heller dø enn å vise at jeg er syk! flaut tenker jeg...så her sitter jeg...27 år..og ja...livet går forbi meg..og innderst inne så vet jeg at er en av de få som ikke klarer å bli frisk..eller blir en god mor..eller god kjæreste..eller god datter...ALLE klager på meg..de er drittlei maset mitt..og det er vel dere også etter denne teite mailen:/

 

beklager..måtte bare få luftet ut...huff...

 

livet er tøft. alltid.

[Anonym bruker]

Dette er vel strengt tatt ikke en mail da..hehe..men et innlegg. Så smart er jeg:((

[Anonym bruker]

Har du prøvd kognitiv terapi?

 

I utgangspunktet høres det jo ikke ut som du har det så mye værre enn andre, du bare har helt feil fokus og tenker helt feil.

 

Ingen lever "det perfekte liv", men man kan være lykkelig og fornøyd likevel. Det har noe med innstilling å gjøre, med å ha fokus på de tingene som faktisk er bra i livet, gjøre noe med de tingene som kan gjøres noe med og slutte fokusere på de tingene som egentlig ikke er så viktige i den store sammenheng.

 

Når du tenker langt frem i tid og forestiller deg at du sitter på gamlehjemmet og ser tilbake på livet ditt, hva i 20-årene er det som er så forferdelig? Hva er det som gjør at du tror du vil se tilbake på dette tiåret som forferdelig?

 

Jeg synes du skulle ta kontakt med fastlegen din og spørre om en henvisning til kognitiv terapi, det er overhodet ikke noe nederlag, det er snakk om å ta tak for å gjøre livet så godt som mulig. Det står respekt av det!

 

Om du er så redd for at folk skal se på deg som syk eller psykiatrisk tilfelle så la være å si noe om terapien. Men gi det et forsøk, jeg tror det kan gjøre deg godt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Har tidligere gått til 2 psykologer, det hjalp ikke..og det som de sier, ikke vits i å gå i terapi om man ikke klarer å gi 100%

Og det klarer jeg ikke fordi jeg hater meg selv, hater slik jeg er, hater hele livet mitt.

Og det værste er hvor flau jeg er, tenk at som 27åring er jeg kommer så lite i livet når det gjelder meg selv, har jo selvtillit til en 14åring og også hjernen tror jeg..er desverre en person som tenker negativt og er redd for alt, spesielt redd for å tørre å bli frisk:(

Takk for råd alikevell...

[Anonym bruker]

Lykke er ikke en konstant tilstand slik som du virker å tro.

 

Du sier du velger det kjente fremfor å prøve bli frisk og da er det nok ikke lett å hjelpe deg. Du tør ikke prøve slippe de vonde tankene og følelsene?

 

Har du lest denne boken?

http://www.bokkilden...roduktId=148066

 

Anbefales virkelig!

[Anonym bruker]

Har ikke lest den...Men jeg må sikkert ha mer enn en bok for å klare å bli bedre??:/ Men skal kjøpe boken jeg...bestiller den i kveld!! bedre enn ingenting, og ingen trenger å vite at jeg leser slike bøker...er så flaut synes jeg:(

 

HI

[Anonym bruker]

Du må jo begynne et sted, og kanskje er en bok første steg på veien?

 

Det er aldri flaut å søke hjelp heller, det er et fåtall av oss som går gjennom livet uten å trenge hjelp. Akkurat nå er det du som trenger hjelp, om 5 år er det kanskje den naboen du anser som så lykkelig som trenger hjelp.

 

Ta tak!

[Eeniemeenie]

Jeg er i slutten av 20 årene , og har vel egentlig aldri vært særlig lykkelig..

Men nå har det toppet seg, er virkelig deprimert..og det værste er at jeg ser ikke glede i noe..ikke barna mine en gang..jeg gir dem jo kjærlighet og følger dem opp, men føler inni meg at egentlig så er alt bare tomt inni meg...

Er hele tiden deprimert, sint, ensom..ja alt...

Ingenting gjør meg lykkelig.. har slitt mye..og føler at alle andre er så lykkelige, ok så vet jeg at de fleste går igjennom perioder med tøffe tak..men alle andre er kommer så mye lengre enn meg..jeg er enda selvopptatt, teit, syter og generelt lite glad for noe..tenker hele tiden at jeg aldri skulle vært født.

Til og med familien min er lei av at jeg maser og syter.. "det er alltid noe med deg" " du har alltid hatt problemer, tenk litt på andre! "jaja, du valgte selv å få barn, ekstra ansvar, på tide du tar tak i livet ditt" slike ting..og alikevel her sitter jeg...og bare ønsker at jeg aldri skulle vært født til tider:/ føler meg som en belastning for alle..og får hele tiden bekreftelse for at jeg faktisk er til bry...

 

 

Klarer ingenting, er ikke særlig smart, ikke tynn nok, ikke fin nok, ikke god nok..og ser hele tiden beundrende mot alle dere som er lykkelige og faktisk klarer å bli glad i dere selv som voksne!

Noe er galt med meg..hvorfor kan ikke bare jeg være som alle andre?

 

Lever i tillegg i et forhold der jeg ikke elsker mannen, jeg er lei, har ikke følelser, ingenting..men samtidig så er jeg så sliten at jeg trenger han også til å hjelpe til med barna og aktiviteter..slike ting...

 

 

Føler ingen venner bryr seg om meg, jeg stiller alltid opp for dem...

 

 

Og det værste er at jeg ikke klarer å bli frisk, har slitt mye med anoreksi/bulimi..fordi jeg er livredd for å stå frem, vil heller dø enn å vise at jeg er syk! flaut tenker jeg...så her sitter jeg...27 år..og ja...livet går forbi meg..og innderst inne så vet jeg at er en av de få som ikke klarer å bli frisk..eller blir en god mor..eller god kjæreste..eller god datter...ALLE klager på meg..de er drittlei maset mitt..og det er vel dere også etter denne teite mailen:/

 

beklager..måtte bare få luftet ut...huff...

 

livet er tøft. alltid.

 

Kjære deg, opp med hodet. Alle har det tøft i ny og ne, men så må man faktisk tvinge seg selv til å se det positive i ting selvom det ikke alltid er like lett. Jeg har og hatt feil fokus på meg selv og livet mitt, følt meg mislykka som mamma, var i et forhold som gjorde meg deprimert for et år siden, ble alenemamma og da ble ALT mye tøffere! ( Ikke for å skremme deg altså Men nåå - tar jeg utdannelse, skal bli noe, skal få meg ordentlig jobb. Er mamma til verdens vakreste barn som utvikler seg i rekordfart, har gode venner som stiller opp uansett hva, er forelska på nytt.. og ja.. Alt ordner seg, hele tiden Man er sin egen lykkes smed rett og slett. Du må gjøre det du kan for å gjøre deg selv lykkelig. Er du i et forhold med en du ikke elsker bør du kansje ikke være det, eller ihvertfall jobbe for å få følelsene tilbake for han. Parterapi kanskje? Veit ihvertfall at forholdet jeg var i fikk meg til å gråte hver eneste kveld på slutten.. Da visste jeg hva det riktige var å gjøre, selvom det hadde vært lettere å hatt han der grunnet alt det praktiske! Jeg er sikker på at du er fin nok som du er, men er man deprimert er det kanskje vanskelig å se det positive med seg selv. Sett deg f.eks ned og skriv minst 5 positive egenskaper med deg selv. Start med en hobby i noe du er flink i, slik at du får en mestringsfølelse når du oppnår noe du selv har fått til. Ingen er lykkelige hele tiden, men sånn er alle mennesker..

[Anonym bruker]

Har gått noen meter i dine sko HI

 

Du må Se etter noe posetiv å du må ta en time om gangen! be om hjelp fra venner til ungene å fin noe som gjør deg glad!

Gjør noe du fant gleden i før ( som liten)

[Anonym bruker]

Problemet er at jeg har god nok jobb, er pen nok, er tynn nok, ja jeg er vel egentlig alt..men ser det ikke selv!!

Men så vet heldigvis ikke alle at jeg er deprimert da...

Jeg gråter også mye p.g.a forholdet jeg er i, men jeg orker ikke tanken på å være alene...jeg har ingen god økonomi, hvor skal jeg bo?? Har barn som må bo her, og kan ikke flytte med dem, men har ikke råd å sitte med huset og ikke råd til å leie en leilig til 14 000 kr i mnd, for det koster det her:(

Dessuten er jeg sliten, har null tolmodighet, og tanken på å være alene om barna..nei takk...dessuten elsker barna pappaen sin, og selv om jeg er mye alene med dem da han jobber mye, så får jeg allefall fri når han er hjemme..og jeg trenger det..kjenner jeg orker nesten ikke dusje meg selv en gang!!

 

HI

[Anonym bruker]

Eniemenie...du er god. ser opp til slike som deg som faktisk går fra forholdet, og tør å kjempe!! Kan jeg spør hva det var som gjorde at du var så ulykkelig i ditt forhold?

 

HI

[Anonym bruker]

Du må ta et skritt av gangen, finne ting som gir deg positiv energi istedenfor å tappe deg for energi.

 

Om det er turer i skogen, trening, cafetur med venninner, en ny hobby eller noe annet er det bare du som kan finne ut av.

 

Har vært deprimert selv jeg og hadde bare lyst til å sette meg på toget og reise fra hele livet mitt. Føle ingenting for mannen min jeg heller...

 

Men da jeg etterhvert fikk hodet over vannet igjen oppdaget jeg mannen min på nytt, tenk for en mann som hadde stått ved min siden gjennom dette. Som aldri krevde mer enn jeg klarte gi, som fant seg i "sexnekt" ingen kos og nærhet, ingen varme følelser fra meg overhodet. Han tok ansvar for barna når han var hjemme fra jobb, lot meg få "fri" til å finne igjen meg selv.

 

Da livsgleden min langsomt vendte tilbake ble jeg helt nyforelsket i han og kunne plutselig ikke få nok av han.

 

Men du kommer ikke dit uten å gjøre en innsats selv, lykken kommer ikke rekende på en fjøl til noen av oss. Du må gjøre ditt for å komme dit selv.

 

Kunne kombinasjonen antidepressive medisiner og trening/mosjon hjelpe deg kanskje? Litt mer fri fra familielivets krav en periode? Det har hjulpet mange før deg og kan være verdt et forsøk..

[Anonym bruker]

Vel min mann hadde ALDRI gjort som din og tatt seg av barna vår hver dag slik at jeg skulle fått fri...

Men han har måttet høre på dritt, sexnekt, INGEN nærhet osv i en del år nå...

Men når det kommer til hus og barn..så er det mest jeg..og det høres sikkert rart ut, men det å støvsuge huset eller finne frem pene klær til barna hjelper meg på en måte, at jeg duger til noe om du skjønner...

Hadde jeg fått fri 1 uke..hadde jeg bare ligget på sofaen uansett...barna hjelper meg..da må jeg opp!!

 

hi

[Anonym bruker]

Min mann reiste bort en helg for 3 uker siden med barna. Jeg var da alene hjemme og bare deppet:( Hadde ingen venner å være med, og gjorde vel ikke annet enn å kaste opp, grine og synes synd i meg selv. Så det gjør jeg når jeg har fri!! Jeg vet..jeg er helt tragisk...!!

 

HI

[Eeniemeenie]

Eniemenie...du er god. ser opp til slike som deg som faktisk går fra forholdet, og tør å kjempe!! Kan jeg spør hva det var som gjorde at du var så ulykkelig i ditt forhold?

 

HI

 

God og god fru blom Allerede før vi fikk barn sammen hadde jeg planer om å gå fra han, men plutselig var jeg gravid og da trengte jeg han trodde jeg.. Det tok meg 2 år, og veeeldig mange "skal bare se det an om det blir bedre-tider" Jeg gikk faktisk med på å bo med han etter det var slutt fordi jeg hadde såra han, han gråt foran meg og var veldig manipulerende. Men følelsene kom aldri tilbake. Ja du kan jo spørre. Vi hadde mye krøll i starten av forholdet ( var veldig ung når vi ble sammen) og han utviklet seg til å bli sjalu. Kunne ikke sminke meg, fikk ikke lov til ditt og datt, kalte meg stygge ting under krangler ( Skrek og ropte til meg foran vårt barn som da var baby mens hun sov i samme rom) kunne ikke gå ut døra på kino, ut å ta en øl osv uten at han sendte mld eller ringte 5 minutter etterpå. Han var lat og umoden og jeg tok meg av barnestell og rydding. Fiket til meg en gang i fylla, og da var det vel avgjort egentlig... men selv etter det tok det lang tid før jeg gikk. Jeg er svak, kan bare innrømme det. Men idag er jeg glad jeg gjorde det. Vi har idag begge to forandret og utviklet oss på hvert vårt plan og endelig kan vi ha en høflig tone oss imellom selvom jeg aldri glemmer alt det negative som skjedde. Mye positivt og såklart, ellers hadde jeg aldri klart. Men det negative bare overskygget alt ( og gjør det fortsatt)

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er nå. Eller kanskje dypere, jeg tenkte helt seriøst på å reise fra mann og barn. Aller mest tenkte jeg på å ta livet mitt, men det hadde jeg aldri klart så det beste alternativet var å dra fra alt og alle. Jeg husker veldig lite fra den tida der. Men jeg kom meg opp igjen. Og når jeg først hadde klart å kravle meg litt opp så gikk alt så mye bedre.

 

Bare man kan klare å se et par positive ting ved livet og glede seg over dem, så går det så mye lettere å oppdage mer å glede seg over!

 

Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg kom meg opp. Kanskje at jeg oppsøkte psykolog. Kanskje at jeg ble med på en gruppe for oss som har problemer med å ha egne meninger og å si nei. Kanskje at jeg begynte på antidepp-medisiner, men det burde ikke være grunnen for jeg sluttet på dem før de egentlig skal gi effekt. Men kan ha vært en Placebo-effekt.. Eller kanskje var det at jeg utrolig nok valgte å begynne å studere midt i dette kaoset. (jeg fullførte ikke studiene).

 

Uansett, så var det noe som ga meg gnisten tilbake. å begynne med en bok kan være bra! Selv har jeg lest The Secret/ Hemmeligheten som handler om hvordan vi selv skaper vårt liv gjennom tankene våre. Den er veldig ekstrem og satt på spissen, men likevel er det noe i det. Den ga meg faktisk mye! Etter å ha lest den følte jeg det som at jeg hadde oppdaget noe helt fantastisk

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til her.. Kanskje at man kan komme seg opp igjen! Og at små steg kan gjøre så mye! Masse lykke til!

 

(Og selvsagt følte også jeg at jeg overhodet ikke elsket samboeren da det sto på som verst. Han var bare kjekk å ha siden det hadde blitt enda verre uten han. I ettertid ser jeg at han var en fantastisk person som sto ut med meg gjennom de harde årene. Og følelsene har virkelig kommet tilbake. Når alt er negativt og svart, så er det ganske selvsagt at følelsene for mannen også er det. Når ting begynner å lysne, gjør de nok det på den fronten også.)