Svigermor og jeg...

[Anonym bruker]

Dette kommer til å bli en lang post og regner ikke med en haug av svar akkurat Men greit å få skrevet ned tankene noen ganger...

----

 

Det er tre måneder til termin, jeg har hatt et ganske greit og ukomplisert svangerskap frem til nå. Kjæresten og jeg gleder oss kjempe mye til bebisen kommer.

 

Men én ting/person plager meg veldig: Svigermor:

 

Frem til jeg ble gravid hadde vi riktignok mye kontakt allerede i og med at hun forventet besøk av sønnen sin minst en gang i uken (synes det var ganske slitsomt det og, men det var til å overleve) og det var alltid selvfølge at jeg var med selv om jeg mest bare var der for å "være der". Hun snakket hele tiden om seg selv og forventet at vi interesserte oss for enhver promp som skjedde i livet hennes. Andre veien, så tror jeg ikke hun engang visste hva jeg studerer (hun kaller det "å fortsatt gå på skolen" på en litt nedlatende måte. Hun synes nok ikke noe om at jeg ikke er i jobb, og føler nok at jeg ødelegger litt for sønnen hennes kanskje) før jeg ble gravid, så en kan ikke si at vi hadde noe superforhold selv om det alltid var en vennlig tone. To år gikk det slik. Så i sommer ble jeg gravid.

 

Plutselig fikk svigermor annet å tenke på enn å fortelle alle hva hun spiste til frokost og hvor stolt hun var av det nye dekselet på telefonen (ja, seriøst...). Det begynte med at hun og mannen var kjempe hjelpsomme da vi skulle finne ny leilighet og flytte. De hjalp oss kjempe mye, og jeg satt virkelig stor pris på det hele! Tror også jeg fikk utrykkt dette - og forholdet vårt var ganske hyggelig et par måneder (i høst)...

 

Men så begynte det å ta av. På selve flyttedagen merket jeg for første gang at jeg hadde fått henne litt nærmere innpå meg enn ønsket. Hun begynte å diskutere hvor skaper og diverse skulle stilles (det var jo min jobb, og jeg hadde planen klar...), til og med startet hun en diskusjon med meg om hvor barnesengen skulle stå senere. Jeg forsto ikke alvoret i det før jeg merket at hun ble kjempe formærmet over at hun ikke fikk viljen sin. Hun bare dro hjem, selv om vi var midt i flyttingen og mannen hennes fortsatt var i gang med å montere kjøkkenskap for oss. Det var en totalt uventet reaksjon for meg, men det kom uttalige episoder senere som har vist meg at dette er hennes vanlige reaksjonsmønster i en slik situasjon, og at den eneste måten å opprettholde en sivilisert tone med den dama er å la henne få viljen sin.

 

Det var litt slitsomt at hun absolutt måtte vise oss tilbud i alle mulige kataloger og hadde med en kasse av brukte barneklær HVER eneste gang vi var på besøk hos dem, eller de var hos oss, den neste tiden, men en kunne jo ikke være utakknemlig heller, tenkte jeg frst... Så begynte hun å bare kjøpe ting for oss uten å spørre, fordi hun hadde funnet det på tilbud eller fordi hun visste vi ikke hadde det enda (kranglet mye med kjæresten om at han gjorde ting mye verre ved å gi henne for mye info. Hun spør om alt, men man må vel ikke svare så nøyaktig på alt?), og det synes jeg var litt leit fordi jeg gjerne ser etter babyting selv. For det meste ville hun ikke ha betaling, men vi betalte for det meste allikevel - fordi det liksom føltes rart å ikke gjre det siden det var til oss alt sammen. Men for noen uker siden følte jeg rett og slett at svigers hadde gjort nok : de har hjulpet med flytting, skaffet oss bilsete, lammeskinn og babyvippe, og en masse bruktklær (jeg vel egentlig ikke var veldig interessert i) samt uttalige masse andre rare småting jeg helst liksom ville ha ordnet med selv. Jeg setter jo pris på at folk hjelper og bryr seg, men finnes grenser. I tillegg har svigermor utviklet en lei tendens til å behandle meg som om jeg skulle vært helt fysisk funskjonshemmet og ute av stand til z vite mitt eget beste (tror ikke jeg gjør noe spesielt hjelpesløst inntrykk på andre mennesker enn akkurat henne, men men).

 

Hun skal absolutt kjøre oss hjem når vi har vært på besøk (vi tar ellers toget), jeg skal alltid sitte foran slik at jeg „har nok plass“ (hallo? er ingen hval!), hvis jeg setter meg på en stol hun synes er for ubehagelig så maser hun til jeg setter meg et annet sted, og hun er overbevist om at jeg får urinveisinfeksjon hvis jeg ikke beholder skoene på inne (Hjelper ikke å si at jeg faktisk ikke fryser, eller at jeg synes det er mest behagelig uten). Da jeg skulle bære ut en kjølebag vi skulle låne av dem i bilen bare røsket hun den ut av hendene mine og nesten skrek til meg: "og du skal liksom vaere gravid!" (skal jo ikke bære tungt ) Ble helt sjokkert over hva hun tillater seg (ikke bare det at bagen var skvær tom. Hun får liksom en sånn tone som om jeg skulle vaert fem år gammel og har gjort noe forferderlig galt) og etter flere slike hendelser er jeg blitt ganske sår på tema "svigermor."

 

Det er klart en må si ifra før en blir sur på folk, slik at vedkommende vet at en ikke synes de oppfører seg noe bra, men det funker ikke hos henne. Har hele tiden prøvd å svare helt stille og rolig med vanlig tone "Neida. Takk, men det går fint. Jeg klarer det selv etc." Det nytter bare ikke. Hun er ikke istand til å ta nei for nei på en vanlig måte. Man må bli VELDIG direkte før hun skjønner at hun ikke får viljen sin, og da går en verden under for henne. Siste hendelse som fikk situasjonen til å tippe helt var denne uken:

 

Søsteren til kjæresten min hadde en litt ubehagelig avtale i kalenderen (medisinsk) som hun ikke ville gå alene til. Siden moren (altså svigermor) og de fleste venninner jobber, saa tilbød jeg meg å bli med (er litt mer fleksibel som student, ikke sant). Det satte søsteren pris på. Da vi kom ut fra sykehuset ringte svigermor meg og sa at hun kom for å hente oss (okay? Trodde hun måtte jobbe?). Da hun kom snakket hun ca. 5 minutter med datteren sin om undersøkelsen hun hadde hatt (og det var en ganske "big deal" egentlig, men fikk lite oppmerksomhet), for så å begynne sitt vanlige mønster med å utspørre meg om alt mulig om intime saker og ting rundt min graviditet og anskaffelser til vår husholdning. Jeg svarer ikke på ting jeg synes er for personlig, og signaliserer at jeg ikke liker utspørringen ved å skifte tema og gi ganske korte svar. Merker hun blir litt irritert av det.

 

Ville også egentlig rett hjem fordi jeg skulle hente noen bøker på universitetet, men så skulle svigermor absolutt ut og spise med meg og søsteren. Vi dro til et kjøpesenter og spiste noen baguetter, jeg snakket med søsteren og hadde det hyggelig og prøvde å ignorere at moren hele tiden gravde og spurte om barnevognen vi nylig hadde kjøpt. Visste hun var litt snurt fordi vi både hadde vaert på IKEA uten henne (ja, tenk!) og mest av alt fordi vi hadde gjort en så stor investisjon som en barnevogn uten å rådfre oss med henne. Hun skulle vite ALT: "Ja, men er det ordentlig? Er den grei å klappe sammen? Hvor mye måtte dere betale? Betalte vi kontant? Sikker på at den var sånn og sånn". Hun var egentlig helt syyyk på å bli med meg hjem for å se, og ble ganske sur for at jeg ikke ville ha henne til å kjøre meg. Hun ville til og med bli med på uni.biblioteket først hvis det var nødvendig for aa bli med hjem, og da jeg enda en gang takket nei til å bli kjørt, fordi jeg kanskje kom til å bli der en stund, ville hun ha nøkkelen til leiligheten vår, så hun „iallefall kunne kjøre hjem tingene mine“ (hallo! jeg hadde bare veske og noen bøker med...). Skjønner hun ikke at det bare er helt åpenlyst for meg at hun bare vil få sjansen til å inn og snoke?

 

Da vi var ferdige med å spise fikk jeg selvfølgelig ikke muligheten til å betale min egen baguette. Da jeg takket for innbydelsen, men sa jeg betalte selv, gikk det selvfølgelig ikke an heller (hadde jeg absolutt villet, ville det innebært en mulig veldig pinlig situasjon i all offentlighet...), og da vi var ute i bilen igjen kom det plutselig frem en pose med en haug av smekker, et badetermometer og en termoskanne samt to par bukser til kjæresten min (?!! ok. den siste var virkelig ny. Har aldri opplevd at hun har kjøpt klær til noen av oss, med unntak av for noen uker siden, da hun ikke ville forlate butikken før jeg hadde pakket en amme-bh (hun hadde sett den i katalogen og åpenlyst planlagt denne aksjonen, men sa ikke noe før vi var der inne;)) i handlevogna)...

 

Jeg måtte puste dyyypt inn for å ikke sprekke. "Ehh. Ahh. Hadde du avtale med *Fredrik (*Navn endret. vil holde navnene våre anonyme) om det, ja? Takk skal du ha da." Hun innrømmet at det hadde hun bare kjøpt fordi hun tenkte vi kanskje trengte det, og da tok jeg mot til meg og sa til henne at "Slik kan vi ikke fortsette." Forklarte henne at jeg ikke ville virke utakknemlig, men at vi nå hadde det meste av det vi trenger generelt og også til babyen, og at vi helst ville kikke på resten og handle selv. Istedenfor å bli sur bare lo hun det vekk, men jeg trodde egentlig at meldingen var ankommet, og at hun behersket seg (i motsetning til andre ganger vi ga henne motvind) av diplomatiske årsaker, og var ganske lettet over å ha snakket litt ut med henne. Vi kom til huset deres og var en kjapp tur innom. Skulle til å gå, da svigers minte meg om posen i bilen. Gikk med henne for å hente den, da hun til min forskrekkelse satte seg inn istedenfor å bare gi meg den. "Hvor skal du hen da?" spurte jeg helt forvirret. "Du kan jo ikke bære på ALT det der! Hvis du skal ha med posen også, så kjører jeg jo!" "Ehh, nei da! Det gr fint det. Jeg tar som sagt toget, også skal jeg innom skolen også. Men takk skal du ha." Hun var litt sur da jeg gikk. Jeg var igjen sjokkert. (Er det MULIG?? Det var liksom et siste desperat forsøk på å få viljen sin allikevel, eller hva?)

 

Samme kveld var kjæresten og jeg og handlet, og på veien hjem bare måtte jeg fortelle om morens oppførsel tidligere. Temaet har tidligere ofte ført til heftige krangler mellom oss, da vi hadde forskjellig oppfatning om hvor ille situasjonen var, men på dette tidspunktet har vi kommet så langt at vi faktisk er enige om at "svigermonsteret" må stoppes, begge to.

 

Sa til ham at jeg trodde moren hans var litt sår på meg fordi hun ikke hadde fått viljen sin tidligere på dagen, men vi var enige om at det fikk være det samme, hun kom til å komme over det, og det viktigste var at hun ikke hadde hisset seg opp og at hun nå kanskje hadde skjønt tegningen. Den gang ei.

 

To timer senere lå vi og koste og snakket litt i sengen da mobilen hans ringte. Han tok den kjapt uten å kikke, og jeg så på ansiktet hans i det han tok den og så navnet, at han ble litt irritert: det var selvfølgelig moren. Hørte den skrikete stemmen i røret "hei hei! det er meg! jeg forstyrrer dere vel ikke (*himle med øynene*)?" blablabla.. Jeg forlot rommet og lot ham snakke i fred. Hun hadde visst vært og handlet et par ting igjen... Jeg gikk på kjøkkenet for å ikke hisse meg opp. Ble glad da jeg hørte Fredrik forklare stille og rolig at han synes det var en uting av henne, da jeg nettopp hadde fortalt ham om at jeg hadde snakket med henne om dette temaet for bare noen timer siden: hun skulle jo ikke bare handle uten å spørre oss... Han ble stille (tegn på at hun „klikket“ der i andre enden), og til slutt hørte jeg ham oppgitt be henne om å ikke vaere så fornærmet, men å prøve å se saken litt fra vår side.

 

Hun bare la på. Fredrik var først utrolig sint og etterpå litt trist over at hun hadde tatt skikkelig på vei for at vi ikke ville ha "alt hun kom slepende med" (han sa det jo ikke på den måten da heller). Slik som hun reagerte er helt psyko-terror for ham. Han sa ikke det til meg, men har merket at han har vært litt lei seg de siste dagene. Hun har ikke ringt siden, altså vil hun vel straffe ham. Er jo ikke rart han blir oppgitt da, når man litt etter litt finner ut av at ens egen mor har et par skruer løse og en slik situasjon oppstår. Man tror vel at man kan snakke åpent med sin egen familie, men det har han nå erfart at han ikke kan. Hvis vi nekter moren tilgang til den informasjonen og den innblandingen hun vil ha

(hun spør og gir råd om alt, uten å bli spurt også. Når jeg inviterer på kaffe tar hun med sin egen (kjøpte) kake, i tilfelle (min hjembakte) ikke er nok, eller why the hell why. Altså har vi en del kanter å jobbe på)

kommer det kanskje på lang sikt til å ende med at vi ikke har kontakt med henne og mannen i det hele tatt. Det synes jeg er veldig leit! Særlig for Fredrik som egentlig er veldig glad i familien sin!

 

Men uansett: Klarer ikke å ha henne så tett innpå hele tiden. En skal respektere andres privatsfære og behandle dem som voksne mennesker (selv om det er ens egen sønn/svigerdatter). Man kan vise omsorg og stå hverandre nær selv om en ikke blander seg i alt, synes jeg!

[Anonym bruker]

Jeg følte at jeg ikke fikk puste og at jeg ble kvalt bare av å lese innlegget ditt. Stakkars deg!!

 

Det er som du skriver at man skal hjelpe, ikek være utakknemlig osv., men det fins grenser og svigermor har tråkka laaaaaaangt over. Flott at sønnen snakket med henne og så håper jeg det ordner seg selv om hun er fornærma.

[kaklemor]

Dette kommer til å bli en lang post og regner ikke med en haug av svar akkurat Men greit å få skrevet ned tankene noen ganger...

----

 

Det er tre måneder til termin, jeg har hatt et ganske greit og ukomplisert svangerskap frem til nå. Kjæresten og jeg gleder oss kjempe mye til bebisen kommer.

 

Men én ting/person plager meg veldig: Svigermor:

 

Frem til jeg ble gravid hadde vi riktignok mye kontakt allerede i og med at hun forventet besøk av sønnen sin minst en gang i uken (synes det var ganske slitsomt det og, men det var til å overleve) og det var alltid selvfølge at jeg var med selv om jeg mest bare var der for å "være der". Hun snakket hele tiden om seg selv og forventet at vi interesserte oss for enhver promp som skjedde i livet hennes. Andre veien, så tror jeg ikke hun engang visste hva jeg studerer (hun kaller det "å fortsatt gå på skolen" på en litt nedlatende måte. Hun synes nok ikke noe om at jeg ikke er i jobb, og føler nok at jeg ødelegger litt for sønnen hennes kanskje) før jeg ble gravid, så en kan ikke si at vi hadde noe superforhold selv om det alltid var en vennlig tone. To år gikk det slik. Så i sommer ble jeg gravid.

 

Plutselig fikk svigermor annet å tenke på enn å fortelle alle hva hun spiste til frokost og hvor stolt hun var av det nye dekselet på telefonen (ja, seriøst...). Det begynte med at hun og mannen var kjempe hjelpsomme da vi skulle finne ny leilighet og flytte. De hjalp oss kjempe mye, og jeg satt virkelig stor pris på det hele! Tror også jeg fikk utrykkt dette - og forholdet vårt var ganske hyggelig et par måneder (i høst)...

 

Men så begynte det å ta av. På selve flyttedagen merket jeg for første gang at jeg hadde fått henne litt nærmere innpå meg enn ønsket. Hun begynte å diskutere hvor skaper og diverse skulle stilles (det var jo min jobb, og jeg hadde planen klar...), til og med startet hun en diskusjon med meg om hvor barnesengen skulle stå senere. Jeg forsto ikke alvoret i det før jeg merket at hun ble kjempe formærmet over at hun ikke fikk viljen sin. Hun bare dro hjem, selv om vi var midt i flyttingen og mannen hennes fortsatt var i gang med å montere kjøkkenskap for oss. Det var en totalt uventet reaksjon for meg, men det kom uttalige episoder senere som har vist meg at dette er hennes vanlige reaksjonsmønster i en slik situasjon, og at den eneste måten å opprettholde en sivilisert tone med den dama er å la henne få viljen sin.

 

Det var litt slitsomt at hun absolutt måtte vise oss tilbud i alle mulige kataloger og hadde med en kasse av brukte barneklær HVER eneste gang vi var på besøk hos dem, eller de var hos oss, den neste tiden, men en kunne jo ikke være utakknemlig heller, tenkte jeg frst... Så begynte hun å bare kjøpe ting for oss uten å spørre, fordi hun hadde funnet det på tilbud eller fordi hun visste vi ikke hadde det enda (kranglet mye med kjæresten om at han gjorde ting mye verre ved å gi henne for mye info. Hun spør om alt, men man må vel ikke svare så nøyaktig på alt?), og det synes jeg var litt leit fordi jeg gjerne ser etter babyting selv. For det meste ville hun ikke ha betaling, men vi betalte for det meste allikevel - fordi det liksom føltes rart å ikke gjre det siden det var til oss alt sammen. Men for noen uker siden følte jeg rett og slett at svigers hadde gjort nok : de har hjulpet med flytting, skaffet oss bilsete, lammeskinn og babyvippe, og en masse bruktklær (jeg vel egentlig ikke var veldig interessert i) samt uttalige masse andre rare småting jeg helst liksom ville ha ordnet med selv. Jeg setter jo pris på at folk hjelper og bryr seg, men finnes grenser. I tillegg har svigermor utviklet en lei tendens til å behandle meg som om jeg skulle vært helt fysisk funskjonshemmet og ute av stand til z vite mitt eget beste (tror ikke jeg gjør noe spesielt hjelpesløst inntrykk på andre mennesker enn akkurat henne, men men).

 

Hun skal absolutt kjøre oss hjem når vi har vært på besøk (vi tar ellers toget), jeg skal alltid sitte foran slik at jeg „har nok plass“ (hallo? er ingen hval!), hvis jeg setter meg på en stol hun synes er for ubehagelig så maser hun til jeg setter meg et annet sted, og hun er overbevist om at jeg får urinveisinfeksjon hvis jeg ikke beholder skoene på inne (Hjelper ikke å si at jeg faktisk ikke fryser, eller at jeg synes det er mest behagelig uten). Da jeg skulle bære ut en kjølebag vi skulle låne av dem i bilen bare røsket hun den ut av hendene mine og nesten skrek til meg: "og du skal liksom vaere gravid!" (skal jo ikke bære tungt ) Ble helt sjokkert over hva hun tillater seg (ikke bare det at bagen var skvær tom. Hun får liksom en sånn tone som om jeg skulle vaert fem år gammel og har gjort noe forferderlig galt) og etter flere slike hendelser er jeg blitt ganske sår på tema "svigermor."

 

Det er klart en må si ifra før en blir sur på folk, slik at vedkommende vet at en ikke synes de oppfører seg noe bra, men det funker ikke hos henne. Har hele tiden prøvd å svare helt stille og rolig med vanlig tone "Neida. Takk, men det går fint. Jeg klarer det selv etc." Det nytter bare ikke. Hun er ikke istand til å ta nei for nei på en vanlig måte. Man må bli VELDIG direkte før hun skjønner at hun ikke får viljen sin, og da går en verden under for henne. Siste hendelse som fikk situasjonen til å tippe helt var denne uken:

 

Søsteren til kjæresten min hadde en litt ubehagelig avtale i kalenderen (medisinsk) som hun ikke ville gå alene til. Siden moren (altså svigermor) og de fleste venninner jobber, saa tilbød jeg meg å bli med (er litt mer fleksibel som student, ikke sant). Det satte søsteren pris på. Da vi kom ut fra sykehuset ringte svigermor meg og sa at hun kom for å hente oss (okay? Trodde hun måtte jobbe?). Da hun kom snakket hun ca. 5 minutter med datteren sin om undersøkelsen hun hadde hatt (og det var en ganske "big deal" egentlig, men fikk lite oppmerksomhet), for så å begynne sitt vanlige mønster med å utspørre meg om alt mulig om intime saker og ting rundt min graviditet og anskaffelser til vår husholdning. Jeg svarer ikke på ting jeg synes er for personlig, og signaliserer at jeg ikke liker utspørringen ved å skifte tema og gi ganske korte svar. Merker hun blir litt irritert av det.

 

Ville også egentlig rett hjem fordi jeg skulle hente noen bøker på universitetet, men så skulle svigermor absolutt ut og spise med meg og søsteren. Vi dro til et kjøpesenter og spiste noen baguetter, jeg snakket med søsteren og hadde det hyggelig og prøvde å ignorere at moren hele tiden gravde og spurte om barnevognen vi nylig hadde kjøpt. Visste hun var litt snurt fordi vi både hadde vaert på IKEA uten henne (ja, tenk!) og mest av alt fordi vi hadde gjort en så stor investisjon som en barnevogn uten å rådfre oss med henne. Hun skulle vite ALT: "Ja, men er det ordentlig? Er den grei å klappe sammen? Hvor mye måtte dere betale? Betalte vi kontant? Sikker på at den var sånn og sånn". Hun var egentlig helt syyyk på å bli med meg hjem for å se, og ble ganske sur for at jeg ikke ville ha henne til å kjøre meg. Hun ville til og med bli med på uni.biblioteket først hvis det var nødvendig for aa bli med hjem, og da jeg enda en gang takket nei til å bli kjørt, fordi jeg kanskje kom til å bli der en stund, ville hun ha nøkkelen til leiligheten vår, så hun „iallefall kunne kjøre hjem tingene mine“ (hallo! jeg hadde bare veske og noen bøker med...). Skjønner hun ikke at det bare er helt åpenlyst for meg at hun bare vil få sjansen til å inn og snoke?

 

Da vi var ferdige med å spise fikk jeg selvfølgelig ikke muligheten til å betale min egen baguette. Da jeg takket for innbydelsen, men sa jeg betalte selv, gikk det selvfølgelig ikke an heller (hadde jeg absolutt villet, ville det innebært en mulig veldig pinlig situasjon i all offentlighet...), og da vi var ute i bilen igjen kom det plutselig frem en pose med en haug av smekker, et badetermometer og en termoskanne samt to par bukser til kjæresten min (?!! ok. den siste var virkelig ny. Har aldri opplevd at hun har kjøpt klær til noen av oss, med unntak av for noen uker siden, da hun ikke ville forlate butikken før jeg hadde pakket en amme-bh (hun hadde sett den i katalogen og åpenlyst planlagt denne aksjonen, men sa ikke noe før vi var der inne;)) i handlevogna)...

 

Jeg måtte puste dyyypt inn for å ikke sprekke. "Ehh. Ahh. Hadde du avtale med *Fredrik (*Navn endret. vil holde navnene våre anonyme) om det, ja? Takk skal du ha da." Hun innrømmet at det hadde hun bare kjøpt fordi hun tenkte vi kanskje trengte det, og da tok jeg mot til meg og sa til henne at "Slik kan vi ikke fortsette." Forklarte henne at jeg ikke ville virke utakknemlig, men at vi nå hadde det meste av det vi trenger generelt og også til babyen, og at vi helst ville kikke på resten og handle selv. Istedenfor å bli sur bare lo hun det vekk, men jeg trodde egentlig at meldingen var ankommet, og at hun behersket seg (i motsetning til andre ganger vi ga henne motvind) av diplomatiske årsaker, og var ganske lettet over å ha snakket litt ut med henne. Vi kom til huset deres og var en kjapp tur innom. Skulle til å gå, da svigers minte meg om posen i bilen. Gikk med henne for å hente den, da hun til min forskrekkelse satte seg inn istedenfor å bare gi meg den. "Hvor skal du hen da?" spurte jeg helt forvirret. "Du kan jo ikke bære på ALT det der! Hvis du skal ha med posen også, så kjører jeg jo!" "Ehh, nei da! Det gr fint det. Jeg tar som sagt toget, også skal jeg innom skolen også. Men takk skal du ha." Hun var litt sur da jeg gikk. Jeg var igjen sjokkert. (Er det MULIG?? Det var liksom et siste desperat forsøk på å få viljen sin allikevel, eller hva?)

 

Samme kveld var kjæresten og jeg og handlet, og på veien hjem bare måtte jeg fortelle om morens oppførsel tidligere. Temaet har tidligere ofte ført til heftige krangler mellom oss, da vi hadde forskjellig oppfatning om hvor ille situasjonen var, men på dette tidspunktet har vi kommet så langt at vi faktisk er enige om at "svigermonsteret" må stoppes, begge to.

 

Sa til ham at jeg trodde moren hans var litt sår på meg fordi hun ikke hadde fått viljen sin tidligere på dagen, men vi var enige om at det fikk være det samme, hun kom til å komme over det, og det viktigste var at hun ikke hadde hisset seg opp og at hun nå kanskje hadde skjønt tegningen. Den gang ei.

 

To timer senere lå vi og koste og snakket litt i sengen da mobilen hans ringte. Han tok den kjapt uten å kikke, og jeg så på ansiktet hans i det han tok den og så navnet, at han ble litt irritert: det var selvfølgelig moren. Hørte den skrikete stemmen i røret "hei hei! det er meg! jeg forstyrrer dere vel ikke (*himle med øynene*)?" blablabla.. Jeg forlot rommet og lot ham snakke i fred. Hun hadde visst vært og handlet et par ting igjen... Jeg gikk på kjøkkenet for å ikke hisse meg opp. Ble glad da jeg hørte Fredrik forklare stille og rolig at han synes det var en uting av henne, da jeg nettopp hadde fortalt ham om at jeg hadde snakket med henne om dette temaet for bare noen timer siden: hun skulle jo ikke bare handle uten å spørre oss... Han ble stille (tegn på at hun „klikket“ der i andre enden), og til slutt hørte jeg ham oppgitt be henne om å ikke vaere så fornærmet, men å prøve å se saken litt fra vår side.

 

Hun bare la på. Fredrik var først utrolig sint og etterpå litt trist over at hun hadde tatt skikkelig på vei for at vi ikke ville ha "alt hun kom slepende med" (han sa det jo ikke på den måten da heller). Slik som hun reagerte er helt psyko-terror for ham. Han sa ikke det til meg, men har merket at han har vært litt lei seg de siste dagene. Hun har ikke ringt siden, altså vil hun vel straffe ham. Er jo ikke rart han blir oppgitt da, når man litt etter litt finner ut av at ens egen mor har et par skruer løse og en slik situasjon oppstår. Man tror vel at man kan snakke åpent med sin egen familie, men det har han nå erfart at han ikke kan. Hvis vi nekter moren tilgang til den informasjonen og den innblandingen hun vil ha

(hun spør og gir råd om alt, uten å bli spurt også. Når jeg inviterer på kaffe tar hun med sin egen (kjøpte) kake, i tilfelle (min hjembakte) ikke er nok, eller why the hell why. Altså har vi en del kanter å jobbe på)

kommer det kanskje på lang sikt til å ende med at vi ikke har kontakt med henne og mannen i det hele tatt. Det synes jeg er veldig leit! Særlig for Fredrik som egentlig er veldig glad i familien sin!

 

Men uansett: Klarer ikke å ha henne så tett innpå hele tiden. En skal respektere andres privatsfære og behandle dem som voksne mennesker (selv om det er ens egen sønn/svigerdatter). Man kan vise omsorg og stå hverandre nær selv om en ikke blander seg i alt, synes jeg!

 

oi oi.. Dette var et steg langt over grensen ja.. Håper hun klarer å roe seg litt ja.. Lykke til!

[kattemamma]

Stakkars dere! Dette høres ikke lett ut! Men det er jo bra at både du og samboer er enige om at dere ikke kan ha det slik. Så tror jeg nok bare dere må gi klar beskjed om hvordan dere vil ha det fremover, være konsekvente. Blir nok vanskelig for henne å rette seg etter dere da det høres ut som hun alltid har styrt som hun vil ovenfor sin egen familie. Men forhåpentligvis så roer hun seg etterhvert og dere klarer å komme frem til et balansert forhold.

 

Kjenner til mange eksempler på slike svigerfamilieforhold (og foreldre/barn forhold) som blir usunne fordi svigerforeldre/foreldre "vet" best og må "hjelpe" sine barn/svigerbarn. Og det ender som oftest med at man bor så langt unna hverandre at man tolererer oppførselen de få gangene man møtes eller at man konsekvent gir beskjed om hvordan man vil ha det (som ofte ender opp i en periode med lite kontakt/mye krangling, men som så tilslutt forhåpentligvis ender med et greit og balansert forhold).

Endret 12. februar 2012 av kattemamma

[SiljeOlsen]

Oi, det var drøyt! Håper bare dere ikke "gir etter" for presset, og lar henne fortsette på samme måte som før, selv om hun nå prøver å straffe samboeren din med å ikke ringe.

 

Helt riktig av dere å si i fra, selv om det sikkert er kjempevanskelig! Ett sted går grensen

[Anonym bruker]

Puh... Kjente jeg ble mer og mer glad for at svigermor bor et godt stykke unna og ikke kjører selv for å si det slik... Kjente jeg ble helt utslitt jeg....

 

Hun har da overhode ikke noe med deg og ditt privatliv hun...

Blir faktisk helt målløs jeg og vet ikke hva jeg skal si... Men det er helt klart at hun er laaaangt over grensa....

Jeg har faktisk gitt gubben beskjed om at når han snakker med sin mor og søsken at han ikke skal utbrodere noe om meg og hvordan jeg har det i min graviditet... Kun si at jeg har det bra.

[Oppnedx2]

Wow.. Målløs jeg. Kjenner jeg er glad for at dette ikke er min mor eller svigermor! Dette er LANGT over grensen. Du har helt rett, dere må sette foten ned selv om det er lettere sagt enn gjort.

 

Tenk når barnet kommer å hun overkjører dere på alt fra barneoppdragelse til påkledning av klær de neste årene..

[Gjøkeredet③]

Wow.. Målløs jeg. Kjenner jeg er glad for at dette ikke er min mor eller svigermor! Dette er LANGT over grensen. Du har helt rett, dere må sette foten ned selv om det er lettere sagt enn gjort.

 

Tenk når barnet kommer å hun overkjører dere på alt fra barneoppdragelse til påkledning av klær de neste årene..

 

Jeg tenker akkurat det samme.

Så gal som svigermoren din er nå, er jeg jeg virkelig bekymret for hvordan hun vil være etter at babyen kommer..

Stakkars deg, kjenner jeg nesten ble glad min svigermor er i utlandet, selv om hun er en veldig skjønn dame

[Gutta er ute og puppene henger]

Alt det hun driver og kjøper til dere kan du bare selge på finn, spesiellt barneutstyret. Og bare la hun få vite det også, kanskej hun da skjønner at dere virkelig IKKE er interessert i alt det hun driver og kjøper til dere..

 

Ellers så må dere bare stå på deres og ikke gi henne informasjon om ting dere ikke ønsker at hun skal grave i. Om hun blir sur og fornærmet så får hun heller bare bli det, denne dama må stoppes hun viker jo og være helt psykopat og helt besatt av og kontrollere sin sønn og famillie. Tør ikke tenke på hvordan hun blir når babyen kommer til verden. Innen den tid må du og kjæresten bli enige om rettningslinjer og hvor mye dere skal godta av moren hans. Kan tenke meg at hun er troende til og overta hele morsrollen for barnet om dere ikke stopper henne og gir henne klare retningslinjer om hva slags oppførsel dere godtar og ikke godtar. Her må du stå på ditt og ikke la henne kontrollere deg. Neste gang hun ler bort det du sier og hun fortsettter så bare sier du høyt til henne " hørte du ikke hva jeg sa, hørere du dårlig?" Ta igjen med samme mynt og la hun få føle seg litt "liten".

[marguritten]

høres litt ut som min X-svigermor.. men hun var kanskje en hakk mindre irriterend enn din..

 

men når hun fikk vite at jeg var gravid med nr 1,så gikk hun helt amok.

kjøpte baby ting,vogn,,,,,aaaaallltt....

å min x mann syns det var helt ok... for han gadd ikke å bruke penger på sånne ting..

men det tok jo litt gleden fra meg,,for jeg ville jo selv finne vogne,stellebord...klær...

det eneste jeg kjøpte var 2 rosa sparkedrakter..

for x-svigermor hadde jo fylt skap osv med alt..(designer baby klær osv osv)

 

hun kjøpte 2 barnevogner,2 atuostoler, dobbelt opp med klær..

så skulle vi/de ikke slepe så masse fram og tilbake.

 

når ungen var født var hun jo glad og gledet seg til å passe babyen.

 

men det som begynte å irritere meg var at når vi kom til henne med babyen,så skiftet hun klær på jenta med det samme,, bare rev henen ut av armene på meg ,å sa at hun bare skulle skifte bleie på henne..

 

men hjemme hos meg fikk hun ikke lov til å gjøre sånne ting..

men har akseptert at hun er litt små sprø. men det har spart oss masse penger.

 

men hun er jo en god bestemor.. jentene min er 5 og 8 år..

å de har vært 3 ganger i disney land paris. og har ikke tall på alle de gangene de har vært på en "snar tur " til legoland (som er 5timer å kjøre fra oss,bor i danmark) zoo, osv osv.... man kan liksom ikke bare være hjemme å slappe av...

 

men hun gir jo barna mine noe opplevelser jeg ikke har penger til.

 

 

men de fleste klikker vel litt når de får barnebarn.. å det blir værre hvis det er den første

 

har ingen råd... annet enn at du bestemmer hjemme hos deg og la henne være sinnsyk hjemme hos seg selv

 

hun kommer nok til å bli en super god bestemor som dit barn kommer til å ha mange gode opplevelser med

[Anonym bruker]

Hei på dere!

 

Trådstarter her. Så hyggelig at noen faktisk orket ta seg tid til å lese hele „romanen“ min Ser blant annet på Margurittens (siste svar: ganske heftig det også da!) eksempel at jeg ikke er eneste i verden som har/har hatt litt trøbbel med svigers, og er glad for å ha fått lettet litt på trykket her inne. Fortalte en venninne litt om dette, men hun synes historiene er så artige, at hun bare ler og ler. Skjønner det litt, men er bare så merkelig når en sitter midt i det selv. Synes ikke svigermor-vitser er fullt så underholdende som tidligere, nå som innholdet har fått en helt ny mening for oss

 

Det er nok riktig at vi bare må fortsette å være litt „harde“ nå i tiden fremover, for som noen påpekte oppi tråden der; én ting er det maset vi styrer med nå , en annen ting er når barnet er født. Er nok god grunn til å vaere redd for en enda større maktkamp da, om ikke vi får klarert forholdene litt før det. Svigermor har blandt annet ofte „hintet“ om fordelene ved å gi flaske istedenfor å amme, eller iallefall bruken av pumpe, slik at barnet også kan mates av andre. Hun snakker alltid om at „nå kan vi snart glede oss til å kunne gå ut og feste litt igjen“ og slikt, da barnet kommer om ikke så lenge. Vi kan jo bare la babyen overnatte hos dem, så kan vi ut og ha det gøy...

 

Tror ikke jeg ønsker å gi fra meg lillejenta sånn med en gang de første månedene uansett (er det normalt?), for å si det på en noenlunde hyggelig måte, og synes ikke det er så mega fett at svangerskapet snart er over, bare fordi jeg da endelig kan gå på en snurr igjen (er dessuten 100% sikker på at jeg vil amme, hvis det fungerer fint). Hehe. LITT mer viktig at vi skal bli foreldre... Det blir nok mye besøk hos svigers uansett – unner dem jo å få være bestemor og bestefar, så lenge den rollen holder for dem – men tar nok tulla meg meg igjen etter et par timer gitt. Er bombesikker på at de kommer til å skifte klær på ungen med en gang de får sjansen. Både svigrmor og søsteren har ganske forskjellig smak fra meg, når det gjelder både barneklær og annet. Av ideologiske (og estetiske) årsaker vil jeg helst prøve å ikke lage altfor mye „prinsesse“ ut av jenta, (selv om jeg jo og har anskaffet et par små søte kjoler da), imens svigerfamilien er litt mer keen på kommersielle plagg á la Barbie og Hello Kitty. Gjett hvem som har to skuffer fulle av rosa babyklær, til tross for at hun ga klart uttrykk for sitt standpunkt lenge før kjønnet ble kjent, og ved flere andre anledninger senere...Nok om det.

 

Det tok forresten i underkant av tre uker før svigermor tilga oss den siste episoden jeg fortalte om tidligere. Vanligvis går det sjeldent mer enn to-tre dager mellom hver gang hun ringer, så skjønner at Fredriks tiltale satt... Han syntes det nok var hardt, men han ga ikke etter, og det var faktisk dem som ringte oss idag og spurte om det passet at de kom innom. Svigermor og søsteren hans var her et par timer på kaffebesøk og det gikk helt greit (hun hadde ikke meg seg egen kake engang...). Hun har ikke akkurat forandret personlighet nå de siste dagene, men det trenger hun ikke heller. For meg holdt det at hun ikke drasset med seg noen flere overraskelser denne gangen. Det er første gang på en del måneder, så er absolutt et fremskritt. Etter de første minuttenes usikkerhet, følte hun seg litt sikrere igjen, og kunne ikke dy seg: hun bare måtte fortelle at hun hadde funnet noen fine håndklær på tilbud og faktisk hadde kjøpt et par ekstra (nei, du sier ikke det...). Skjønte at hun prøvde å vekke vår interesse for dette fantastiske og tydeligvis uunnværlige produktet hun hadde funnet, men jeg satte på et helt fjernt blikk (det der man har når man liksom drifter litt avgårde i tankeverden, og liksom er litt fraværende) og stirret rett ut i luften til hun var ferdig. Meldte meg slik litt ut av samtalen. Det var selvfølgelig ikke spesielt hyggelig for henne, men men. Er uansett lettet for at vi er på talefot igjen! Ikke hyggelig for noen når man bare blir hengende i luften i evigheter etter en slik konfrontasjon som for et par uker siden.

 

Nei. Nå blir dette en lang historie igjen. Det ville jeg ikke. Vil bare si takk for svar og råd, og ønske dere et fortsatt fint svangerskap/familieliv =)

[Anonym bruker]

Føler også veldig med deg!

 

Men en ting som gjør meg litt lettet på dine vegne er å se at din samboer er såpass på ditt "parti"!

Har selv vært borti lign x-svigermor, men uten barn i bildet, og der var sønnen helt blåøyed...Noe som til slutt resulterer i brudd da jeg ble så lei av å bli "undervurdert". (-"jamen mor mente det sikkert ikke sånn da..." -"men husk at hun har alltid vært slik, vi kan ikke endre enne nå.." osv osv )

 

Så stå på, dere virker til å være et godt "team"!

[LillaGorilla♥♥]

Endel av dette mener jeg er bagateller. At hun kjøper litt utstyr, klær osv til babyen og samboeren din er jo vel og bra, også det at hun tilbyr seg å betale for ting eller kjøre deg hit og dit.

Det gjør også både mine foreldre og svigerforeldre, uten at det plager meg.

 

Forskjellen er vel at de tar et nei for et nei, mens din svigermor ikke gjør det- hvertfall ikke uten å lage baluba av det.

 

Det eneste du kan gjøre, er å sette de grensene du vil ha, takke nei til det du ikke ønsker- og så drite i hva svigermor måtte mene om det. Javel, så blir hun sur- men du får nå hvertfall bestemme over ditt eget liv.

[Anonym bruker]

Dett klare grenser, gi tydelige beskjeder, og så får mannen lære seg å si fra like ofte som du gjør. Takk ja til alt dere får, med beskjed om at dere skal SE på om det er noe dere kan bruke, og kan dere ikke set så bytter eller selger dere det, så dere kan få tak i det dere helst vil ha. Si at dere gjerne ser at hun spørrer om dere mangler noe, men at dere helst vil velge hva som skal kjøpes selv. Jeg synes det er flott at hun bryr seg, selv om hun er overivrig og krever å få viljen sin. Dere får være klare på at dere setter pris på hennes innspill, men at det er deres avgjørelser, deres hjem og deres baby.

[Anonym bruker]

Høres ut som hun ikke vet hva godt hun kan gjøre for dere, hun prøver virkelig å være snill, og du vil ikke ha noe med henne å gjøre. Skjønner godt at hun blir lei seg. Skal dere ha et forhold i fremtiden tror jeg du vinner mest på å gjøre henne til lags: takk og ta i mot. Legg heller vekk det du ikke vil ha og kjøp selv det du ønsker deg. At hun ikke vil at du skal anstrenge deg er jo hennes måte å vise omsorg for deg på. La deg nå heller bli dullet med disse få måndedene hvor du er gravid. Hadde hun ikke tatt hensyn til graviditeten din og latt deg slepe rundt på poser og esker ville det nok blitt helt feil det også..

Du antar hvordan hun kommer til å behandle babyen din lenge før den er født og lager problemer ut av noe som ikke engang har skjedd..Jeg må si det nok ikke er lett å være svigermoren din!!

Du virker over-sensitiv, overanalyserende og superhormonell!!

[Anonym bruker]

Tror du blir nødt til å holde på tanken om at barnet skal ha muligheten til å ha et godt forhold til henne, og at det da kan lønne seg å prøve å finne en god måte å fungere allerede nå.

[Anonym bruker]

Høres ut som hun ikke vet hva godt hun kan gjøre for dere, hun prøver virkelig å være snill, og du vil ikke ha noe med henne å gjøre. Skjønner godt at hun blir lei seg. Skal dere ha et forhold i fremtiden tror jeg du vinner mest på å gjøre henne til lags: takk og ta i mot. Legg heller vekk det du ikke vil ha og kjøp selv det du ønsker deg. At hun ikke vil at du skal anstrenge deg er jo hennes måte å vise omsorg for deg på. La deg nå heller bli dullet med disse få måndedene hvor du er gravid. Hadde hun ikke tatt hensyn til graviditeten din og latt deg slepe rundt på poser og esker ville det nok blitt helt feil det også..

Du antar hvordan hun kommer til å behandle babyen din lenge før den er født og lager problemer ut av noe som ikke engang har skjedd..Jeg må si det nok ikke er lett å være svigermoren din!!

Du virker over-sensitiv, overanalyserende og superhormonell!!

 

Jeg må nok si meg enig med denne jeg. Det eneste i innlegget ditt hi hvor jeg følte med deg var når hun ville møblere hjemmet deres. Det var over kanten, men alt det andre handler om omsorg og vennlighet, om en litt i overkant. Og hadde ikke du ønsket at dine barn når dem blir storre hører av seg minst 1 gang i uken? Man slutter jo ikke være glad i dem fordi om dem blir voksen og etablerer seg.

[Anonym bruker]

Var som å lese ei lita bok det der hehe Men godt skrevet også!

 

Kommentarer underveis: det at hun tar med kake til kaffebesøk, er det mange som gjør, som gjør det av høflighet og ikke noe annet. Selv pleier jeg å droppe det fordi jeg synes slikt er unødvendig. Men hender jeg spør om jeg skal ha med noe, spesielt hvis jeg er invitert på middag eller noe. Det du sier ang at dere har betalt for tingene- det ville jeg faktisk aldri ha gjort, med mindre dere ber henne om å kjøpe det og er enige om det på forhånd. Mine svigerforeldre og svigerfamilie har kjøpt masse til datteren vår, uten å si ifra på forhånd, men de har aldri fått betalt. Synes det er rart hun faktisk har tatt imot betaling. Vet det kan føles ekkelt at de kjøper så masse uten å få betalt, men, har tenkt som så at det er jo ikke til meg men til deres barnebarn og de ønsker så gjerne å bidra. Jeg har også en mor som er veldig insisterende, og ikke alltid tar et nei for et nei (lesser på ekstra på tallerkenen når vi sier vi er forsynt osv- men etter å humoristisk ha påpekt det gang på gang, så har hun sluttet med det- og de gangene jeg har takket nei til mer mat og hun likevel tar på så lar jeg det stå urørt og sier takk men jeg er mett). Tror svigermoren din har tatt dette ut til de grader.

 

Svigermoren din oppfører seg som om hun er forelder nr 3 her. Hun har tatt en rolle som ikke er hennes. Det er tydeligvis et veldig velkomment barnebarn, men skjønner at for deg kan dette bli aaaalt for mye. Det er jeg helt enig i. Her blir du og dere rett og slett tråkket på synes jeg. Høres ikke ut som hun ser det selv. Det er ikke lett, men jeg tror det er lurt at dere setter grenser, enten ved å ta det opp i fullt alvor, eller der og da, med små teskjeer om gangen selv om hun blir sur for ikke å få viljen sin. Skjønner dere har prøvd, og synes dere bare skal fortsette med det.

 

Her har jeg satt grenser i den forstand at vi har sagt vi ønsker at folk ringer/sender melding før de kommer på besøk, vi har sjelden med noe til kaffe osv selv om de har med bestandig, vi kjøper gaver til dem etter vår lommebok og ønsker, selv om de nedlesser oss med ting og tang, jeg bytter de gavene som jeg føler jeg kan bytte og ikke liker (evt legger de bort, kaster osv), og vi har vært redd for å få litt store ting som vi ikke har lyst på eller plass til, og da har vi bestemt oss for å si "ååå tusen takk for den flotte store sparken/bilen/senga osv, den blir super å ha hjemme hos bestemor" osv Synes ikke det er rettferdig at andre enn oss selv kan bestemme hva vi skal ha i vårt hus. Om du f.eks. får bruktklær (eller leker, ting, møbler osv) du ikke ønsker, så kan man fint si at det kan være veldig ok å ha klærne i reserve hos bestmor. Har hun ikke plass, og dere har plass, ville jeg hatt klærne til ungen vokste ut av str og så informert til bestemor (altså svigermor) om hun vil ha igjen klærne dere fikk eller om dere skal gi de videre. Tviler på at hun da plutselig har plass til de, og da kan du fint sende det bort til fretex (også de som faktisk ikke er for små). Hadde hun kjøpt vogn el som dere ville bestemt selv, så ville jeg sagt til henne at det også kanskje er greit å ha i reserve hos bestemor, for dere hadde tenkt på en selv, vogn er jo så viktig. Blir hun sur som du sier når dere har kjøpt vogn uten hennes rådgivning først, eller på vært på Ikea, så er det ikke unaturlig å spørre hvorfor hun synes det er "rart" eller hvorfor hun ikke liker det. "Det er jo vi som skal bli foreldre". Når det gjelder ting hun bestemmer direkte over ved dere, så ville jeg tenkt litt over hvor viktig hver enkelt ting var. Er det ting som skal bæres et kort stykke hvor dere går sammen, ville jeg latt henne bære handleposene (hun er tydeligvis opptatt av å skåne sitt vordende barnebarn siden hun ikke tør at du bærer dette- det er faktisk ikke farlig å bære litt så lenge det ikke er helt overdrevent!). Men om det gjelder at hun vil kjøre deg hjem og du har planer om togtur, bibliotektur osv, så ville jeg sagt det du gjør, takker for tilbudet, men avslår. Hun kan jo faktisk ikke tvinge deg, men istede for å si "nå sa jeg nei, jeg synes du blander det for mye" eller noe i den duren, så ville jeg heller fortsatt å si det jeg sa først "takk for tilbudet, men jeg vil ta toget, har noen ærend", og rett og slett heller bare gått min vei og vinket farvel. Samme med "takk for råd om hvor du synes barnesengen eller skapene skal stå, og det hadde sikkert fungert fint, men jeg har lyst til å ha de der og der / eller jeg har lyst til å tenke litt på hvor jeg vil ha de også før vi plasserer dem fast". Hva skal hun gjøre med det? Hun kan bli litt sur men om hun skjønner litt så innser hun at det ikke er noe å bli sur for. Om det viser seg at hun får en sur tone jevnt over etter at dere står på deres nå fremover, ville jeg heller tatt en prat med henne og tatt det opp litt mer alvorlig. Men jeg ville overlatt en slik samtale til mannen... er jo hans mor. Mer sårt at jeg sier noe til svigermor, enn at han gjør det selv. Det går fint an å si at man er takknemmelig for all omsorg og hjelp, men at dere føler litt at det er hun som tar overhånd, og at dere ønsker å gjøre ting litt på egenhånd nå som dere skal bli foreldre, og hun kan få lov til å bare være bestemor. Og at når man sier nei mener man faktisk nei, om hun kan prøve å ha det i bakhodet. Ikke alltid hennes forslag er slik dere hadde tenkt dere at ting skulle være, og det må hun også ha forståelse for. Ikke sikkert hun blir like "hjelpsom" og gavmild i ettertid, men da har hun iallfall fatta poenget. Om hun fortsetter med hjelpsomhet og gavmildhet så bør det være med det utgangspunktet at hun også må kunne tåle et "nei takk" og at det er hun som må rådføre seg med dere om hun skal handle store ting, og at hun ikke kan vente betaling, og om hun kjøper noe uforberedt så være forberedt på at dere kanskje bytter det om dere ikke føler det passer for dere.

 

Ble langt svar her Men ønsker dere masse lykke til, dere er "heldige" som har en engasjert bestemor, men for all del ikke la hun ta overhånd og bli tråkket på, husk at ingen andre enn dere er de som bestemmer

[Anonym bruker]

Trådstarter igjen....

 

Høres ut som hun ikke vet hva godt hun kan gjøre for dere, hun prøver virkelig å være snill, og du vil ikke ha noe med henne å gjøre. Skjønner godt at hun blir lei seg. Skal dere ha et forhold i fremtiden tror jeg du vinner mest på å gjøre henne til lags: takk og ta i mot. Legg heller vekk det du ikke vil ha og kjøp selv det du ønsker deg. At hun ikke vil at du skal anstrenge deg er jo hennes måte å vise omsorg for deg på. La deg nå heller bli dullet med disse få måndedene hvor du er gravid. Hadde hun ikke tatt hensyn til graviditeten din og latt deg slepe rundt på poser og esker ville det nok blitt helt feil det også..

Du antar hvordan hun kommer til å behandle babyen din lenge før den er født og lager problemer ut av noe som ikke engang har skjedd..Jeg må si det nok ikke er lett å være svigermoren din!!

Du virker over-sensitiv, overanalyserende og superhormonell!!

 

Skulle liksom være stopp nå, men føler jeg vil ta litt stilling til denne

 

Kjære deg, er enig i mye av det du skriver. Er viktig å opprettholde gode forhold i familien. Har allerede gått inn på at jeg synes situasjonen er lei, blant annet fordi det belaster samboer mye. (og senere kanskje barnet, hvis det fortsetter slik). Hvor får du ideen fra at jeg (i utgangspunktet) ikke vil ha noe med henne å gjøre: det er ikke sant!

 

Har jo også skjønt at hun „bare“ vil hjelpe til og være snill og omsorgsfull. Mange av tilfellene jeg beskriver kan man også se på som bagateller, men det er liksom den store sammenhengen som utgjør problemet. Det er ikke enkelttingene hun kjøper som jeg ser som "trusselen" her (javel da, så har jeg noen klær jeg ikke liker), men det er altså det at hun ikke respekterer grenser mellom omsorg og innpåtrenging. Synes ikke det er normalt at noen kommer på besøk, uansett hvem de er, og tar fra hverandre ting vi har kjøpt (for å se om det duger), eller åpner skuffer og skap (til og med på soverommet/barnerommet) for å se hver minste detalj. Og NEI: hun har ingenting med å vite nøyaktig hvor mye jeg har lagt på meg, hva jeg spiser, og om jeg bærer en pose hjem fra butikken eller ikke. Hun har også bare invitert seg selv til å være til stede ved fødselen... Har ikke snakket med henne ordentlig om dette enda, nettopp fordi jeg ikke vil såre henne, men jeg kan da ikke la henne bli med for å gjøre henne en tjeneste heller. Fødselen er ikke noe sirkusshow, hvor man tar med folk fordi DE har lyst...Hyggelig at folk står opp på bussen f.eks, men finnes ingen grunn til å tro at jeg ikke er i stand til å vite helt selv, hva jeg kan og ikke kan. Har ingen sykdom...

 

Kan hende jeg er "superhormonell" og "overanalyserende" i noen tilfeller, men så samme søren. Er også bare et menneske med min egen historie og mine egne meninger. Kan være jeg reagerer ekstra sterkt på dette nettopp fordi jeg absolutt ikke vant til noen form for innblanding i det hele tatt (flyttet hjemmefra tidlig, og mine egne forelde viser dessverre ganske så liten interesse for det som skjer), men det gir meg ikke mindre rett til et privatliv. Synes interessen svigers viste på begynnelsen av graviditeten var svært positiv og gledet meg som sagt over at "noen brydde seg." Men faktisk: Heller har jeg ingen som helst kontakt (hvis det ikke lar seg løse på en annen måte) enn at svigermor skal ha rett til å overtrede alle terskler som hun vil.

 

Hennes overdrevne "omsorg" gjelder forresten ikke bare oss. Er ganske så sikker på at hun rett og slett har tendens til å styre over alt og alle - hun trives ikke, hvis hun ikke kan det. F.eks. hvis de er på ferie og datteren (22!) er "alene" hjemme, så får hun nabokona til å kontrollere når rullgardinene går opp og ned, samt at hun senere kontrollerer hvor mye som er tatt fra fryseren, for å vite om datteren har overnattet hjemme eller ikke. Datteren (altså søsteren jeg skriver om) har dessverre ikke råd til å flytte hjemmefra, så hun må leve med dette. I det minste er hun vant til det, akkurat som min samboer har vært i alle år. Men å gå inn på det der nå, blir usakelig. Vil bare vise at hele bildet er litt mer komplisert enn denne lille puslebiten jeg er innblandet i. Er ikke verdens navle, vet faktisk det, men mitt problem er hvordan hun forholder seg til oss, og hvis jeg synes det er plagsomt og unormalt: så meg og det.

[cheni]

Du virker hverken oversensitiv, overanalyserende eller superhormonell ut spør du meg!!! Her er snuppa 6 mnd, og jeg har overhode ikke noe behov for å pumpe, eller gi mm for å feste Men nå er jo jeg gammel da...

[Anonym bruker]

Herrejesus, at du har ikke har eksplodert tidligere. Du fortjener en medalje for tålmodigheten din

 

Skjønner at svigermor mener det godt, men er enig med de andre her: dette blir for mye og du og samboeren din må bare fortsette å sette grenser. Og at du skal gi mme i steder for å amme for at hun skal passe babyen. Hallo!?

 

Husker jeg hadde ei venninne som ba seg selv med når jeg skulle føde førstemann (var alene da, men..) Jeg holdt kjeft da fødselen starta så det ikke ble noe mas om det. Kanskje lurt å gjøre det med svigermor også så slipper du å ha henne hengende på ganga eller fødestua

 

ønsker deg lykke til med fødsel og svigermor, jeg tror du trenger det, iallefall med svigers!