Traumatisert etter behandling

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor jeg skal begynne...

 

Men med førstemann hadde jeg det helt forferdelig de siste ukene som gravid. I svangerskapet hadde jeg igrunn bare følt mye indre glede til tross for kvalme og bekkenløsning osv. Men jeg hadde det bra, helt til de fire siste ukene. Da var det bare noe som skjedde. Tror det kanskje hadde med at min mens termin var hele 24 dager ifra ultralyd terminen. Og jeg som førstegangs og uvitende hadde bestemt meg for å heller stole på den terminen istedenfor de 10 forskjellige ul terminene jeg hadde fått.

 

Jeg hadde det bare så forferdelig med meg selv, jeg har aldri vært så langt nede før. All livsglede og mot var bare revet bort. Jeg hadde ikke lengere lyst på babyen jeg hadde gått å gledet meg til å få i årevis. Jeg husker jeg var så deprimert at jeg bare ville dø og at babyen i magen skulle få samme skjebne.

 

Nå synes jeg det er helt forferdelig at jeg tenkte sånn, bare det å skrive dette får tårene til å komme. Det sitter så langt inne, men jeg klarer aldri å glemme den følelsen.

 

Husker jeg var med jordmor på svangerskapskontroll og hun målte alt og alt så bra ut, så spurte hun om det var noe jeg ville snakke om på slutten og da bare brast jeg sammen. Gråt og gråt og åpnet meg og fortalte alt om hvor jævlig jeg hadde det. Hun sa hun forstod osv (men hun har vell sett hundre skikkelig gravide som meg grine før) endte opp med å sende meg på gyn. På sykehuset slik at de kunne hjelpe meg.

 

På gyn ble jeg sendt fra jordmor til gynekolog til lege og rundt og rundt uten at noen faktisk tok seg tid til meg. De brydde seg jo bare om at babyen i magen hadde det bra. Ikke at den kommende mamman ikke kom til å se dagens lys.

 

Tror jeg var inn og ut av det sykehuset der i to uker uten at noen orket å hjelpe meg. Den ene legen ville sette meg igang, mens den andre ville vente og den tredje kunne så vidt si noe for han var ikke norsk. Han var bare enig

 

Og til flere dager som gikk til mer jævlig fikk jeg det, det er faktisk slik at når man tror bunnen er nådd kan man grave seg enda litt dypere.

 

Så gikk vannet mitt i uke 40, men nei det var bare den ytterste hinna som sprakk. Etter det ble jeg innlagt. På begynnende svangerskapsforgiftning, bekkenløsning, så svangerskaps deprimert som det går an , vanne har gått og på overtid. Men ingen som faktisk kunne sette seg ned å høre hvordan jeg hadde det. De som kanskje prøvde å høre hørte bare med et halvt øre og kom med allt mulig slags oppmuntrende ord som bare gjorde det verre....

 

Tror alle opp på den føden var lei av meg.

 

....så kom og gikk fødselen og alle vondter bare forsvant, jeg ville ikke være på sykehuset ett sekund lengere å måtte se alle de ekle folka som jobber der se på meg med sine falske smil og tanker om hvordan jeg har vært de siste ukene i minne. Jeg ville hjem, men nei da, førstegangsfødene må være der minst ett døgn og fordi vannet mitt hadde gått 5 dager før fødselen startet måtte babyen ha antibiotikakur. Så to dager måtte vi være der. To dager ingen av barnepleierne ville såvidt hjelpe meg meg slike ting som amming, skifte bleier og stell osv. Ikke at jeg ville det heller fordi da måtte jeg høre på alle de spydige kommentarene om den tiden jeg hadde de som værst, på en glad tone som "åå ser du har det bedre nå" kjente et intens hat når de nevnte noe for det bare bekreftet at skravla hadde gått på pauserommet siden jeg ikke hadde hatt noe med de barnepleierne å gjøre...

 

Vel vi fikk kommet hjem, og jo jeg hadde det bra og har hatt det bra siden.. Enda jeg har prøvd og glemme og fortrenge de ukene har de brendt seg fast lengst inne.

 

Nå har det gått to år og jeg er gravid igjen, da kom de ukene fram i minne. Jeg klarer faktisk ikke å glede meg over å være gravid. Jeg gruer meg til første jordmor time, jeg vil ikke se noen av de som var med på å knuse meg slik igjen. De skuffa meg, de lo av meg når jeg fortalte om smerten, og de hjalp meg ikke. Jeg kjenner et hat for hvor mye de ødela for meg, det gjør

Meg så sint og tenke på at de faktisk har jobbene de har.

 

Jeg gikk lenge før jeg ringte til legen for å "melde"

meg som gravid fordi jeg visste at til lengere jeg venta til mindre tid slapp jeg å grue meg. Skulle på ultralyd, noe alle gleder seg til på tirsdag. Måtte bare snu idet hun som foretar undersøkelsen skulle ta meg i hånda for å presentere seg selv. Samboeren unnskylde meg med at jeg måtte på do og gikk å henta meg. Inn kom vi på undersøkelses rommet og alle vonde minner kom over meg. Jordmor begynte å fylle ut skjema og jeg la merke til journalen min var oppe på tv skjermen hvor legene hadde skrevet logg ifra sist gang jeg var der. Når jordmora mi sa "ja jeg husker jo deg" gikk jeg ut før tårene nådde meg.

 

 

JEG NEKTER DE FOLKA OG ØDELEGGE MEG IGJEN!!!

[Anonym bruker]

høres ut som om du har hatt en fødsels depresjon.

den kan komme under og etter gravidteten.

 

du burde komme i psykologisk behandlig og få hjelp til

å snakke om den smerte du har.

 

de fleste helsepersonel har ikke helt tiden til å lytte.

de kan nok best hjelpe deg hvis du har et fysisk problem.

de kan jo kun hjelpe deg med små trøstende ord som nok ikke var nok for deg.

 

men har du ikke muligheten for å bytte sykehus og få en "ny start"... eller bare være ærlig over for jordmoren .

 

men syns du skal kontakte en psykolog.

[Gullungen <3]

Uff, fikk helt vondt av deg jeg.. Vil anbefale deg en tur til psykolog. Ble litt satt ut så vet ikke helt hva mer jeg kan si deg..Sender deg en stor klem og håper du føler deg bedre om en stund

[Anonym bruker]

Uff dette høres ikke godt ut.. Vet om mange som har fått opptil flere samtaler på sykehus for å få bearbeidet alle følelser og tanker etter fødselen. Kanskje det er lurt å be om det eller få samtaler med jordmor som du skal gå til kontroll hos..? Kan også være lurt å skrive et fødebrev, gjerne sammen med jordmor, i god tid til sykehuset. Det er nå tre år siden min første fødsel, som var langt ifra bra. Mye gikk galt, men det verste var faktisk oppførselen til personalet etterpå. Jeg hadde planer om å sende inn klage til sykehuset, men jeg maktet det bare ikke. Ville bare glemme alt.. Har for ikke lenge siden sendt inn brev til norsk pasientskadeerstatning (pga fysiske skader). Må skrive detaljert hva som skjedde under hele oppholdet, synes det er kjempetøft selv den dag i dag. Men på en merkelig måte er det "terapi" å få det ned på papiret..

 

Jeg har de siste åra vært mye inn og ut av sykehus og er svært overrasket hver gang noen av personalet faktisk er hyggelig. Jeg hadde aldri forventet slik holdning blant helsepersonell! Er overrasket over hvor mange som klager på dårlig oppførsel blandt helsepersonell, inne her på forumet også.

 

Jeg håper du får et mye bedre svangerskap denne gangen, og ikke minst fødsel. IStå på og ikke la deg bli overkjørt. Krev respekt og ikke minst hjelp viss du trenger det. Lykke til

[Anonym bruker]

Og hva skulle egentlig jordmor eller lege gjøre? Gi deg medisiner eller behandling mot depresjon er det det du mener? Skjønner ikke helt hva du mener skulle vært gjort annerledes. Var det det at ingen lyttet på at du hadde det fælt som gjør at du hater alle du var i kontakt med? Og ja, når man får en baby så steller man og skifter bleie på barnet selv... Barnepleierne skal veilede, ja, men det virker ikke som du ba om noe hjelp ut fra det du skriver.

[Nyttårs barn]

Jeg tror du kan ha god nytte av å få litt hjelp til å sortere ut den frustrasjon og smerte som din siste graviditet/fødsel har påført deg. Det er mye mulig at noen av personalet faktisk har behandlet deg dårlig, og som flere sier de er travle og vet ikke alltid hva de skal si for å hjelpe.

Selv om mange her inne kan støtte og oppmuntre deg, så er det kanskje best å søke profesjonell hjelp. Du får ikke gjort noe med det som har skjedd, men nå har du fått en ny sjanse og det er faktisk mulig at denne gangen så blir hele forløpet mye bedre og du får en god fødselsopplevelse. Stort verre kan det jo ikke bli..

Snakk med jordmor og be henne henvise deg til noen som kan hjelpe. Lykke til!

[Anonym bruker]

Du trenger å få snakket med noen profesjonelle om dette.. Ut fra det du skriver virker det absolutt som om du fikk den oppfølging du skulle ha - hva mener du egentlig de skulle gjort? Barnet er første prioritet og det sjekket de og det hadde det bra.. Virker mer som om du selv slet psykisk og kjørte deg inn i negative tankemønstre som ble forsterket for hver gang du ikke fikk den oppmerksomhet du følte du trengte.. Du høres også en smule paranoid ut - selvsagt snakkes det på vaktrommet - det heter rapport og er nødvendig for å overlevere informasjon fra et skift til et annet..

Du må ha oppfølging gjennom graviditeten og du må føde barnet.. For å klare det på best mulig måte må du ha hjelp til å få forklart hva som skjedde sist gang og til å takle de følelsene og tankene som dukker opp.... Hopp i det, det er din eneste sjanse til et bedre svangerskap og fødsel.. Men du må nok også jobbe med å innse at mye av alt dette "gale" som du har hengt deg opp i kun har eksistert i ditt eget hode...

Lykke til - det ER mulig å komme videre fra dette men det vil kreve at du åpner deg, tørr å snakke om det og kjenne på følelsene....

[Anonym bruker]

Huff dette var ikke noe hyggelig å lese om. Håper virkelig di søker hjelp og at du får muligheten til å føde på et annet sykehus. Jeg er selv skikkelig deppa. Dette er mitt 1. Svangerskap. Har vært ærlig med jordmor fra 1. Gang jeg var der. Blir fulgt opp nøye og hun setter av en hel time til meg hver gang. Er der hver 3 uke er 23 uker på vei nå. Til uken har hun satt opp time sammen med en psykolog som jeg blir fulgt opp av helt frem til fødsel. Dette for å unngå fødselsdeprisjon. Jeg har aldri vært deprimert før og har heller aldri vært hos psykolog. Er egentlig en glad og engasjert jente. Men etter jeg ble gravid har alt gått i grus. Jeg er veldig glad for at jeg får oppfølging nå, og håper slette skal hjelpe litt. Ønsker deg lykke til. Søk hjelp:-)