Ang "mange" barn og tid til annet enn å være foreldre...

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg ser at mange bruker dette som argument for å ha stoppet på 2 barn. Altså at de vil være mer enn bare foreldre. Jeg er delvis med på tankegangen, for med mange barn blir jo også småbarnstiden lenger siden man må igjennom flere av dem, og det er jo i småbarnstiden man gjerne sliter litt med å være sosial utenom familien.

 

Men samtidig synes jeg den tankegangen er litt rar? Jeg er ikke noe mindre sosial med venner nå, eller har mindre alenetid, enn jeg ville vært om jeg bare hadde hatt to småbarn i stede for to småbarn og to litt større barn. Jeg har også rimelig mange venner og bekjente og synes ikke det er noen forskjell på om noen har ett, to, tre, fire eller flere barn sånn sett. For meg virker det som dette går mer på hva man ønsker av alenetid/voksentid enn mulighet for det. Altså jeg kjenner folk med ett og to barn som nesten aldri er med på noe og hele tiden syter over at de aldri får tid for seg selv, og kjenner mange med ett og to barn som er veldig sosiale osv. Og det samme med de med flere barn. Noen er med på alt mulig selv om de har både fire og fem barn, mens andre nesten aldri er med på noe og knapt er et sekund uten barna sine. Eneste jeg virkelig anser som stor forskjell er mulighet for barnevakt, for det er definitivt mer vanskelig å plassere bort fire barn på overnatting enn bare ett-to barn

 

Hva tenker dere andre om dette?

[LuksusLiv]

Jeg vet ikke hvordan det er andre plasser, eller der du bor, men her jeg bor så er det ganske mange krav til at foreldre skal stille opp på alt mulig. Det er foreldrefrokost, sangsamlinger, dugnader, håndballkamper, fotballkamper, kjøring til trening, kjøring til andre ting, foreldremøter på skole, barnehage, FAU-møter, foreldremøter på håndball, fotball, avslutning på håndball, fotball, skole, barnahage, leksehjelp, skicup osv. I tillegg jobber jeg turnus, og mannen litt mer enn 100 %. Jeg ser ikke hvordan vi skulle fått tid til å følge opp flere barn enn 2 med alt det som følger med. Så for meg handler det ikke om å kunne være mer eller mindre sosial uten barna, men å rekke over alt man må rekke over i løpet av en uke med barna. Hvis man er heldig får man skviset inn litt egentid i løpet av uka. Jeg har venner med både 3,4 og 5 barn, og jeg ser jo at de ikke rekker over alt de vil med barna. Mange ganger må barna reise alene på div turneringer, de kommer alene på juleverksted, de har glemt å ta med ski på skolen (forstår jo at det er vanskelig å ha full kontroll på alle 5 barnas aktiviteter, men likevel sikkert kjipt for ungen), de rekker ikke se barnas håndballkamper, og må ofte velge hvilket barn de skal være se på.

 

Jeg ønske meg rett og slett ikke flere enn 2 barn, og syns ikke det er rart i det hele tatt. Syns ikke det er merkelig at andre tenker at 4 eller 5 er passe, jeg skjønner jo at folk er forskjellige.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Joda, vi har alt du ramser opp, og minst en av oss voksne stiller alltid opp. Dersom ingen av oss kan, så passer vi alltid på å få ordnet noe i god tid i forveien, som at en bestefar eller bestemor, kusine, tante el kommer. Av de.. ja, jeg vet ikke hvor mange egentlig nå.. over 50 fotballkamper i hvertfall så langt, så er det vel snakk om tre stykker der ingen av oss har hatt mulighet til å komme for å se på. Og da er det fordi ene f.eks er på styremøte, og de to eldste spiller kamp samtidig, men på hvert sitt sted (og da hadde jo problemstillingen blitt den samme om det var to eller fire unger). På Taekwondo er også en av oss alltid med på alle treninger, graderinger osv.

 

Barna våres har alltid med seg det de skal, og jeg synes ikke det er noe videre problematisk å følge opp dette. Altså det er snakk om ett foreldremøte pr barn/avdeling hvert halvår, en foreldresamtale pr barn hvert halvår osv, slike ting er jo ikke en ukentlig happening liksom Vi er slett ikke superforeldre, men jeg synes bare ikke det er så veldig travelt som mange skal ha det til? Begge vi voksne trener ca 4 dager i uken, og vi er begge sosial med venner (uten barn) minst en dag i uken. Det handler om at det sånn sett ikke er så kjempestor forskjell på om det er to eller fire barn man drasser med seg rundt om kring, smører matpakker til, sjekker over planene til og ser at de har med seg riktig utstyr osv.

 

Men ser jo at jeg da kanskje har misforstått litt hva som er ment med å ikke ha tid til annet enn å være foreldre

[LuksusLiv]

Dere er jo kjempeheldige som har andre som også stiller opp for barna. Vi har det ikke sånn. Her er det enten oss foreldre, eller ingen. Vi liker å stille opp begge to, derfor er vi som regel begge med på kamper og sånt. Nå vet jeg jo ikke hvordan det er å ha flere enn 2 barn, og kommer aldri til å finne det ut heller, men jeg syns det virker fullstendig uoverkommelig.

[☆☆☆]

På små steder er det de samme foreldrebe som stiller opp på alle aktivitetene til barna. Nytter ikke å skulke tombolaen til fotballaget fordi turngruppa har basar på ettermiddagen. Eller å nekte å være i 17. Maikomiteen fordi du var med i fjor da du også hadde en 7. klassing da. Halvparten tillater seg å si nei til alt, så dobbelt så mye arbeid faller på resten.

 

I tillegg har jeg inntrykk av at man må være med barna på fritidsaktiviteter. Da vi var små ble vi sendt dit på sykkel, og mor og far tok fri.

 

Barna tar tid selv når man ikke er sammen med dem. Og til mer "administrasjonstid" med loddsalg, dugnad, FAU, kakebaking osv til mindre familietid.

 

Da jeg jobber turnus med helger og kvelder i tillegg, stopper det nok på to. Men nå er ikke nr 1 kommet ennå, kan hende det er nok med en også. I alle fall i noen år..

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Dere er jo kjempeheldige som har andre som også stiller opp for barna. Vi har det ikke sånn. Her er det enten oss foreldre, eller ingen. Vi liker å stille opp begge to, derfor er vi som regel begge med på kamper og sånt. Nå vet jeg jo ikke hvordan det er å ha flere enn 2 barn, og kommer aldri til å finne det ut heller, men jeg syns det virker fullstendig uoverkommelig.

 

Ja, nå som vi flyttet for 2 år siden har vi mulighet for å spørre andre. Før måtte vi klare oss selv, og det var tungt. Det er ikke mye avlasting vi får nå heller, men det er i det minste noe, og vi kan spørre dersom det er krise. Men det er sjeldent/aldri at noen tilbyr seg å stille opp da, vi må spørre. Vi liker også å stille opp, så her "krangler" vi om hvem som skal få lov til å være med på kamper ol, og hvem som blir igjen hjemme med de små.

[Anonym bruker]

"Avlastning".. ehhh.... dere er to voksne? Hva skal dere ha avlastning for?

 

Beklager, men jeg blir provosert. Her setter dere barn til verden, og er to forelder. Og så tenker dere avlastning? jaja.....

 

Men til hovedinnlegget. Nei, jeg vil ikke ha mer enn mine to barn, for de skal følges opp av en alene.

[Mrs. Bouquet]

Er og har alltid vært helt normalt at man har slekt og familie som kan være sammen med eller passe barna. Ingenting å bli provosert over det.

[Anonym bruker]

Jeg kunne tenkt meg 5 barn, minst!!!

Men, har 2. Og jeg tror det er maks det jeg greier å følge opp. Spes. etter at jeg ble alene med dem, kjenner jeg på det... Med å følge opp, mener jeg å ha full kontroll på hverdagen deres mtp skole/barnehage, ha tid til å se alle fotballkamper, alle fiolinkonserter. Møte opp på alle tilstelninger i barnehage/skole. Lese for, synge for... Støtte opp under hver og ens personlighet og personlige interesser. Gi individuell barneoppdragelse. Ha kontroll på at begge har det de trenger til en hver tid, mtp rene treningsklær, regnklær osv osv... Det er veldig mye som skal være i orden. Og jeg greier det nå, men da er det fullt kjør for meg i min våkne tid. Og enda sover jeg fast maks 6-timer pr natt, slik at jeg kan holde på med husarbeid til jeg legger meg kl 12. Med ett barn til, tror jeg dette korthuset ville falt sammen...

Jeg hadde ikke fått til å se alle fotballkamper, alle konserter med koret, arrangert ordentlig barneselskap, Luciafeiringer... osv osv... Det ville vært fysisk umulig for meg.

 

Hvis det skulle gått an, måtte jeg så fall gått ned i stilling. Jobber nå 100% som lærer. Dvs, at jeg er på jobb fra 7:30 til 16:00 hver dag. Jobber hjemme mellom 20:00 og 22:00 ca hver dag. + fredag og lørdag på morgenene frem til barna står opp om morgenen, samt etter de har lagt seg om kvelden. MEN belønninga er sommerferien: DA får jeg tatt igjen meg!

 

Så, jeg kommer ikke til å få flere barn, enda jeg får tårer i øynene av bare å skrive det her. Jeg skulle ønske jeg kunne fått to til... Men innser mine begrensninger. All ære til dere som greier å stille opp 100 % for 4 stk - dere skal være stolt over dere selv!

[Anonym bruker]

Nå har jeg veldig stort alderssprik da, men for mitt vedkommende så er jeg ikke mer "butten" med 4 barn enn 1. Har man barn, så kan man ikke lengre ha seg selv som førsteprioritet. Men med tilrettelegging, så er jeg så sosial som jeg vil. Og her kan godt de eldste passe de yngste

[Anonym bruker]

Forstår ikke helt poenget med innlegget ditt.. Ble faktisk litt skuffet over deg, for jeg har alltid sett på deg som et oppegående menneske. Dette innlegget virket dessverre alt for skrytete for min del

Som noen sier over her så er det ikke alle som har familie som stiller opp. Jeg har en svigerfamilie som vi må "mase" på hver gang (2ggr på snart tre år) vi trenger barnevakt. Min familie bor langt unna.

Dessuten ser jeg at bloggen din heter "vi bygger hus". Ikke alle har råd til hus heller, men må bo i en leilighet med maks tre soverom. Da begrenser det seg hva man har plass til. Det er nok mange som kunne tenke seg flere barn, men som rett og slett ikke KAN!

[Anonym bruker]

Med mange barn så får en mindre tid om ungene er med på ting som tar mer av tiden enn en time i uka. Har ei jente i korps her, og jeg merket at det tar veldig mye av fritiden vår. En helg annen hver mnd i året som vi må sette av til dette, pluss mye annet i løpet av året uten om de timene hun spiller i løpet av uka. Og i april begynner kjøret med øvelse nesten hver dag igjen.

Men det er ett barn, vi har også tre andre som holder på med ting som tar tid. Konfirmant i hus har vi også, og der hun går er det veldig mye de gjør.

 

Men jeg får fritid og det gjør min mann også. Men pleie vennskap og være så mye med våre venner som vi vil har vi måtte gi opp for en stund. Når det passer for oss passer det ikke for de osv. Men det er forskjell på å få sett hverandre lite enn å miste helt kontakten. Har blitt mer kjent med mine naboer i det siste, enklere å stikke over gata for en kaffe enn å pakke unger inn i bilen for å besøke noen den timen før en unge skal kjøres hit eller dit. Og ungene har venner hos veldig mange naboer, så veldig hyggelig å bli kjent med foreldrene også.

 

Men jeg tror ikke jeg hadde hatt så mye mer fritid med ett/to barn enn jeg har med de fire vi har nå. Nå er hun største så stor at hun ikke må passes på lenger. De fleste kan være litt hjemme alene, men det er det å være i nærheten siden en unge er der, skal hentes da, kjøres dit osv. Hadde vi hatt færre barn hadde de nok fått lov til å holde på meg flere fritidsaktiviterer også, nå har vi sagt at de får lov til en ting hver. For vi ønsker å ha litt tid sammen uten kjøring og bringing hele tiden. Også har de venner de kan leke med, de må ikke på ting for å bli aktivisert. Vi har venner, skog, lekeplass, masse leker og ting å gjøre hjemme, og ikke minst vi bor i en gata der ungene er ute å leker. Vi er veldig heldige slik sett, for det er ikke langt jeg skal gå før det ikke er unger ute og leker sammen selv om det bor mange unger i gata. Her leker små og store sammen. Nå lager de hoppbakke i hagen vår, så når ungene her hører hagen vår blir invadert forsvinner de ut. Jeg kan nyte alene tid inne. Jeg må høre etter om det kommer noen hyl, da må jeg ut og blåse litt og se om det var noe farlig. Men ingen brekte armer enda, de store barna passer på de små.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Forstår ikke helt poenget med innlegget ditt.. Ble faktisk litt skuffet over deg, for jeg har alltid sett på deg som et oppegående menneske. Dette innlegget virket dessverre alt for skrytete for min del

Som noen sier over her så er det ikke alle som har familie som stiller opp. Jeg har en svigerfamilie som vi må "mase" på hver gang (2ggr på snart tre år) vi trenger barnevakt. Min familie bor langt unna.

Dessuten ser jeg at bloggen din heter "vi bygger hus". Ikke alle har råd til hus heller, men må bo i en leilighet med maks tre soverom. Da begrenser det seg hva man har plass til. Det er nok mange som kunne tenke seg flere barn, men som rett og slett ikke KAN!

 

Det var, som jeg skrev i et svar, nok heller jeg som har misforstått hele greien litt Jeg har trodd at de som skrev at de ikke ville ha flere barn fordi de da ikke ville få tid til å være annet enn foreldre da mente kun litt egentid og å kunne være med venninner ol. Ut i fra svarene her har jeg jo skjønt at de mener oppfølging generelt, at det krever for mye i hverdagen. Og da forstår jeg også argumentet. Det var da heller ikke meningen å framstå som selvskrytende, og synes det er dumt om innlegget mitt endte opp som å framstå som det. Og jeg mente aldri at jeg ikke forstår hvorfor andre ikke får mange barn, bare at jeg ikke helt forstod argumentet med å "miste seg selv", men nå fikk jeg jo bedre forklart hva som menes med det.

 

Ellers vet jeg godt hvordan det er å bo et sted der man aldri har avlasting, det gjorde vi i over 7 år. Nå har vi bodd sentralt og nær familie i snart 2 år, og jeg kan faktisk telle på en hånd de gangene vi har hatt barnefri, så det er ikke akkurat ofte her heller... Men de kan stille opp på kamper ol til ungene i nye og ne da, og det er vi takknemlig for Men selvsagt er vi priviligerte! Vi er friske og ved god helse, og med de mulighetene det gir oss. Vi bor forøvrig i et lite hus med 3 (små) soverom nå, det er ikke optimalt, men det går det også Der det er hjerterom osv vet du... Neida, jeg burde ikke tulle med dette, for jeg forstår hva du mener, og når jeg leser igjennom innlegget mitt på nytt så kan jeg forstå at det framstår på en helt annen måte en intensjonen min var.