Får ikke ringe barna for bf :/

[Anonym bruker]

Vi er skilt for 4 mnd siden, har barna 50/50. Har vært bestevenner, å stilt opp for hverandre med kjøring av barna osv.

Nå har han ny dame, alt er bare tull. Jeg sendte mld for å høre om jeg kunne ringe barna, jeg ringer de bestandig på dagtid på hans helg.

Barna ringer oss hver kveld for å si god natt når de er borte, så det går ikke en dag uten at jeg snakker med de.

 

Bf mente at jeg ikke trengte å ringe de, barna hadde det fint, å de ringer i kveld.

 

Huff, jeg savner de sånn. å ville så gjerne snakke med de i 5 minutter.

 

Vet ikke hvor jeg ville med dette innlegget, måtte bare syte litt. Det er vannskelig å savne barna.

[Anonym bruker]

Jeg syns det høres slitsomt og masete ut at du skal snakke med de flere ganger for dag når det er hans dager.

[Lektor Doppler med tillegg]

Det holder om du ringer på kvelden. Jeg hadde blitt gal om min x ringte mange ganger hver dag. Og ungene hadde også gått lei.

[Gjest Sekretøsa]

Enig. Det må være slitsomt for dere alle at du skal ringe flere ganger om dagen. La han nå holde på, ungene har det fint. de savner nok ikke deg på samme måte som du savner de. har selv barn som er på samvær hos far, og hun savner aldri den hun ikke er hos...

[PRobert]

Enig. Må være utrolig slitsomt for dem at du hele tide maser om å ringe...

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg er enig i at det holder å snakke med dem én gang om dagen, men jeg forstår jo at du savner dem om det er nytt for deg å være så mye borte fra dem

 

Barna mine savner ofte den av oss som de ikke er hos, og da lar vi dem selvfølgelig ringe. Men ellers lar vi barna "være i fred" hos den andre. Føl dere litt fram, er ikke noe fasitsvar her. Litt fleksible kan man jo være i "startfasen", men jeg hadde, helt ærlig, prøvd å begrense ringingen, ihvertfall nå som han har bedt deg om det.. Men som sagt, føl dere litt fram.

 

Og tro meg, DET BLIR BEDRE, ta tiden til hjelp og prøv å holde deg sysselsatt med ting som kan flytte fokus litt

 

Lykke til =)

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det holder å snakke med dem én gang om dagen, men jeg forstår jo at du savner dem om det er nytt for deg å være så mye borte fra dem

 

Barna mine savner ofte den av oss som de ikke er hos, og da lar vi dem selvfølgelig ringe. Men ellers lar vi barna "være i fred" hos den andre. Føl dere litt fram, er ikke noe fasitsvar her. Litt fleksible kan man jo være i "startfasen", men jeg hadde, helt ærlig, prøvd å begrense ringingen, ihvertfall nå som han har bedt deg om det.. Men som sagt, føl dere litt fram.

 

Og tro meg, DET BLIR BEDRE, ta tiden til hjelp og prøv å holde deg sysselsatt med ting som kan flytte fokus litt

 

Lykke til =)

 

HI her.

Ja, alle sier at det blir bedre. Jeg venter bare på den dagen, he he.

Jeg respekterte far sitt ønske, å ringte ikke barna. Jeg vet jo at de ringer meg i kveld for å si god natt

 

Det er vannskelig å savne barna så mye at man går helt i oppløsning, men jeg må nok bare ta tiden til hjelp.

 

Håper alle dere som er sammen med bf, holder sammen til dere er 90 og grå

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg er enig i at det holder å snakke med dem én gang om dagen, men jeg forstår jo at du savner dem om det er nytt for deg å være så mye borte fra dem

 

Barna mine savner ofte den av oss som de ikke er hos, og da lar vi dem selvfølgelig ringe. Men ellers lar vi barna "være i fred" hos den andre. Føl dere litt fram, er ikke noe fasitsvar her. Litt fleksible kan man jo være i "startfasen", men jeg hadde, helt ærlig, prøvd å begrense ringingen, ihvertfall nå som han har bedt deg om det.. Men som sagt, føl dere litt fram.

 

Og tro meg, DET BLIR BEDRE, ta tiden til hjelp og prøv å holde deg sysselsatt med ting som kan flytte fokus litt

 

Lykke til =)

 

HI her.

Ja, alle sier at det blir bedre. Jeg venter bare på den dagen, he he.

Jeg respekterte far sitt ønske, å ringte ikke barna. Jeg vet jo at de ringer meg i kveld for å si god natt

 

Det er vannskelig å savne barna så mye at man går helt i oppløsning, men jeg må nok bare ta tiden til hjelp.

 

Håper alle dere som er sammen med bf, holder sammen til dere er 90 og grå

 

Jeg vet akkurat hva du mener. Jeg var helt knust hver gang jeg "måtte levere dem fra meg", jeg gråt og gråt.. Men jeg hadde et fantastisk sikkerhetsnett rundt meg, naboer, venner og familie løp ned døra her. Det tok litt tid, men plutselig gikk det opp for meg at "oi, de har vært borte i to dager, og det har gått kjempefint." Etterhvert begynte jeg å sette pris på alenetiden (den lille jeg har), og nå er annenhver helg HELLIG for meg. DA kan jeg bare være meg selv og ikke bare høre mamma, MAMMA, MAMMAAAAA!!!... hehehe..

 

Jeg har forstått at jeg bygde hele livet mitt rundt det å være mamma, jeg ofret meg selv fullt og helt (slik som så mange andre også sikkert gjør ), og jeg visste ikke hvordan jeg skulle fungere uten barna. Men som sagt, nå har jeg blitt vant til å være litt alene, og jeg stooooorkoser meg Man tilpasser seg etterhvert, vettu

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at det holder å snakke med dem én gang om dagen, men jeg forstår jo at du savner dem om det er nytt for deg å være så mye borte fra dem

 

Barna mine savner ofte den av oss som de ikke er hos, og da lar vi dem selvfølgelig ringe. Men ellers lar vi barna "være i fred" hos den andre. Føl dere litt fram, er ikke noe fasitsvar her. Litt fleksible kan man jo være i "startfasen", men jeg hadde, helt ærlig, prøvd å begrense ringingen, ihvertfall nå som han har bedt deg om det.. Men som sagt, føl dere litt fram.

 

Og tro meg, DET BLIR BEDRE, ta tiden til hjelp og prøv å holde deg sysselsatt med ting som kan flytte fokus litt

 

Lykke til =)

 

HI her.

Ja, alle sier at det blir bedre. Jeg venter bare på den dagen, he he.

Jeg respekterte far sitt ønske, å ringte ikke barna. Jeg vet jo at de ringer meg i kveld for å si god natt

 

Det er vannskelig å savne barna så mye at man går helt i oppløsning, men jeg må nok bare ta tiden til hjelp.

 

Håper alle dere som er sammen med bf, holder sammen til dere er 90 og grå

 

Jeg vet akkurat hva du mener. Jeg var helt knust hver gang jeg "måtte levere dem fra meg", jeg gråt og gråt.. Men jeg hadde et fantastisk sikkerhetsnett rundt meg, naboer, venner og familie løp ned døra her. Det tok litt tid, men plutselig gikk det opp for meg at "oi, de har vært borte i to dager, og det har gått kjempefint." Etterhvert begynte jeg å sette pris på alenetiden (den lille jeg har), og nå er annenhver helg HELLIG for meg. DA kan jeg bare være meg selv og ikke bare høre mamma, MAMMA, MAMMAAAAA!!!... hehehe..

 

Jeg har forstått at jeg bygde hele livet mitt rundt det å være mamma, jeg ofret meg selv fullt og helt (slik som så mange andre også sikkert gjør ), og jeg visste ikke hvordan jeg skulle fungere uten barna. Men som sagt, nå har jeg blitt vant til å være litt alene, og jeg stooooorkoser meg Man tilpasser seg etterhvert, vettu

 

HI her:

Huff, du var slik som jeg er nå. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fungere uten barna, å sitter hjemme i tilfelle de ringer meg eller trenger meg.

Jeg må nok sparke meg selv bak, få meg et liv uten barna.

Men fyyy så vanskelig

Savnet sliter meg i stykker, så mye at jeg ikke får til å kose meg uten barna nå. Men, tiden hjelper meg nok.. En dag i gangen, så blir nok ting mer vandt, og bedre.