Jeg er så utrolig deprimert :( Og tankegangen min skremmer meg.

[Anonym bruker]

Jeg føler ikke noe livsglede i det hele tatt. Eneste jeg vil er og ligge i senga eller i sofaen og slippe og gjøre noe. Bare det og dusje er ett jævla ork. Tenker ofte på hvordan jeg bare kan ende alt. Skal jeg gjøre det med piller kanskje? Men så kan jeg jo dessverre ikke gjøre noe med det, siden jeg har en liten en på 2 år. Faen, da får jeg fortsette dette trasige livet mitt som ikke har noen mål og mening, og dumme meg som ikke bidrar med en dritt til samfunnet. Søvnen har blitt helt ræva. Jeg ligger og vrikker og drar meg hele tiden, pga det krapylet jeg har inni magen sparker så jævla hardt.

Ikke føler jeg noe glede ved at det skal komme en liten en til i Mai. Jeg tenker aldri over det, jeg glemmer faktisk ofte at jeg i det hele tatt er gravid. Jeg føler meg bare stygg feit og ekkel. Med sønnen min var det jo noe helt annet? Tiden kunne ikke gå fort nok. Alt av baby utstyr stod ferdig før jeg var 30 uker på vei. Sparket den så smilte jeg fra øre til øre. Hver gang!

Nå har jeg kun kjøpt noen bodyer og de ligger og støver ned, når jeg ser på de og prøver og få litt glede av og tenke på at den lille bodyen snart rommer en bitteliten baby, tenker jeg bare; jaja, whatever... Jeg er helt likegyldig til alt.

 

Er ofte forbanna. Jeg klikker av den minste lille ting. Bare samboeren min ser på meg uten og si noe så rabler det for meg. For 2 uker siden hadde jeg ett sinne utbrudd uten like. Han måtte holde meg nede mens jeg sparket og slo og var helt GAL! Og det var pga en lampe!

Jeg tenker også at; tenk om jeg noen gang blir så sint at jeg slår sønnen min? Jeg har aldri gjort det, men tanken skremmer meg. Jeg vet jo at jeg aldri kunne gjort han noe vondt, men når jeg er kapabel til over nevnte saker så blir jeg nervøs. Jeg tenker også ofte over døden hans. Jeg er livredd for at noe skal skje med den fineste lille gutten i hele verden. Jeg kan sitte og gråte bare over tanken på at han faktisk kan dø når som helst. Sånn som alle oss andre. Jeg kan se for meg helt syke scenarier, der han brenner opp og skriker på meg, blir påkjørt av måkebilen, at noen kidnapper han og misshandler han, at han får kreft osvosv.. Hvorfor tenker jeg sånn?

Også tenker jeg igjen; hvis han dør, så kan jo jeg også dø, og det er jo fint. Fordi jeg hater og leve.

[Gjest Ganske]

Du må dra til legen din med en gang og få hjelp!

Virker som en alvorlig depresjon, søk hjeøp før det blir enda verre.

[Gjest yrild]

Dra til legen. Det finnes moe som heter svangerskaps depresjon og det er mulig du har det!?

 

Uansett så er man nok litt mer sliten med nr to i magen i.o.m. at man allerede har en liten knott som krever mye av mamma :-)

 

Jeg håper du får hjelp slik at du kommer deg ut av det mørke hullet!

[Anonym bruker]

Hør på de andre her, du må oppsøke lege Nå! Og tro meg, det hjelper, du kommer til å klare å fungere igjen. Ikke finn på masse unnskyldninger for deg selv, ring legen på mandag! Depresjon er ikke uvanlig, og heldigvis ikke uhelbredelig...

 

P.S: Tror ikke det er uvanlig å se for seg slike skrekkscenario ang eget barns død... De aller fleste har disse tankene, og dytter de så godt det kan bak i hodet igjen.

[Anonym bruker]

kanske det er svangerskap depresjon.

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg har vært der du er. Jeg var så langt nede, at jeg orket ingenting.

Ville ikke mer, klarte ikke mer. Kjenner meg så godt igjen i det du sier, det å dusje var helt pyton.

Ring til legen på mandags morgen, jeg vet at tlf er det siste du vil nå. Men ring å bestil time. Hvis du ikke vil, så ring til jordmor. Hun hjelper deg ut av dette, jordmor har mange kontakter, å vet hvordan du skal få hjelp og oppfølging.

Du kommer deg ut av dette, helt sikkert. Du trenger bare hjelp.

 

Klem

[Gjest UndrendeUllteppe]

Helt enig med de over her, når man er så langt nede virker alt helt uoverkommelig, og det kjennes som man aldri noen gang skal kunne bli glad og "normal" igjen. Men det går, du trenger bare litt hjelp. Og du skylder barna dine å oppsøke denne hjelpen. Samboeren din er sikkert sliten han også, og jeg kan tenke meg at det ikke alltid er så god kommunikasjon mellom dere. Han er nok bekymret for deg og for fremtiden han også. Men alt kan bli så mye, mye bedre, og det trenger ikke ta så lang tid heller. Men du må oppsøke hjelp Nå, du har et lite barn i magen som trenger en mamma som kan vise kjærlighet og omsorg når det fødes, og du har en gutt på 2 som kommer til å kreve enda mer oppmerksomhet og oppfølging når babyen kommer. Du skylder deg selv en sjanse til et godt liv! Ring legen på mandag og legg kortene på bordet, si det akkurat som det er. Vis ham hva du har skrevet her om så er. Vær helt ærlig! Det kommer til å ordne seg!

 

Klem! :-)

[Papegøyeblomst]

Ikke vent til mandag - ring mental helses hjelpetelefon, der kan du prate med noen som kan hjelpe deg.

http://mentalhelse.no/hjelpetelefonen

[Gidder ikke!]

Huff, dette innlegget traff meg. Fordi jeg har vært der du er nå.

Jeg gikk i to, nesten tre år og kjempet og kjempet for å være sterk, helt til jeg lå nede i gjørma og ville gi opp.

Da ble jeg presset til å gå til legen, av mine nærmeste, og hun tok de rette grepene for meg, jeg fikk en pause fra alt og alle og etter 8 uker var jeg frisk igjen. En helt annen person!

 

Det er hjelp å få! Ikke utsett det lenger, det blir bare verre!

 

Klem fra meg