Der var det avgjort...jeg er verdens værste mamma:(

[Anonym bruker]

Jeg sliter med sinne mitt, sliter med tolmodigheten min.

Har 2 barn der den ene stadig våkner mellom 4-5 og vil starte dagen. Vekker også storesøster som er veldig trøtt, lager bare bråk og er rett og slett forferdelig. Så jeg skriker, skriker og skriker til barnet...jeg føler meg så slem...men jeg klarer ikke tenke klart kl 4 på natta!!!

Mannen min reiser fra tir-lør hver uke så han er mye borte på jobb, han mener jeg bør være gammel nok til å snakke normalt til barna og han mener jeg må "gå inn i meg selv"...han har vel rett, akkurat nå tenker jeg at barna har det bedre hos alle andre enn meg, jeg hater meg selv for at jeg skriker og sier stygge ting til dem når jeg får nok!!

 

Ha en fin helg og heldig er dere damer som er snille og rolige med barna deres!! snufs!!!!!

[Anonym bruker]

Barna er foresten 4 og 6år.

[Anonym bruker]

Ikke bra, men det vet du jo. Jeg tilhører selv gruppen av mindre tålmodige og "på-mitt-verste-klokken-fire-om-natten"-mødrene, så jeg skal ikke si så mye.. Men mannen din har nok rett, du må gå i deg selv. Denne skrikingen utretter jo ingenting. Kan du snakke fornuft med fireåringen din? Venninna mi kjøpte en artig vekkerklokke til sønnen sin og han lærte når han får lov til å stå opp og når det er for tidlig.

Føler med deg.

[Anonym bruker]

hehe... selvfølgelig mener mannen du må gå i deg selv, men det er jo lett for han å si. Han er ikke hjemme og mister masse søvn, fungerer som hushjelp, kokk, mekler osv osv OSV

 

Du kan ikke legge 4åringen litt senere, la de overnatte borte en natt innimellom e.l??

 

Må bare legge til at jeg kjenner til frustrasjonen din

[Anonym bruker]

Jeg sliter med sinne mitt, sliter med tolmodigheten min.

Har 2 barn der den ene stadig våkner mellom 4-5 og vil starte dagen. Vekker også storesøster som er veldig trøtt, lager bare bråk og er rett og slett forferdelig. Så jeg skriker, skriker og skriker til barnet...jeg føler meg så slem...men jeg klarer ikke tenke klart kl 4 på natta!!!

Mannen min reiser fra tir-lør hver uke så han er mye borte på jobb, han mener jeg bør være gammel nok til å snakke normalt til barna og han mener jeg må "gå inn i meg selv"...han har vel rett, akkurat nå tenker jeg at barna har det bedre hos alle andre enn meg, jeg hater meg selv for at jeg skriker og sier stygge ting til dem når jeg får nok!!

 

Ha en fin helg og heldig er dere damer som er snille og rolige med barna deres!! snufs!!!!!

 

Du er utslitt og derfor får du denne reaksjon, du er ikke en dårlig mor men en mor med dårlig oppførsel. En dårlig mor ville ikke sett at hun gjør noe galt.

Mannen din har ingen forståelse fordi han ikke opplever dette, han reiser og får derfor sovet ut.

 

Du trenger avlastning, tid helt borte fra barna.

Når mannen kommer hjem så dra et annet sted og vær fram til tirsdag morgen når mannen din igjen skal ut å reise. Dette vil gi deg flere dager med søvn til å komme deg igjen. Og det vil gi mannen din en sjangse til å forstå hva du faktisk må ta deg av og gjøre de dagene han ikke er der.

 

Du må snakke med barna dine, få de til å forstå at selv om du har blitt sint så er du glad i de,og at det er du som gjør noe galt når du skriker til de. Og så må du be om hjelp til å finne ut hvordan du skal takle hverdagen med lite søvn og sitvasjoner som oppstår.

 

Jeg er alene med mine. Minste har en diagnose og er oppe i flere timer om natta flere netter i uka, og starter dagen mellom 5 og 6 om morgenen.

Og hun er aktiv hopper i min seng roper og synger høyt, dytter meg sparker meg også videre så det er ikke sjangse å sove for meg.

Største har perioder hvor hun ikke våkner på natta 2-3 tiden og bruker lang tid på å sovne igjen og i den tiden ligger hun der ved siden av meg og prater og dytter i meg.

 

Så jeg har vel 2 netter i uka hvor jeg sover natta gjennom og da starter dagen senest klokka 6, Slik har min hverdag vært i 4 år. så jeg skjønner godt frustrasjonen din når du er sliten.

 

Du må finne rutiner som gjør at ting går bedre for dere.

Her er jeg fryktelig streng med at den som er våken ikke kommer i nærheten av det barnet som sover.

det får oppholde seg på mitt rom eller på rommet sitt ingen andre steder.

Jeg prater minimalt til barna i hele tatt, bare hysjer på de når de blir for høylytte og prøver å ignorere de. Går de et sted de ikke skal være følger jeg de inn på sitt eget rom men jeg sier ingenting.

Er bare bestemt.

Det er ikke aktuelt å starte dagen før klokka er 6. Så de får ikke gå på stua, slå på tv også videre om klokka ikke er så mye. De får ikke ligge under min dyne skal de i min seng henter jeg deres pute og dyne så får de ligge ved siden av. (dette gjør at de ikke så lett kan sparke og dytte i meg)

 

Det har tatt tid men de har nå innfunnet seg med at dette er slik det er og roet seg. De våkner som før men vekker ikke hverandre og godtar at de må holde seg på sitt rom eller mitt.

Det var beinhardt og utrolig slitsomt når man ikke har avlastning.

Men det er lettere å holde seg fra å bli sint når man har en faktisk plan og følge og vet hva man skal gjøre.

 

Og det er viktig for din del at du får mannen din til å forstå hvor slitsomt det faktisk er for deg å ha det slik, selvsagt har han rett i at en voksen bør klare å styre seg. men når han vet hvordan det er hvordan kan han ikke klare å se at han må hjelpe deg og hjelpe barna.

De fortjener ikke en mor som skriker til de, og du fortjener en mann som forstår at du har det tøft og trenger hvile.

Og beste måten for at han skal forstå og du skal få hvile tror jeg rett og slett er at du reiser bort, hotell,hytte , venninne eller familie der du kan slappe av og sove. og han Må ta all det styret og den jobben du normalt gjør. og ja over flere dager. for det er ikke så ille å ta over en dag han blir ikke sliten av det han trenger å se det over flere dager.

 

Lykke til

[Gjest yrild]

Er helt enig med mannen din, men ja man blir kokko i hodet av lite søvn ;-) Du må faktisk ta deg sammen... jeg pleier å si til mannen min som også er en hissigpropp at han må si til seg selv minst 5 ganger inne i seg "jeg er 32 de er bare 4 og 6" sånn at han ser størrelses forholdet selv når han klikker litt. Det hjelper ingenting at du skriker og barna lærer å skrike av deg...

 

La mannen din ta nettene i helgene en periode slik at du får sovet ut litt. Kanskje tålmodigheten vokser seg litt til med litt mer overskudd?

[Anonym bruker]

Mannen har 2 måneder hjemme i året allefall der han har fri, så han vet hvordan det er..han har også vært alene med de noen kvelder osv, men han skriker ikke..han er flinkere enn meg å takle ting..så der har han rett, jeg må bare legge meg langflat og sjerpe meg!

 

tusen takk for kjekk mail du rett over her som skrev så langt..skal lese nøye igjennom den når jeg har tid i dag hehe..kanskje jeg får noen tips fra deg:)

 

HI

[Gjest Tullmusa83]

Regner med du er i fult arbeid siden ikke annet er sagt.

Når han er hjemme har han fri. Å takle dårlig nattesøvn når man kan slappe av å komme seg frampå på dagen er mye lettere enn når man. Stadig må kombinere dårlig nattesøvn med arbeid og hustell dagen etter. Du er i praksis alene mor 5 dager i uken og tar nok defor vesentlig mer en din rettferdige del av alt arbeidet med barn og hjem. Selfølgelig bør du ikke skrike til barna dine, men mannen burde kanskje gå litt i seg selv å prøve å skaffe deg litt avlastning.

[Anonym bruker]

Jobber 70%. 4 dagers uke 1 uke og 3 dager neste uke... Har avlastning i besteforeldre. Mannen må jo jobbe, da jeg ikke tjener særlig bra..og ønsker ikke å jobbe 100%...Har jobbet 50% før, men synes dette ble for lite...har jobbet 70% det siste halvåret....Men jeg skylder alt på meg selv her...har tenkt mye i dag..fra nå av skal jeg overse mer, ikke bare gå rundt å kjefte hele tiden:(

HI

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg kunne skylde på lite avlastning, men i helger har jeg ofte en av besteforeldrene som passer eldste foreks osv. Da som regel over natten:) Men nå er mannen kommet hjem, og jeg skal ut å besøke venniner i kveld!!! Og sove leeenge i morgen:) Men som sagt...jeg er nok bare en person som tåler lite, og med 2 krevende barn ( 1 med diagnose) så kan livet være tøft...men elsker jo barna mine høyere enn alt...selv om jeg føler meg slem til tider, jeg må begynne å prate rolig til dem.

HI