Når trassen går over alle grenser...

[Anonym bruker]

Har en liten en på 3 år. Han er en utrolig bestemt og viljesterk gutt. Trass-alderen er kommet for fullt og det går over alle grenser. Han hyler og skriker og slår og biter når han ikke får det som han vil. Han velter blomsterpotter i gulvet så de knuser, han smeller og slår med døren og han sparker i skapdører og glass-skap.

Nå er det så ille at jeg nesten ikke tør ta ham med til besteforeldrene. Det skal sies at han er veldig "hus-varm" hos de, og vet hvor alt av godterier og ting han har lyst på, befinner seg. Så hver gang vi skal opp der er det rett bort til skapet. Får han ikke viljen sin da, er helvetet igang. Dette tar ca.1 min fra vi er kommet inn døra.

Merker godt på mine foreldre at de synes det er stressende. Han er lik med dem, at når han ikke får viljen så kaster han ting, slår og biter og hyler og skriker. Vi har prøvd oss frem på alle mulige måter. Prate rolig med ham (noe som resulterer i at han bare skriker mer), kjefte på ham (det samme skjer da)- i tillegg til påfølgende gråting. Hjemme har i en time-out stol som han settes på i en viss tid, dette fungerer dårlig. Hos mine foreldre har vi ikke noen slik plass.

Her om dagen hadde de hentet ham i barnehagen, og da vi skulle hente ham hadde han vært lik som vi ofte ser han er når vi også er til stede. Dette er grusomt, og selv om mine foreldre er fullt klar over at en trass-alder er slik,så føler jeg at de ikke helt ser like stor glede i å ha ham der som tidligere da han var mindre. Nå har ikke jeg snakket med dem om det, for det er et veldig sårt tema for meg, men merker det litt på stemningen. Moren min sa her om dagen: Huff...du var aldri slik da du var liten. - Jeg gikk heller aldri i barnehage da jeg var liten, svarte jeg tilbake. Og tror at mye av grunnen ligger her.

Men HVA skal vi gjøre? Bare vente til denne trassen går over?

Det er rett og slett grusomt

[Anonym bruker]

Hva tenker du trengs for at ungen skal stoppe? Har du tenkt på det, og prøvd det?

 

Du har ikke funnet nøkkelen, og den finner du ikke i teorier og bøker. Du må lese ditt barn, rett og slett.

 

Dette har ikke med barnehage å gjøre. Det har med din styring som forelder. Den er uklar og ikke målrettet nok for ditt barn.

 

Jeg hadde dratt barnet ut i bilen igjen(om det skjedde hos besteforeldrene). Og hjemme hadde jeg bare gitt klar beskjed.

 

"Snakke med barnet".... Jada, ikke når de er sinna.

 

Kjøp boken "De utrolige årene", og les den fra perm til perm.

[Gjest Morn du]

Gå kurset De utrolige årene samtidig. Veldig bra!!!!

[Anonym bruker]

Ta ungen under armen og gå fra besteforeldrene om han skaper seg gal der.

Du må være konsekvent heeele tiden. Ikke vik et minutt. Forferdelig slitsomt. Du må finne ut hvordan du skal takle DITT barn. Det som funker på mine, funker ikke nødvendigvis på ditt..

Men JA; det er slitsomt!

[Anonym bruker]

http://www.foreldrek...trassalder.html

[Anonym bruker]

Uff... Føler virkelig med deg.. og barnet..

jeg logget meg inn her nå for å selv skrive ett innlegg om mitt barn på 3 år som også er i trass alder.. Hun er begynt å roe seg, men i perioder blir hun plutselig mye verre igjen...!:S og det har hun vært siste dagene..

Er kjempe vanskelig å vite hvordan mann skal håndtere dem, fordi alle barn er så ulike.

Jeg har etterhvert funnet forskjellige teknikker. Men det som faktisk har hjulpet allerbest her er å prate om det til barnet! Ikke når hun er på sitt verste, men når hun har fått roet seg. Gjerne litt før hun skal legge seg kvelden, for da er hun ofte veldig rolig. og da virker det som hun hører skikkelig etter hva jeg sier, og hun sier ofte selv hvorfor hun var så sint osv...

Andre ting jeg har gjort når hun har "skapt seg galen" er å ta henne med inn på kjøkkenet/badet/ett anna rom, og latt henne vært der til hun har gjort fra seg raserianfallet. For når ingenting hjelper, hverken å prate,kjefte eller roe ned, så tror jeg de bare må få gjøre fra seg, og så heller trøste og prate med dem etterpå....

[Anonym bruker]

Jeg har 4 barn og 3 av de har hatt en voldsom trassalder. Sånn at andre småbarnsforeldre og andre erfarne til og med blir sjokket. Det har noen ganger akselerert til at barna nesten ikke har fått puste, iallfall ikke snakke og de eneste lydene de har fått fram er gisping og noe som kan minne om knurring.

Med førstemann ble jeg sjokkert og følte en enorm avmakt. Jeg følte meg mislykket som mor. Ikke hadde jeg Internett og kunne dele problemene på et slikt forum og forstå at det ikke var så unormalt.

Dessuten synes jeg det var veldig flaut om det skjedde ute blant folk.

 

Men det gikk over. Og det så til de grader. Heldigvis. Mine ekstremtrassere er mye roligere i dag enn mange av de jevngamle som trasset i mye mindre bokstaver.

 

Jeg har også lært meg noen metoder. Og jeg tar det overhode ikke personlig lenger. Minstemann er midt i verste trasset nå. Og jeg ofrer ikke en kalori på å bli sint eller irritert, og har 100% roen.

Bare jeg kunne vært slik med førstemann og :-/

 

Er trassbarn vil ha viljen sin. Men et trassbarn ber også ubevisst om motstand. Langt inne i seg så vet de at de ikke oppfører seg snilt og vil ha en veiviser og rettledning.

Hjernen deres går gjennom en prosess med store forandringer og kjemien koker i hodet på de.

En 2-3 åring har feks funnet ut at han har en egen vilje. En kjempesterk vilje. Men de er totalt blottet for evnen til å løse et problem. Og det trenger de sårt hjelp til.

Og vår første oppgave er å vise de ved handling at man får ikke viljen sin eller løser et problem ved å hyle, skrike og slå.

Jeg gir de negative handlingene minimal oppmerksomhet. Men leier, noen ganger løfter barnet ut av situasjonen og folkemengden (takk Gud jeg er sterkere enn et barn i tradsalderen) omplasserer om nødvendig en dør mellom oss. Feks fra stue til ut i gangen eller barnetommet. Jeg passer på at det er en liten gløtt så barnet ser meg og vet jeg er der. Så spør jeg om de snart er ferdig å skrike. Alt fra 2 til 30 ganger.

Da brøler , sparker og dundrer det på døren. Javel. Barnet er sint. Det skal han endelig få lov til å være. Men jeg vet at barnet lærer ei lita lekse hver gang. Jeg får IKKE viljen min og jeg får ikke være med og styre de voksne når jeg oppfører meg på den måten. Ok. De voksne godtar ikke det.

De vil prøve seg mange ganger og må feile mange ganger i forhold til oss voksne før de lærer og forstår.

Men etter en slik skrikeepisode bak en dør kan nesten minne meg om en, ikke le; denonutdrivelse. Er jo ikke det. Men når de er ferdig så er de helt rolig og humøret er solskinn.

De føler lettelse. De fikk motstand og det er det de innerst inne ber om.

 

Ps! Orker ikke rette. Så tilgi alle feil. Brukt telefon.

[Anonym bruker]

Likte svaret ditt 21:40

Dette skal jeg ta til meg...:-)

Hadde en skikkelig trass-opplevelse med 3åringen min rett før hun skulle legge seg.. Hun var skikkelig overtrøtt og ville IKKE legge seg og alt var gale.,

Men jeg bærte henne med meg ut på badet, og var der til hun roet seg, selv om jeg også kjeftet litt på henne.. noe jeg kanskje ikke skulle gjort og som jeg har dårlig samvittighet for nå

Men plutselig hadde hun roet seg og da var hun helt blid igjen:)

Neste gang skal jeg gjøre det på omtrent samme måten, bare att jeg skal prøve å ikke kjefte på henne. Og så skal jeg tenke att det er en "demonutdrivelse"! haha

[Anonym bruker]

Du mener at grunnen til at han er umulig er at han går i barnehage??? Vel, mine barn har gått i barnehage og ikke vært i nærheten av det du beskriver. Den siste av mine, gutt 3 år, går fortsatt i barnehage - og han er verdens snilleste, blideste unge!! Det lille han trasser er noe som ikke blir lagt vekt på her hos oss. Det er foresten uhyre sjelden han blir grinete og vanskelig, og det går da fort over.

 

Jeg tror det har mye med oppdragelse å gjøre! Har dere mange uklare og kanskje til og med unødvendige regler. Er du lite konsekvent? Det blir man gjerne når man har 1000 pedagogisk riktige regler som skal følges. Lar du alt bli kamp?

 

Jeg vil gi deg noen råd: Om du har mange regler - lær deg å overse flestparten. Velg dine kamper med omhu, de fleste ting mange foreldre kjemper med barna om er totalt unødvendige. Hvordan er du selv som person? Er du blid, glad og lett å ha med å gjøre, eller er du selv trassete og sur? (vær ærlig mot deg selv). Jeg møter mange foreldre som klager over umulige unger, mens de selv virker å være totalt uvitende om sin egen oppførsel! Frekke, sure og grinete, lager scener og krangler om alt mulig. Hvordan kan man vente at ungene blir bedre lurer nå jeg på??

 

Nå er jeg en "gammel dame" i DIB-sammenheng, men en ting har et langt liv med barn lært meg: Det nytter ikke uansett hvor mange gode tanker og meninger du har om barneoppdragelse - ungen blir prikk lik foreldrene uansett! En skremmende tanke dere....?

[Anonym bruker]

Haha! Er du tett #9 eller er det en spøk?

At barn blir prikk lik sine foreldre? Hvordan tolker du det om to søsken blir dag og natt? Er du prikk lik dine søsken?

[Mini84]

Du mener at grunnen til at han er umulig er at han går i barnehage??? Vel, mine barn har gått i barnehage og ikke vært i nærheten av det du beskriver. Den siste av mine, gutt 3 år, går fortsatt i barnehage - og han er verdens snilleste, blideste unge!! Det lille han trasser er noe som ikke blir lagt vekt på her hos oss. Det er foresten uhyre sjelden han blir grinete og vanskelig, og det går da fort over.

 

Jeg tror det har mye med oppdragelse å gjøre! Har dere mange uklare og kanskje til og med unødvendige regler. Er du lite konsekvent? Det blir man gjerne når man har 1000 pedagogisk riktige regler som skal følges. Lar du alt bli kamp?

 

Jeg vil gi deg noen råd: Om du har mange regler - lær deg å overse flestparten. Velg dine kamper med omhu, de fleste ting mange foreldre kjemper med barna om er totalt unødvendige. Hvordan er du selv som person? Er du blid, glad og lett å ha med å gjøre, eller er du selv trassete og sur? (vær ærlig mot deg selv). Jeg møter mange foreldre som klager over umulige unger, mens de selv virker å være totalt uvitende om sin egen oppførsel! Frekke, sure og grinete, lager scener og krangler om alt mulig. Hvordan kan man vente at ungene blir bedre lurer nå jeg på??

 

Nå er jeg en "gammel dame" i DIB-sammenheng, men en ting har et langt liv med barn lært meg: Det nytter ikke uansett hvor mange gode tanker og meninger du har om barneoppdragelse - ungen blir prikk lik foreldrene uansett! En skremmende tanke dere....?

 

Som jeg håper at du har rett! Ikke skremmende i det hele tatt:)