Er livredd.. KS om akkurat 1 månede, redd for å bli mamma..

[Toolose]

Hei!

 

Merker at frykten nærmer seg med nå, samtidig med at termindatoen faktisk nærmer seg, ikke bare at det er lenge til og at jeg har god tid som jeg pleier å tenke for å roe ned nervene litt!

 

Er ikke så redd for selveste keisersnittet, men baben skal ha en operasjon pga han har Gastroschise (tarmene vokser utenfor kroppen hans), det er litt ubehagelig å tenke på at jeg må dra hjem fra sykehuset uten barnet mitt i armene. Men samtidig, så får jeg en "myk" start på det å være mor, da jeg vil være på sykehuset sammen den lille så mange timer i døgnet som jeg kan, og jeg vil jo lære litt om alt babystell og diverse...

 

Men jeg øler meg helt grønn til det å få utdelt en rolle som "mamma", det er jo den største "stillingen" man noensinne kan få, og den viktigste!!

Jeg har lest meg opp og ned i mente i babybøker, svangerskap, babystell og diverse.. Men babyen kommer jo ikke akkurat med en bruksamvisning, er jo helt forskjellige individer, og jeg er så redd for å feile på noe!

 

Jeg vet ikke så mye om smarte triks med flaskemating, oppvarming, sterlisering av flasker, hvordan gjøre det når man er på trilletur med babyen og mat når den skal flaskes opp?

 

Jeg har aldri skiftet bleie på en baby før heller..

 

Det her føles flaut ut at jeg som er i en alder av 27 ikke kan noe som helst om babyer og stell... Er heldig som har en mor som har jobbet i barnehage som pedagog og psykolog + barnehagetante i 35 år, så hun vil jo veilede meg så godt hun kan..

 

Har jo en samboer som vil gjøre det han kan for barnet vårt, men han snakker om alle de kule tingene.. Som fotball kamper, guttekvelder når han blir eldre, far og sønn turer.. Og er jo selvfølgelig positivt det, men det er jo noen år til, og et spedbarn vil suge kraften ut av en med alt det medfører av ansvar!

 

Føler meg forferdelig som ikke er en selvsikker mor enda, og får dårlig samvittighet av det..

Alt er klart av utstyr til barnet, og kjærlighet er det ikke mangel på.. Men kunnskap derimot.. Er så usikker på å få den største rollen i mitt liv nå!!

Men ikke tro at jeg angrer på at jeg ble gravid og ønsker barn, tvert om.. Men når ting er så nærme som nå, så kjenner jeg usikkerheten sniker seg innpå meg...

 

Er det flere som kan ha det sånn? Eller har noen råd til meg for å ikke ha denne følelsen hvis det er

en "feil" følelse å ha?

 

Takk for at du leste dette

[Gjest Kira 1+1 underveis]

Du høres akkurat ut som meg før jeg fikk mitt første barn

 

I en alder av 30 år hadde jeg aldri skiftet en bleie, og hadde vel egentlig null peiling på barn i det hele tatt. Og jeg har også en mor som har jobbet med barn i alle år, og som er utdannet barnepleier.

 

Uansett, jeg kjenner veldig godt igjen disse følelsene, og du er absolutt ikke alene om å ha dem. Må innrømme at jeg fortsatt har noen av dem, selv om dette blir mitt andre barn. Som du selv sier, barn kommer ikke med noen bruksanvisning og det er ikke alltid lett å vite hva man skal og ikke skal gjøre.

Men hvis det hjelper deg noe, så har det mye med normal sunn fornuft å gjøre I tillegg får man jo veiledning både på barsel og fra helsestasjonen når man kommer hjem, så jeg er helt sikker på at det kommer til å gå veldig bra.

 

Masse lykke til med ny tittel her i livet, ks og operasjonen til den lille!

[Gjest Mamma til 1 +spire <3]

Du er ikke alene om å ha slike tanker, alle har vel hatt dem før eller siden under svangerskapet, meg selv inkludert da jeg gikk med nr.1.

 

Barn kommer ikke med noen bruksanvisning, men du lærer å kjenne barnet ditt etterhvert Og som regel vet mor alltid hva som er best både for seg selv og for barnet, hva som føles rett.

Som sagt over får du også veiledning fra de på barsel og av helsestasjonen.

 

Jeg husker jeg var redd for å gjøre feil da jeg var på barsel, men etter første dagen og med hjelp til diverse ting følte jeg det ble litt for mye som ble forskjellig forklart så jeg gledet meg bare til å komme hjem igjen og føle meg trygg. Nå venter vi nr.2 og jeg tenker på hvordan det kommer bli med to små i hus, jeg gruer og gleder meg for ingen barn er jo like.

Man må prøve seg litt fram også.

 

Når det gjelder flaskemating: Kok opp vann og legg i flaskene med tut og det hele og la det koke litt.

For å gjøre det enkelt når du er hjemme koker du opp vann og heller i flaskene, så har du vann klart til babyen skal ha mat- du bare varmer vannet i mikroen. Kan også helle kokt vann på en karaffel og ha i kjøleskapet.

Når du skal på trilletur er det vel smartest å gi babyen mat før du går ut, spørs jo også hvor lenge du skal gå tur.

Skal du bort hvor du ikke vet om du har mulighet til å varme vannet så kan du ha med deg en termos med varmt vann og beholder hvor du doserer mme i tre rom Får du kjøpt fra tupperware og andre steder også Den er grei å bruke hjemme også så slipper du å måtte måle opp hver gang babyen er sulten.

 

Det kommer til å gå kjempe bra! Lykke til med lille babyen og alt som følger med

[:) liris]

Jeg sier bare; morsinstinkt! Utrolig hva som kommer av seg selv, og hva man får til når man er midt oppi det!

Heldigvis lærte jeg og min mann hvordan stelle og skifte bleie på sykehuset ;-)

Tror forøvrig det er bra å tenke på dette på forhånd, for i teorien kan man være aldri så forberedt, men så kommer dette barnet som kastet på en alikevel.. og man kan føle seg totalt hjelpesløs og uegnet til tider. Det kan være tøft, slitsomt... livet blir aldri det samme osv.. Men etterhvert blir det jo den nye hverdagen, og en finner ut at en ikke er ubrukelig, men faktisk ganske så god på det å være forelder! Bruk helsestasjonen, venninner.. barselgruppe.. spør og grav.. Du er ikke alene. Lykke til

[Toolose]

Godt å høre og hjelper litt med noen trøstende ord!

 

Man blir jo en mentor for sitt barn, og man skal lære det hva som er riktig og feil i livet, og hva livet består av, og det er jo verdens største oppgave!! Redd jeg vil pådra meg angst eller noe da jeg vil være så redd for at jeg ikke er bra nok eller at jeg ikke får til alt helt riktig... Mange tanker + litt hormoner

[Gjest Kira 1+1 underveis]

Godt å høre og hjelper litt med noen trøstende ord!

 

Man blir jo en mentor for sitt barn, og man skal lære det hva som er riktig og feil i livet, og hva livet består av, og det er jo verdens største oppgave!! Redd jeg vil pådra meg angst eller noe da jeg vil være så redd for at jeg ikke er bra nok eller at jeg ikke får til alt helt riktig... Mange tanker + litt hormoner

 

Ikke bekymr deg over om du ikke får til alt riktig..., fordi det kommer du ikke til å gjøre uansett Foreldre er ikke perfekte, og vi gjør alle feil. Tror det er viktig at barna våre senere også ser at vi kan gjøre feil ting, slik at de vet at det er sånn det er i livet.

[Underveis -->]

Enig med Kira over her. Perfekt blir du aldri! For meg er det heller ikke meningen at mine barn oppfatter meg som perfekt, men at jeg klarer å forberede dem på voksenlivet. At de blir gode mennesker. I det ligger det mye ansvar, og oppdragelse, men man har stort sett en mening om hva som er akseptabel oppførsel selv, og da er det bare å gjøre som best man kan. Heldigvis tar det laaaaaang tid før det er snakk om noe særlig oppdragelse. Man får en rimelig myk start når det kommer til slikt. Er mest tiss, bæsj, promp i starten ;-) Gi kjærlighet og stol på at du kjenner barnet ditt best, så blir det så bra så!

 

..og dersom du ikke føler morskjærligheten i starten, så husk at det er HELT NORMALT!!!!!!!!!!!!!

[MrsMilla]

Ikke bekymre deg, sånn har vi det veldig mange! Jeg fikk eksempelvis ikke morsfølelse fra første sekund, og hadde ikke peiling på hvordan man gjorde noe. Var livredd for å holde feil, og ville helst at andre skulle hjelpe til fordi jeg tvilte på egne evner til dette. Det kommer etterhvert, det beste er å ikke forvente at man skal være perfekt med en gang. Fint om du og mannen din snakker litt sammen tror jeg, og hjelper hverandre, gjerne med litt humor, det er tross alt som å "falle ned fra månen" hele situasjonen.

 

Overgangen fra ikke barn til barn er stor, men du skal se det er finere enn man hadde trodd, man trenger bare litt tid på å se at dette går bra innimellom.