Kritisk og slem mamma! (laaaang)

[Anonym bruker]

Mamma er flink til mange ting, og har vært en god bestemor å ha for alle barnebarna. Men det er SVIGERSØNNENE hun sliter med.

 

Jeg er snart 40 nå, men hun oppfØrer seg fortsatt som om jeg var hennes urØrte jomfruelige datter, og at mennene er noen klåfingrete svin som vil forgripe seg på meg!

 

Min nåværende kjæreste nekter hun omtrent å snakke til, siden eksmannen min var en utro fyr som plutselig flyttet sammen med en annen dame, anser hun at det ikke er noe poeng å bli kjent med ham, han kommer sikkert til å gjØre noe lignende. Hun ble helt gæren da jeg fØrste gang skulle dra på ferie med ham (og hun skulle ikke engang være barnevakt eller noe i den forbindelse). Hun lekset opp hvor dårlig gjort det var - mot HENNE! For hun hadde jo stilt opp så mye for meg i den perioden da jeg ble skilt...

 

Hun lekset også opp hvor feil det var at han skulle treffe barna mine - vel han er del av livet mitt, og etter et år eller så som singel, da bØr det være greit at de ser at jeg har en kjæreste. Så en vakker dag tok jeg det opp.

 

Jeg sa at etter alle påkjenninger hun hadde sett meg gjennomleve med eksen burde hun, av alle i verden, unne meg å ha det godt Nå. Og når hun selv har prØvd å være alenemor, bØr hun skjØnne at jeg trenger voksensamvær og gode voksne samtaler med en vennlig person i livet mitt. Jeg sa også at hennes evige og evinnelige vurderinger og kritiske kommentarer av alt og alle jeg omgir meg med, er en skavank hos henne selv.

 

(Som et a propos: Alle kjærestene mine har hun funnet feil ved! Da jeg var 14, var det feil at gutten var 16. Da jeg var 17 var det feil at gutten var utlending. Da jeg var 20 var det feil at gutten var naboen vår. Da jeg var 24 var det feil at gutten IKKE var naboen vår... dvs, at hun ikke kjente ham eller familien hans, og så videre, lista er lang.)

 

Jeg siterte henne på alle disse gangene hun hadde lett etter feil og prØvd å stoppe meg i å være sammen med dem jeg ville. Og så sa jeg til sist, som sant var, at dette, nettopp hennes kritiske holdning, var grunnen til at jeg holder meg unna henne og har gjort det i nesten et helt år. Jeg orker ikke flere runder av hennes meninger, det er bare forsØk på manipulering.

 

Hun har jo registrert at det er mindre kontakt, for jeg oppsØker henne ikke om jeg ikke blir bedt spesielt, og inviterer henne ikke (hun sier nemlig hun fØler seg "utenfor" når jeg har en mann i huset...!) så da går hun jo glipp av mye samvær med ungene, som hun ellers forguder. Men det er hennes valg!! Hun nekter jo å feire jul med oss dersom kjæresten min også er der! Vi feiret sammen i 2010, fordi han da valgte å reise bort (han ville ikke overlate til meg å ta et ubehagelig valg, men nå i 2011 feiret hun med eksen til min bror...)

 

Nå er det blitt til at hun er nevrotisk. Hun sier hun ikke tålte min skilsmisse den gangen, og at hun ikke tåler det jeg sier til henne. Men alternativet for meg er jo å fortsette å la meg herse med og fortsette å hØre på hennes kritikk uten å svare. Og det kan jeg ikke, det har vært rene absurditeter av og til, av typen "engelsk forskning viser jo at en hver forelskelse gjØr at man får en venn mindre for hver gang", eller, da hun spurte meg om vi hadde hatt det kaldt på hytta, og jeg sa vi hadde hatt det herlig der: "det er vel ikke rart, kjærester har det vel deilig overalt hvor de befinner seg".

 

åhh, eksemplene er hundrevis! Jeg klarer bare ikke å la ungene "miste" henne, for jeg så at den ene hadde en total sorgreaksjon da jeg hadde dratt på den ene ferien og hun boikotta oss i nesten 6 måneder.

 

Nå har jeg vært sammen med denne mannen i over 2 år, og han er i ferd med å flytte inn. Hun har til dags dato spist færre enn 10 middager sammen med oss (iberegnet runde bursdager osv!) og håndhilser ikke en gang på kjæresten min, sier knapt nok hei. Vi har bedt henne med på landstedet hans sist sommer, fØrst sa hun ja, så fikk jeg vite at hun hadde tatt en impuls-tur til en venninne i England. Alt mulig sånt. Da vi satt sammen og spiste lunsj på 2.juledag (jeg inviterte henne uten å si at han også var der) snakket hun bare til meg - hvis han sa noe i samtalen, ignorerte hun det, og kommenterte det ikke.

 

Er dette sykelig? Og hva gjØr man?

[kaklemor]

huff. en lei og trist situasjon du har kommet opp i.. Ser nesten for meg at d ikke blir bedre!

 

 

[Anonym bruker]

Tenker at du rett ogslett må søke profesjonell hjelp.

Hva med en time hos familierådgiver?

Så kan dere snakke sammen med en terapaut til stede, og du kan kanskje få forklart mamman din hva hun faktisk holder på med.

Ikke legg noe i mellom, forklar om ditt barns reaksjon på hennes fravær osv.