traumatisk 1.fødsel, ks på den neste?

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg gravid, sitter her faktisk bare med en liten gutt på 6 mnd. men jeg vet med sikkerhet at jeg før eller siden ønsker en til. Men å føde er liksom langt bak i mine villeste tanker.

 

Min mor og min søster har aldri klart å føde normalt pga lite bekken. Men jeg ville uansett prøve selv. Fødselen min var en god opplevelse i for seg. Vondt ja, men det var jeg forberedt på. Det er dog, utpressingsfasen og det første kvarteret-20min etter lillegutten var ute som jeg og samboer opplevde som traumatisk. Eller kanskje ikke traumatisk er riktig ord. men vi var bekymret og redde kan vi si. etter en liten stund med presserier sier jordmor at dette er en stor gutt. jaja tenkte jeg. da blir det sikkert hastesnitt. Min mor og min søster har også fått ganske små barn. Pressingen fortsatte, og etter 1 time, var det tid for hjelp. jeg ble klippet. alt av personell som det skulle være plass til ble kontaktet, og jeg fikk beskjed at nå Må han ut. Jeg presset og presset. føltes som blodårer sprakk i panna og at jeg revnet opp til nakken. Han har fostersvulst sier jordmor. Jeg blir så klart bekymret. Og på neste pressrie var han ute. fikk beskjed å presse selv om rien ga seg, så jeg gjorde så. Herregud for en smerte, men kan kom ut. Ble lagt å brystet mitt, var ingen tegn på liv og han gråt ikke. ble fort tatt bort til det bordet hvor dem undersøker babyen.

 

Jeg og samboer er overveldet med følelser, gråter og spørr sikkert 20 ganger om han puster. får ingen svar. jeg ser ikke gutten min engang, for det står så mange rundt der. Jeg finner ikke pulsen sier jordmor, barnelge dytter henne bort og gjentar, vi finner ikke pulsen. jeg husker ikke så mye mer. annet enn at jeg ba samboer gå bort å høre om alt er bra. jeg knekker sammen i tårer og snur annsiktet en annen vei. så kommer gråten. Den beste følelsen jeg noen gang har hatt. Først da kommer en jordmor bort til meg og forklarer at han har pustet hele tiden, men maskinen som måler pulsen er det noe galt med. Alt er bra, nå skal vi bare tørke han litt og veie han, så skal du få han i armene dine. Og fostersvulsten sier jeg, dette er bare et fagord vi bruker når en baby har stanget i bekkenet og fått et litt dratt hode. dette vil bli helt normalt etter noen dager.

 

Alt var altså bra hele veien, men så redd, usikker og hjelpesløs har jeg aldri følt meg, og jeg klarer ikke å se meg seg utsette meg for denne usikkerheten en gang til. Har jeg nok grunnlag for å ønske planlagt keisersnitt til en evt neste fødsel?

 

jeg ønsker ingen kommentarer på hvorfor vanlig fødsel er bedre, for dette er jeg fullstendig klar over. håper noen har noen svar eller synspunkter på min historie.

[Cimorene]

Uff, hørtes ut som en forferdelig opplevelse. Men at den først og fremst skyldtes dårlig kommunikasjon fra helsepersonellets side. Helsepersonell bruker ofte ord og uttrykk som kan høres skremmende ut, men som ikke nødvendigvis er det. Ofte helt uten å tenke over det selv siden man jo er på jobb. For deg hørtes det sikkert ut som at babyen din var død, men så var det bare en tullefeil med en maskin. Absolutt ikke sikkert at jordmora tenkte over hva det var hun sa eller hvordan du/dere oppfattet det.

 

Hva sa de på etter-samtalen da? fikk dere en debreifing der dere fikk snakke ut om dette med jordmora?

 

Fødselsangst kan faktisk være grunn for ks, men det viser seg at mange som har fått tilbud om ks pga fødselsangst velger selv å føde vaginalt. Snakk med legen/helsesøstera deres og forklar.

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg gravid, sitter her faktisk bare med en liten gutt på 6 mnd. men jeg vet med sikkerhet at jeg før eller siden ønsker en til. Men å føde er liksom langt bak i mine villeste tanker.

 

Min mor og min søster har aldri klart å føde normalt pga lite bekken. Men jeg ville uansett prøve selv. Fødselen min var en god opplevelse i for seg. Vondt ja, men det var jeg forberedt på. Det er dog, utpressingsfasen og det første kvarteret-20min etter lillegutten var ute som jeg og samboer opplevde som traumatisk. Eller kanskje ikke traumatisk er riktig ord. men vi var bekymret og redde kan vi si. etter en liten stund med presserier sier jordmor at dette er en stor gutt. jaja tenkte jeg. da blir det sikkert hastesnitt. Min mor og min søster har også fått ganske små barn. Pressingen fortsatte, og etter 1 time, var det tid for hjelp. jeg ble klippet. alt av personell som det skulle være plass til ble kontaktet, og jeg fikk beskjed at nå Må han ut. Jeg presset og presset. føltes som blodårer sprakk i panna og at jeg revnet opp til nakken. Han har fostersvulst sier jordmor. Jeg blir så klart bekymret. Og på neste pressrie var han ute. fikk beskjed å presse selv om rien ga seg, så jeg gjorde så. Herregud for en smerte, men kan kom ut. Ble lagt å brystet mitt, var ingen tegn på liv og han gråt ikke. ble fort tatt bort til det bordet hvor dem undersøker babyen.

 

Jeg og samboer er overveldet med følelser, gråter og spørr sikkert 20 ganger om han puster. får ingen svar. jeg ser ikke gutten min engang, for det står så mange rundt der. Jeg finner ikke pulsen sier jordmor, barnelge dytter henne bort og gjentar, vi finner ikke pulsen. jeg husker ikke så mye mer. annet enn at jeg ba samboer gå bort å høre om alt er bra. jeg knekker sammen i tårer og snur annsiktet en annen vei. så kommer gråten. Den beste følelsen jeg noen gang har hatt. Først da kommer en jordmor bort til meg og forklarer at han har pustet hele tiden, men maskinen som måler pulsen er det noe galt med. Alt er bra, nå skal vi bare tørke han litt og veie han, så skal du få han i armene dine. Og fostersvulsten sier jeg, dette er bare et fagord vi bruker når en baby har stanget i bekkenet og fått et litt dratt hode. dette vil bli helt normalt etter noen dager.

 

Alt var altså bra hele veien, men så redd, usikker og hjelpesløs har jeg aldri følt meg, og jeg klarer ikke å se meg seg utsette meg for denne usikkerheten en gang til. Har jeg nok grunnlag for å ønske planlagt keisersnitt til en evt neste fødsel?

 

jeg ønsker ingen kommentarer på hvorfor vanlig fødsel er bedre, for dette er jeg fullstendig klar over. håper noen har noen svar eller synspunkter på min historie.

 

Det var din opplevelse av vanlig fødsel.

Jeg fikk hastesnitt med mitt barn (det er jo ikke det samme som planlagt keisersnitt, men likevel..)

Hun lå for lenge i min narkose, og måtte derfor ha pustehjelp (respirasjonsmaske) på nesten med en gang hun kom ut. Hun måtte ligge på nyfødtintensiven i 5 dager, med veneflon som hun fikk antibiotika i, hun lå også med masse ledninger for å observere at pusten, pulsen og hjerterytmen var bra. Dvs at jeg ikke hadde henne på nettene de første 5 dagene. Den aller første dagen var jeg såpass neddopet og utkjørt at jeg fikk sett henne maks 1 time tilsammen pga de måtte kjøre hele senga opp, for jeg kunne ikke gå, og de neste dagene så jeg henne ikke så mye, for det var vanskelig å komme seg frem og tilbake mellom avdelingene og jeg så henne faktisk ikke før hun var 9 timer gammel... Jeg mistet også mye blod og måtte ha blodoverføring.

 

Også, keisersnitt er en STOR operasjon, de kutter 6 lag med hud som bruker lang tid på å lege. Det er også fare for at fertiliteten kan gå ned etter ks pga livmorruptur og diverse annet.

[Anonym bruker]

Det du må huske på HI er at neste fødsel går i de aller fleste tilfellene veldig mye lettere og bedre enn den første. Du kan ikke sammenligne neste fødsel med den første.

 

Jeg mener at du ikke har noe grunnlag for keisersnitt neste gang. Brukt tiden nå på å bearbeide den første fødselen og før du en gang tenker på en til bør du lese deg opp på hvor mye lettere en andre fødsel er.

[Anonym bruker]

Hi her!

 

Jeg er veldig klar over fordelene ved å føde vanlig og ulempene ved keisersnitt. Og keisersnitt blir evt en siste utvei. jeg fikk en gutt på 4,5 kg. så jeg vet jo i motsetning til mor og søster at jeg kan føde normalt. Så det handler i grunn ikke noe om det.

 

Men jeg vil også si at kanskje din opplevelse av hastesnitt var veldig uheldig. jeg kjenner mange i tilegg til min familie som har hatt gode opplevelser med både hastesnitt og planlagt keisersnitt. Det er en stor operasjon, og klarer jeg å bearbeide min frykt for å føde vanlig, så er nok dette den veien jeg velger å ta.

 

Jeg snakket med min jordmor når jeg var på 6 ukers kontrollen, og hun var enig med meg at det var kanskje feil av helsepersonell å uttale seg med ord som utenforstående ikke forstår og i tilegg ikke være flinke til å svare oss der vi satt livredde for at noe var galt. Hun ville gi fødselen litt lenger avstand, men kan kontakte henne for en prat. og det skal jeg gjøre. Jeg var vel egentlig mest intr i å finne ut om min historie kunne være et grunnlag for å få keisersnitt, hvis jeg ikke klarer å bearbeide min redsel og minner om første fødsel.

 

Jeg har lest litt på at andre fødsel er mye lettere enn første, og dette gjør meg litt mer rolig, jeg prøver også hver gang jeg tenker på fødselen å huske på at alt var jo bra hele veien, og det var aldri noe galt med gutten min. Takker for svar:)

[♥tosmåtroll♥]

Jeg føler med deg, og hadde en tilnermet lik fødsel som deg med min første. Hadde skikkelig fødselsangst og gikk i samtale på sykehuset da jeg ble gravid med nr 2.Kjempekoselig jordmor og lege følgte meg opp, og vi ble enige om at jeg skulle prøve å føde normalt... men skrev ned alle beskymringer og ønsker for hvordan jeg ville fødselen skulle være denne gang. Virkelig å anbefale!

Fødselen denne gang gikk ikke helt uten komplikasjoner, og vondt er det nå uansett, men en del lettere likevel å presse ut babyen! Så det er sant at 1 mann baner vei....på de aller fleste!!

Lykke til uansett med ditt valg!

[Light of my life]

Huff, føler med deg - har det på samme måte selv: opplevde fødselen av lillemor som ekstremt traumatisk (pressrier i 1,5 time, måtte tas med vakum tilslutt).

 

Har ikke snakket med noen om det etterpå annet enn legen på 6 ukers kontroll. Tenker at jeg kansje har lyst på en til en dag, men vil ALDRI føde vaginalt igjen

[Anonym bruker]

Hi her!

 

Det er ikke noe godt å ha slike minner om fødselen. det er klart, det finnes langt verre historier. Både vaginale fødsler og keisersnitt. Men for den personen som var i situasjonen kan fødselen virke mye mer traumatisk enn for en som ikke var tilstede. jeg husker jeg fortalte historien til ei veninne, som med en litt stygg tone sa, ja er det ikke sånn fødsler er da. jaja, tenkte jeg, da spørr jeg ikke deg om råd ihvertfall.

 

Uansett hva valget mitt skulle bli når det er snakk om neste mann, så kommer jeg til å trenge noen samtaler. Jeg har jo litt den tankegangen at uansett hvor mange samtaler en har, så vil jo hverken jordmor eller lege kunne garantere meg at alt vil gå bra og at neste fødsel vil bli mye bedre. men jeg er åpen for å høre hva dem har å si. Jeg vet også at samboer ble rimelig preget av alt sammen, og han er på lik linje som meg. at han vil trenge å være med på samtalene før han går inn i en ny fødsel. Han støtter meg uansett, som jeg synes er veldig godt. Han forstår jo også best av alle, siden han var der.

 

håper at neste svangerskap evt blir like bra og at jeg ikke kommer til å grue meg mye til selve fødselen. Jeg ønsker jo å få en til. før eller siden:)

[Anonym bruker]

Jeg hadde kort sagt en grusom førstefødsel, og var overbevist om at jeg kom til å få ks da jeg etter mye frem og tilbakevurderinger ble gravid på ny. Jeg fikk IKKE ks, ikke snakk om. Kommer an på hvilket sykehus du tilhører, noen er mer liberale enn andre. Jeg tilhører UNN, der ks er fy-fy.

[Anonym bruker]

Jeg hadde kort sagt en grusom førstefødsel, og var overbevist om at jeg kom til å få ks da jeg etter mye frem og tilbakevurderinger ble gravid på ny. Jeg fikk IKKE ks, ikke snakk om. Kommer an på hvilket sykehus du tilhører, noen er mer liberale enn andre. Jeg tilhører UNN, der ks er fy-fy.

 

Uff det hørtes ikke noe bra ut!! jeg mener at det burde være samme kjøreregler for alle sykehus. At en liksom ikke bare skal kunne bytte for å evt få keisersnitt. Nå fødet jeg på ahus, men jeg for min del kan føde hvor som helst, hvis dette skulle bli nødvendig. Men hvordan ble den andre fødselen da? hilsen HI!!

[Cimorene]

Alle fødende skal i utgangspunktet få tilbud om samtale med den jordmoren som fulgte de gjennom fødselen, nettopp for å kunne snakke om hva som skjedde under/etter fødselen og få svar på de spm man brenner inne med. Dårlig hvis man ikke får dette

 

HI, høres ut som selve fødselen din var noenlunde grei, men at det var det som skjedde etter at babyen din var kommet ut som har satt sine spor. Det å få snakke med noen profesjonelle om det, kan hjelpe på. Ikke nødvendigvis en psykolog, men helsesøster eller lege. Men etterhvert som tiden går, vil du forhåpentligvis få hele opplevelsen på avstand. Lykke til, og gratulerer med gutten din

[Anonym bruker]

Jeg hadde kort sagt en grusom førstefødsel, og var overbevist om at jeg kom til å få ks da jeg etter mye frem og tilbakevurderinger ble gravid på ny. Jeg fikk IKKE ks, ikke snakk om. Kommer an på hvilket sykehus du tilhører, noen er mer liberale enn andre. Jeg tilhører UNN, der ks er fy-fy.

 

Uff det hørtes ikke noe bra ut!! jeg mener at det burde være samme kjøreregler for alle sykehus. At en liksom ikke bare skal kunne bytte for å evt få keisersnitt. Nå fødet jeg på ahus, men jeg for min del kan føde hvor som helst, hvis dette skulle bli nødvendig. Men hvordan ble den andre fødselen da? hilsen HI!!

 

Den andre fødselen ble en helt annen opplevelse :-) Jeg gikk i samtaleterapi hele svangerskapet hos en jordmor i angsteamet, og jeg fikk avtale om tidlig epidural + andre ønsker. Følte meg trygg og i kontroll hele veien, kan ikke sammenlignes... Og jeg er Så glad for at det ikke ble ks! (Selv om jeg var livredd hele svangerskapet da.... bortkastet frykt) Lykke til!