en traumatisk 1. fødsel, ks på andre?

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg gravid, sitter her faktisk bare med en liten gutt på 6 mnd. men jeg vet med sikkerhet at jeg før eller siden ønsker en til. Men å føde er liksom langt bak i mine villeste tanker.

 

Min mor og min søster har aldri klart å føde normalt pga lite bekken. Men jeg ville uansett prøve selv. Fødselen min var en god opplevelse i for seg. Vondt ja, men det var jeg forberedt på. Det er dog, utpressingsfasen og det første kvarteret-20min etter lillegutten var ute som jeg og samboer opplevde som traumatisk. Eller kanskje ikke traumatisk er riktig ord. men vi var bekymret og redde kan vi si. etter en liten stund med presserier sier jordmor at dette er en stor gutt. jaja tenkte jeg. da blir det sikkert hastesnitt. Min mor og min søster har også fått ganske små barn. Pressingen fortsatte, og etter 1 time, var det tid for hjelp. jeg ble klippet. alt av personell som det skulle være plass til ble kontaktet, og jeg fikk beskjed at nå Må han ut. Jeg presset og presset. føltes som blodårer sprakk i panna og at jeg revnet opp til nakken. Han har fostersvulst sier jordmor. Jeg blir så klart bekymret. Og på neste pressrie var han ute. fikk beskjed å presse selv om rien ga seg, så jeg gjorde så. Herregud for en smerte, men kan kom ut. Ble lagt å brystet mitt, var ingen tegn på liv og han gråt ikke. ble fort tatt bort til det bordet hvor dem undersøker babyen.

 

Jeg og samboer er overveldet med følelser, gråter og spørr sikkert 20 ganger om han puster. får ingen svar. jeg ser ikke gutten min engang, for det står så mange rundt der. Jeg finner ikke pulsen sier jordmor, barnelge dytter henne bort og gjentar, vi finner ikke pulsen. jeg husker ikke så mye mer. annet enn at jeg ba samboer gå bort å høre om alt er bra. jeg knekker sammen i tårer og snur annsiktet en annen vei. så kommer gråten. Den beste følelsen jeg noen gang har hatt. Først da kommer en jordmor bort til meg og forklarer at han har pustet hele tiden, men maskinen som måler pulsen er det noe galt med. Alt er bra, nå skal vi bare tørke han litt og veie han, så skal du få han i armene dine. Og fostersvulsten sier jeg, dette er bare et fagord vi bruker når en baby har stanget i bekkenet og fått et litt dratt hode. dette vil bli helt normalt etter noen dager.

 

Alt var altså bra hele veien, men så redd, usikker og hjelpesløs har jeg aldri følt meg, og jeg klarer ikke å se meg seg utsette meg for denne usikkerheten en gang til. Har jeg nok grunnlag for å ønske planlagt keisersnitt til en evt neste fødsel?

 

jeg ønsker ingen kommentarer på hvorfor vanlig fødsel er bedre, for dette er jeg fullstendig klar over. håper noen har noen svar eller synspunkter på min historie.

[ulenissen]

Du bør så fort så mulig få en samtale med jordmor som var til stede under fødselen. På noen sykehus har de også en jordmor som er ansatt for fødsels samtaler. Har selv hatt slike samtaler nå når jeg er gravid igjen (6år seinere), og burde nok helst hatt dem i etterkant av første fødsel, ikke i forkant av den neste.

 

Her har jordmor sett på min første fødsel, forklart ting, svart på spørsmål. Og jeg har fått bearbeidet alle mine tanker, opplevelser og frykt. Nå er jeg endelig klar for neste fødsel :-)

 

Lykke til!

[MrsMilla]

Synes du bør vurdere å føde normalt neste gang fordi 1) det er det beste for barnet om fødselen er normal 2) du får en bedre opplevelse av det å føde enn du har nå, kanskje vil traumene lette noe?

 

Jeg hadde en grusom og dramatisk førstefødsel med totalruptur, tang ,null smertestillende av helsemessige grunner, utslitt barn og rett inn på operasjon med meg etterpå.

Fikk samtaler til jordmor da jeg ble gravid igjen på sykehuset. Altså ei som er proff på å snakke med nettopp slike som meg med fødselsangst. Hun hjalp meg mye til å tørre å prøve på nytt - noe jeg er veldig glad jeg gjorde! Min andremann var over 4 kg, men kom seg greit ut, og det uten tang eller kopp eller andre komplikasjoner. Trengte kun et lite kosmetisk sting etterpå også, og var frisk og rask etterpå. Kjempefornøyd!

 

Så jeg anbefaler deg å kontakte lege/jordmor og få igang samtaler med profesjonelle når du en gang blir gravid igjen.

[Anonym bruker]

Hei, så leit at dere ble så skremte under fødselen. Jeg hadde selv en kjip første fødsel; dårlig hjertelys, misfarget fostervann, stresset barn, to mislykkede vakumforsøk og så tang - med det resultat at de løper ut av rommet med et livløst barn med stor fostersvulst. Han kom seg heldigivs kjapt. Jeg var helt sjokkskadet en lang stund etter fødselen, og venter nå 6 år etter, mitt andre barn. Jeg har gått til oppfølgingssamtaler på Riksen for å planlegge neste fødsel og unngå det som skjedde sist.

Jeg vil anbefale deg å få en samtale med jordmor som var med det på fødselen for å gå gjennom og snakke om det som skjedde.

Mest sannsynlig kommer du til å få et helt annet syn på fødselen din da, og vil ønske å føde vaginalt igjen senere.

 

Jeg har fått tilbud om KS pga forrige fødsel, men ønsker å unngå det pga stor sjangs for komplikasjoner, lang rekonvalensens osv osv.

 

Jeg synes fødselen din hørtes ut som en drømmefødsel.

[ulenissen]

Hei, så leit at dere ble så skremte under fødselen. Jeg hadde selv en kjip første fødsel; dårlig hjertelys, misfarget fostervann, stresset barn, to mislykkede vakumforsøk og så tang - med det resultat at de løper ut av rommet med et livløst barn med stor fostersvulst. Han kom seg heldigivs kjapt. Jeg var helt sjokkskadet en lang stund etter fødselen, og venter nå 6 år etter, mitt andre barn. Jeg har gått til oppfølgingssamtaler på Riksen for å planlegge neste fødsel og unngå det som skjedde sist.

Jeg vil anbefale deg å få en samtale med jordmor som var med det på fødselen for å gå gjennom og snakke om det som skjedde.

Mest sannsynlig kommer du til å få et helt annet syn på fødselen din da, og vil ønske å føde vaginalt igjen senere.

 

Jeg har fått tilbud om KS pga forrige fødsel, men ønsker å unngå det pga stor sjangs for komplikasjoner, lang rekonvalensens osv osv.

 

Jeg synes fødselen din hørtes ut som en drømmefødsel.

 

Hvordan i alle dager kan du si at fødselen hennes høres ut som en drømmefødsel? Er du en sånn "Jeg har hatt det verre en deg, dine opplevelser er ingenting i forhold til mine?" dame?

I mine ører er dette ingen drømmefødsel, og uansett om hva jeg måtte mener, har hun en opplevelse av at fødselen var forferdelig og den kan ingen ta fra henne!

[magica fra tryll]

Men da er det jo fint at hun kan bearbeide opplevelsen av at fødselen var forferdelig. Var kanskje ikke selve fødselen, men håndteringen av de som skulle hjelpe, som var forferdelig. Har selv vært gjennom traumatiske fødsler og valgt å føde vaginalt igjen. Den største terapien har vært å oppleve en fin fødsel etterpå

[mammatil2imai]

Huff det hørtes traumatisk ut, og langt fra en "drømme fødsel" spør du meg. Merker jeg blir provosert når noen skriver slik, det er jo du som har opplevd det og kjenner på følelsen.

Jeg hadde en "normal" fødsel sist, men den siste fasen når han kom ut var så vondt at det var helt uaktuelt for meg å gjøre det igjen. Jeg var derfor på sykehuset FøR jeg ble gravid for å få bekreftet at jeg kunne få keisersnitt neste gang, ellers hadde det ikke blitt flere barn på oss. Det er 7 år siden sist fødsel. Så du har absolutt grunnlag for å be om keisersnitt neste gang om du ønsker det. Men sjekk litt rundt, jeg har hørt at det varierer veldig mellom sykehusene hvor enkelt de godkjenner keisersnitt. Jeg er blitt veldig godt mottatt på Ullevål

Lykke til!

[magica fra tryll]

Ja, det er grusomt vondt å føde barn. Men jeg synes ubehaget med å gå gjennom en stor operasjon, som et ks er, var mye værre og ubehaget varte mye lenger. (Selvom mitt ks var helt ukomplisert) Så jeg valgte vaginal igjen, selvom jeg ble tilbudt ks....Men vi er forskjellige:) Lykke til!

[Anonym bruker]

Den usikkerheten du sier du føler med vaginal fødsel vil du uansett kjenne på hvis du får KS. Alle spm. om barnet har det bra, blir det komplikasjoner?, gjør det vondt?, hva skjer nå?, hva er den alarmen?, hva mener legen med det han sier nå? vil du garantert stille deg når du ligger på operasjonsbordet selv om du er forberedt og får informasjon underveis. Det er et stort apparat i sving under et KS og veldig mye uforutsett kan skje under operasjonen selv om den er planlagt.

 

Det er nok mye som kan bli bedre om du får samtaler og får legge en fødselsplan med en jordmor som jobber med fødselsangst. Man kan unngå slike situasjoner hvor dere føler dere får lite informasjon. Du kan også be fastlegen din allerede nå henvise deg til røntgen av bekkenet slik at du kan få bekkenmålene dine svart på hvitt til neste gang. Når du er gravid vil man ikke ta røntgen så lurt å gjøre det nå! Men du vil sikkert endre tankegangen litt etterhvert og hvis et nytt svangerskap blir aktuelt. Det er jo så kort tid siden du fødte og du vil nok bearbeide mer etterhvert og ikke minst gå gjennom et nytt svangerskap som ofte gir oss lyst til å føde til syvende og sist Lykke til

[Anonym bruker]

Hi her!

 

Tusen takk for mange gode råd og meninger:) Nå har jeg bare 1 barn, så jeg har ingen andre fødsler å sammenligne med. men i mine øyne så var ikke dette en drømmefødsel. Jeg kom inn på sykehuset med bare 2 cm åpning, men kjempe sterke og lange rier, så jeg ble lagt på et venterom for å se om riene skulle fortsette å være så sterke. jordmor trodde det ville gå fort. etter 7 timer hadde jeg fortsatt like sterke rier og ingenting hadde skjedd. jeg hadde fortsatt 2 cm åpning. jeg fikk da epidural fordi jeg skulle få slappe av litt. og da tok det 1 1/2 time, så hadde jeg 9 cm åpning.

 

som jeg skrev i hovedinnlegget, så var det ikke fødselen i seg selv som har skremt meg. det var vondt, men ikke så vondt at jeg ikke vil oppleve smerten igjen. det var først pressingen og dårlig kommunikasjon mellom helsepersonell og oss som gjorde at alt liksom ble ødelagt for oss. Dem brukte som sagt ord og opplyste ikke oss underveis at alt faktisk var bra. vi trodde han var død og hadde en stor svulst rett og slett. for å si det rett ut!

 

Jeg vet at det er sikkert mange der ute som mener at deres fødsler var værre, men jeg har bare min erfaring å gå ut i fra. og desverre så ble ikke dette en god opplevelse for oss. Jeg ble også klippet ganske mye, og nå kan jeg jo bare sammenligne med min søster som da har hatt to keisersnitt. men hun kom seg fortere enn meg etter fødselen. det er klart, jeg var oppe og gikk bare timer etter fødselen. men samboer måtte være hjemme i to uker etter fødselen, for jeg klarte ikke sette meg ned, eller reise meg opp selv fra sofa eller seng. Forsvarer ikke keisersnitt, for jeg vet ulempene ved keisersnitt og komplikasjoner med det også. Har lest uendelig mye om det. Men slik situasjonen er nå, så trenger jeg å få pratet med noen om det. Ville bare høre her inne om noen mente jeg hadde godt nok grunnlag til evt keisersnitt hvis jeg ikke skulle klare å bearbeide redselen for å føde vaginalt.

 

takker igjen for gode svar:)

[Anonym bruker]

Hei! Jeg har ikke lest de andre innleggene, så kanskje jeg bare gjentar ting som er sagt før :-P

Føler for å svare deg ettersom jeg selv hadde en traumatisk fødsel for noen mnd siden. likt som hos deg gikk fosterlyden ned, og han måtte ut FORT! hadde elektrode på hodet, så det var nok reelt. fødestue full av folk, klipping, pressing -you name it! store blødninger etterpå og to leger + jordmødre som jobbet med meg.. Jeg går til oppfølgingssamtaler hos jm, og det hjelper meg veldig å få satt ord på hvordan jeg opplevde det, og det å få prate med noen som vet hva som faktisk skjedde. Hun har spurt meg om jeg -hvis jeg blir gravid igjen- vil ha ks neste gang, men etter noen samtaler føler jeg at jeg nok skal klare å gå gjennom en vaginal fødsel igjen. Tryggheten her ligger i at jeg selv skal få velge jordmor. Som du skjønner er disse samtalene gull verdt, så jeg anbefaler deg på det sterkeste å begynne å bearbeide opplevelsen så fort som overhodet mulig! lykke til

[Glajenta ♥]

Jeg hadde en veldig traumatisk fødsel med nr 1. Jeg gikk 12 dager på overtid, vannavgang 3 dager før fødsel,var på sykehuset i 2,5 døgn før babyen var ute og da endte det hele med hasteks. Hadde en episode hvor pulsen til babyen ble kritisk lav og det var rett før katastrofesnitt. Jeg var sikker på at babyen min kom til å dø - og har slitt mye med dette i etterkant. Snakket med legen som utførte ks mens jeg var på barsel, men var da fortsatt i en "boble" og hadde ikke fått reflektert så mye over følelsene rundt fødselen.

 

Har vært vanvittig redd for å bli gravid på nytt, har hele tiden tenkt at vaginal fødsel ikke er noe alternativ for meg etter alt dette, at ks er det eneste jeg kan klare.

 

Nå er jeg gravid igjen og hører til Haukeland som er veldig restriktive med ks - "vet" at jeg ikke kommer til å få innvilget det - og har brukt mye tid på å tenke på hva jeg egentlig er redd for og hva jeg trenger for å bli trygg i fødselssituasjonen.

 

Jeg har skrevet en liste over det som jeg synes var vanskelig, hva jeg frykter, hva jeg ønsker og hva som skal til for at jeg skal føle meg trygg. Nå skal jeg til lege på kontroll til uken og kommer til å ta dette opp med han da, og håper at jeg kan få komme til en samtale på Haukeland - og få luftet tankene mine litt der.

 

Håper jeg får en anderledes fødselsopplevelse denne gangen. Det jeg kjenner sterkest på akkurat nå er at jeg er redd babyen skal dø under fødselen, den følelsen jeg kjente på sist sitter veldig sterkt i meg. Jeg kjenner og på at det er veldig sårt at jeg ikke fikk henne opp på brystet mitt med en gang, men at faren måtte holde henne inntil meg inntullet i et teppe mens jeg ble sydd sammen igjen. Jeg synes det er vanvittig sårt at vi tre ikke fikk den første tiden sammen, men at faren og babyen var i den ene enden av sykehuset, mens jeg ble trillet inn til overvåkning i 4 timer i den andre enden av sykehuset.

 

Nå er jeg faktisk mest innstilt på vaginal fødsel, det hadde jeg ALDRI trodd for 1 mnd siden. Men jeg håper virkelig at jeg får snakke med noen som har peiling på fødselsangst, og som kan besvare de spørsmålene jeg har mtp forrige fødsel.

 

Og - INGEN kan mene noe som helst om din fødsel. Det er din fødsel, din opplevelse av den og det er det, og bare det som teller.

 

Lykke til - håper du finner ut av det.

Jeg vet ikke hva jeg ender på, hva jeg tenker rett før fødsel - og etter fødsel - men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hadde aldri trodd jeg kunne tenke tanken på vaginal fødsel igjen noensinne...