Uenighet om arbeidsfordeling om natta

[Monica30]

Jeg trenger virkelig utenforståendes meninger her for å finne ut om jeg er fullstendig på jordet her.

Min samboer og jeg har en sønn på 4 mnd, fram til nå er det jeg som har tatt meg av han om natta, siden jeg har ammet han og lagt han igjen. Nå sovner han ikke like lett igjen lenger etter amming på natten (jeg ammer kun om natten nå) og jeg er den eneste som må stå opp av senga x antall ganger, bære han etc for å prøve å få han til å sove igjen. Noen ganger holder det å bare snu litt på han i senga, men ikke alltid det hjelper, så nå har det vært noen dager hvor jeg har vært oppe siden 4-5 tiden. Jeg kunne ønske og har ytret ønske om at samboeren min kunne hjelpe til litt nå om natta, men han skjønner ikke hva han skal gjøre som ikke jeg allerede gjør og så argumenterer han med at han må på jobb og kan ikke ta seg dupper i løpet av dagen sånn som jeg kan. Han må jobbe, mens jeg kan gjøre hva jeg vil hjemme, som han sier. Han ble skikkelig forbanna på meg fordi jeg sa at jeg synes han kunne ha hjulpet til om natta. Er jeg helt på jordet her?? Burde det være kun min jobb å ta meg av sønnen vår om natta siden han jobber og jeg er hjemme?? Håper desperat på svar eller tips på hvordan vi kan kommunisere bedre sammen!

[Globox]

Hei, det er en ganske normal og samtidig vanskelig situasjon du opplever, jeg opplvede mye det samme når jeg var hjemme i permisjon. Jeg skjønner din side av saken veldig godt, men må samtidig si at jeg skjønner også mannen din godt, og jeg holder vel mest med mannen i slike tilfeller (nå blir jeg vel "halshugget" av mange for å si det men det får gå.. :-)). Fakta er jo faktisk sånn at dere har valgt at det skal være DU som er hjemme for å ta deg av barnet, ikke far. Han må ut på jobb hver dag for at ikke familiøkonomien skal gå i grus, og trenger å være opplagt for å klare det. Han må opp tidlig, så på jobb, så hjem og tre inn i sin rolle som familiefar. Dette er ikke noe han kan velge (noen gjør jo det, men siden du ikke skriver noe annet tar jeg det for gitt at du har en mann som ikke "sluntrer unna" noe av dette) De fleste, også mammaer, har vel kjent på hvordan man føler seg etter en natt med lite søvn hvor man ikke har mulighet til å hente seg inn dagen etterpå.

 

Du har jo faktisk et valg, akkurat slik jeg hadde. Min sønn var også av typen som ikke sovnet igjen om natten, og som hos dere var det jeg som tok den støyten. Jeg ønsket også at far skulle stå opp med barnet, men dette var en kamel jeg svelget unna ganske glatt for familiefredens skyld. Det betydde igjen at jeg ikke kunne gjøre alt jeg ønsket i permisjonstiden på dagen/ kvelden, fordi DA sov barnet OG jeg. For barnet mitt sov faktisk veldig mange timer i løpet av døgnet selv om mange av disse timene var på "feil" tid, og det måtte jeg bare godta, men da var jeg faktisk ganske uthvilt også.. Flere jeg kjenner som også har vært i permisjon og som har babyer som ikke sover om natten klager over at de er så slitne, ikke får sove om natten etc. Samtidig lurte de på hvordan jeg klarte å være så opplagt, jo det handler om å tilpasse seg barnet, og da må man også ofre litt. Man må tilpasse aktivitetsnivået og tidspunktet for disse ift barnet og det innebærer ofte at man havner litt på "utsiden". Og sånn er det faktisk å ha små babyer og være hjemme i permisjon, DU har et valg ift hvilke aktiviteter du velger å delta i når du har permisjon, om det så er trilletur eller å sove, barselgruppe eller å sove, støvsuge eller å sove. Man må prioritere enten det ene eller det andre. Slik kan ikke din mann velge. Ikke før det er han som skal ha pappa-perm og må mestre tilværelsen på egen hånd. Da er situasjonen snudd på hodet og det er han som må ta sin turn (noe jeg ville stått på kravene ift til, bare for å ha sagt det). Inntil da er det nok naturlig at dette faller på deg.

[Underveis -->]

Her er jeg nok litt delt. Tror det kommer av at jeg uansett våkner av barnet, så om mannen tar det, så får jeg meg alikevel ikke noe søvn ;-) Da kan liksågodt han sove, så tar jeg meg en dupp på formiddagen. Dere har bare ett barn? Vi venter nr 2, og da forventer jeg nok at pappa tar storebror dersom det skulle bli aktuelt og jeg ber ham om det (storebror er en engel om natta da, så det går nok knirkefritt).

 

For meg blir det mer et spørsmål om at pappa kan ta barnet dersom jeg virkelig er på felgen og trenger litt ekstra hvile. Jeg synes det vil være du, i hovedsak, som tar barnet, MEN (og det er et stort men) dersom det er slik at holdnignen til pappa'n er at det å stå opp med barn på natta generelt er mamma sin jobb, så bør han justere innstillingen sin. Da skal han jo også være klar over at rollene blir snudd på hodet den dagen han går ut i permisjon og du går tilbake i jobb. Jeg regner også med at du gjør mesteparten av husarbeidet? Det vil da også falle på ham.

 

Jeg ville snakket med ham om det på en saklig måte og forklart at noen ganger så blir du så trøtt at det det hadde vært svært avlastende for deg om han av og til kunne tatt barnet på natten. Ikke hver natt, og ikke hver uke, men når du ber om det. Det er da også selvfølgelig viktig at du ikke utnytter muligheten, og tilliten til at du ber og hjelp bare når du trenger det.

 

Hilsen meg som har vært hjemme alene med førstemann fra 3-6 mnd da mannen var i utlandet.

[kattemamma]

Jeg må si jeg ikke er helt enig med Globox, selv om jeg også skjønner din samboer i denne situasjonen. Det er et vanskelig dilemma, og veldig vanlig problemstilling.

 

Nå var vår situasjon noe anderledes enn Globox da jeg måtte være fulltid hjemme med barnet selv om det ikke var det vi ønsket da min mann ikke hadde permisjonrettigheter (fikk attføringspenger som på det tidspunktet ikke ga grunnlag for foreldrepenger).

 

Jeg vet jo sååå godt at det ikke bare er å duppe innimellom på dagtid når man går hjemme med så små barn, noen dager går det greit og andre dager går det ikke i det hele tatt. Og det er viktig at vi ikke sliter oss ut. Jeg var også den som tok snuppa vår på natta, og enkelte ganger var jeg såååå sliten at jeg holdt på å gå på veggen.

 

Samtidig så skal samboeren din på jobb om morgenen, og det er riktig at han ikke kan sove på jobb. Samtidig kan det også godt tenkes at han klarer å roe barnet deres bedre og lettere enn hva du kan da han ikke lukter melk.

 

Jeg foreslår at du spør samboer om han kan prøve å ta barnet om natta noen netter hvor han ikke skal jobbe dagen etter og så kan dere se hvordan det går. Da får jo du hvilt deg litt mer disse nettene, i tillegg, om dere ser at barnet roer seg lett med ham så vil han sikkert være mer villig til å ta seg en tur opp på natta før arbeidsdager også. Det vil jo være slik at på ett tidspunkt så skal dere begge jobbe, og om barnet våkner på natta da så må dere begge stille opp.

 

Viktigst er det å få kommunisert dette skikkelig med samboer, fordi dette ofte er noe som kan føre til konfliker (som du sier ble han forbanna). Det er ofte uforståelig for disse mannfolkene at det er slitsomt å være hjemme med små barn og at amming faktisk stjeler veldig mye av dine krefter (og det med amming får de heller aldri prøvd ut selv). Og om det ikke fører frem å snakke med ham om dette på egenhånd så vil jeg anbefale at du enten får noen andre til å snakke med ham (må være noen han hører på, feks om han har noen venner som også er fedre), eller ta en tur på familievernkontoret!

[Monica30]

Tusen takk for svar, jeg har desperat slukt hvert ord! Nå når jeg har fått roet meg og tenkt mer over situasjonen, så ser jeg jo nå at det beste kanskje vil være å svelge den kamelen for husfredens skyld og jeg er jo i og for seg enig i at han må få sove på natta som skal på jobb, MEN det er faktisk ikke alltid like lett å duppe når som hest på dagen og jeg kunne ønske at det var et lite snev av forståelse fra hans side, selv om han er uenig. For meg føles det som litt egoistisk tankegang fra han.

[Anonym bruker]

Jeg er enig i at primært er det den som er i permisjon som tar barnet på natta siden den andre skal på jobb. På dagtid så kan du sove når babyen sover (slik mange aleneforeldre eller mødre med far som jobber borte må gjøre).

Dere kan også bli enige om at far tar baby litt på ettermiddagen slik at du kan få noen timer på øyet. Det er ikke urimelig.

[mamsen32]

forstår godt frustrasjonen og fortvilelsen din... vi mødre blir slitne vi å, og derfor håper vi på hjelp... Jeg forventer ikke at han skal stille opp om natta, siden han skal på jobb, men at han får ta si del i helga. natt til lørdag og søndag.... og mannen kan også hjelpe til med andre ting i hjemmet, gjøre mer husarbeid , ha faste dager han tar kveldsstellet slik at du kan komme deg ut av huset, møte venninner, trene o.l... ved å ha faste dager kan du planlegge med venner, viktig ! da er det også lettere å "holde ut" på natta, når frustrasjonen er stor, det ordner seg

[Anonym bruker]

Jeg er og enig med Globox, men jeg forstår hvordan du har det:)

[MrsMilla]

Uenig med de fleste her inne.

 

Permisjonen din er fra din jobb, altså arbeidstiden din, for at du i akkurat denne tiden skal ta vare på deres felles barn. Om du da jobber åtte til fire betyr det at i denne tiden skal du bruke tiden din på barnet. Ikke husarbeid eller annet - men barnet.

Ettermiddag og kveld derimot er deres fellestid!! Den deles mellom dere, så her er det 50% hver som gjelder.

Jobben du gjør med barnet på dagtid er like viktig som jobben til mannen din, og barnet deres fortjener en opplagt mor som kan gjøre jobben skikkelig!

Om han blir sliten kan han ta seg en lur på ettermiddagen eller to, for at du får lønn for å bruke dine friske krefter på barnet betyr ikke at natten også er ditt ansvar - det er helt på trynet.

Mine arbeidskollegaer som de fleste er menn i stillinger som absolutt krever at de gir alt (ingeniører med offshoreprosjekter) - der er normen at man deler 50%.

[kattemamma]

Uenig med de fleste her inne.

 

Permisjonen din er fra din jobb, altså arbeidstiden din, for at du i akkurat denne tiden skal ta vare på deres felles barn. Om du da jobber åtte til fire betyr det at i denne tiden skal du bruke tiden din på barnet. Ikke husarbeid eller annet - men barnet.

Ettermiddag og kveld derimot er deres fellestid!! Den deles mellom dere, så her er det 50% hver som gjelder.

Jobben du gjør med barnet på dagtid er like viktig som jobben til mannen din, og barnet deres fortjener en opplagt mor som kan gjøre jobben skikkelig!

Om han blir sliten kan han ta seg en lur på ettermiddagen eller to, for at du får lønn for å bruke dine friske krefter på barnet betyr ikke at natten også er ditt ansvar - det er helt på trynet.

Mine arbeidskollegaer som de fleste er menn i stillinger som absolutt krever at de gir alt (ingeniører med offshoreprosjekter) - der er normen at man deler 50%.

 

Jeg er enig med deg! Men har dessverre erfart at om mannen ikke deler denne holdningen før barnet kommer til verden så er det ikke så lett å få ham til å støtte og forstå dette synspunktet i ettertid (derfor jeg også forstår mannens ståsted). Er dessverre mange menn som tenker og tror at vi kvinner som går i permisjon bare kan slappe av og ta det med ro når man er hjemme med barnet. Og hva er slitsomt med amming, vi sitter jo bare der! (Har fått denne slengt etter meg...) Vi måtte gå noen runder på dette i etterkant av permisjonstiden da vi opplevde at vi hadde lite forståelse for hverandres situasjon.

 

I denne graviditeten så har mye vært enklere, og vet vi kommer til å ha et mye mer jevnt arbeidsforhold når barnet kommer, da vi også kommer til å dele deler av permisjonstiden slik at vi begge jobber noen dager i uka hver.

[M@mm@ til 6 småtroll <3]

Heisann! Jeg venter nå barn nummer 6, og ønsker kun å svare ut fra hva jeg tenker om vår situasjon, ikke hva jeg mener alle andre bør gjøre, og hva jeg synes er riktig eller galt.

 

Vårt minste barn er 10 måneder gammelt. Jeg er nattmenneske, jobber nattevakter til vanlig. Mannen min er A menneske, er ofte oppe før fuglene om morgenen.

 

Slik fordelte vi ansvaret for barna da jeg var hjemme med minste i permisjon: Jeg tok alltid barnet på natten, slik at mannen fikk sove, han trenger søvn om natten, skal tidlig på jobb, og har ikke anledning til å duppe noe i løpet av dagen/ettermiddagen (har andre barn som aksl på aktiviteter osv på ettermiddagen). For min del tok jeg det som en selvfølge at jeg tok barnet på natten, for jeg kunne ta meg en dupp på dagtid. Ja, jeg måtte prioritere bort barselgrupper, trilleturer osv, men dette var mitt bidrag til å få hverdagen til å gå rundt. Jeg har også tre skolebarn som skal hentes til forskjellige tider (fra 11-14), så dupper måtte tilpasses disse hentetidene. Ikke alltid det klaffet, men som oftest gikk det fint.

 

Til gjengjeld slapp jeg stå opp med barna på morgenen. Jeg la fram klær til barna i løpet av natten, så det var klart, men mannen smurte matpakker og frokost til seg og 4 barn, han stelte dem og kjørte de til skole og bhg. På denne måten kunne jeg ligge utpå sålenge babyen sov. Ofte våknet baby kl 6, men det betydde desto tidligerer dupp.

 

I helgene var mannen opp med de eldre barna, jeg kom ofte opp sammen med lillegull, da hun våknet.

 

Nå er minste 10 mdr, og jeg har begynt på jobb igjen, og (tihi), jeg har fått hørt om "panikktilstander" da jeg var på jobb, og lillegull enda var våken kl tolv!! Stakkar mannen min trenger å få legge seg i riktig tid (gjerne 21:30-22), mens jeg gjerne sitter oppe til kl 02. Vi er forskjellige, og må respektere hverandre. Og sålenge vi får det til å gå rundt, så må vi være fornøyd.

 

Vil legge til at jeg krever deltakelse fra far på natt dersom det er andre syke barn i huset eller jeg er syk, , som feks ved spysjuka. Da tar pappaen fri fra jobb dagen etter. (sykt barn dag eller barnepasser syk).

 

Nå ser jeg klokken flyr fra meg, lillegull har lagt seg til dupp, og det er to timer til jeg skal hente på skolen, så da må jeg ta meg en dupp:-)

 

Ha en fin dag, alle sammen:-) Og huska at det som passer best for oss, ikke nødvendigvis passer best for dere! Lykke til med å finne en løsning som passer best for dere:-)

[Anonym bruker]

Enig med MrsMilla. Natten bør kunne deles, mens ettermiddag fordeles etter hvem som trenger hvile/pause, og hvem som har ekstra krefter.

 

Men jeg vil jo påpeke HENSIKTEN med at far skal ta barnet om natten, og det er jo at han ikke lukter melk, og kan derfor bety noe annet for barnet. Om han tar over så snart ammingen er over, kan det medføre vaner som at barnet sovner raskere (for da vet han at det ikke er mer "kos" å få), og det må vel gagne alle?

 

 

Og argumentet at han skal på jobb? Tro meg...... selv om permisjonstiden går over, så betyr IKKE det at barnet kommer til å sove hele natten.....dette dilemmaet kan dere ha i maaaange år fremover