Samboeren min har gått fra meg! Hva gjør jeg?

[Miamamma81]

Etter en voldsom krangel hvor samboeren min hylte og skrek så mini på 3 måneder begynte å grine, avsluttet han med at enten fikk jeg eller han flytte ut. Deretter stakk han, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så ble hjemme i håp om at han hadde roet seg når han kom hjem senere. Da han kom hjem med 5 åringen våres og så meg spurte han hva i helvete jeg gjorde her fremdeles og at han mente det han hadde sagt. Så gikk han opp på kontoret, jeg gikk opp og sa at jeg hadde like lite lyst til å være her som han hadde lyst til å se meg men at jeg ikke hadde noe sted å gjøre av meg,han svarer ikke og jeg går. 5 minutter etter tar han bilen og stikker, når jeg sjekker loggen på pcen ser jeg at han har sett etter ledige hotell rom:-( Hva gjør jeg nå? Vi har vært sammen i 16 år...

[Anonym bruker]

en krangel kan vel ikke ødelegge et 16 år langt forhold. Han trenger vel bare å roe seg ned litt.

Masse lykke til, får håpe alt ordner seg.

Stor klem

[Anonym bruker]

Uffda.Har dessverre ingen gode råd, bare en god klem.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Han hørtes ikke ut som noen kjernekar når han gjør sånt forran ungene deres... :-/

om han virkelig vil gå, så la ham gå.. Hvorfor vil du i såfall være sammen med en som ikke vil være sammen med deg?

[Anonym bruker]

Hvorfor er han så sinna på deg da? Har det skjedd noe spesielt?

[Miamamma81]

Lite søvn, en baby som har skreket i 4 måneder og jeg som stadig klager antar jeg. Men er så sliten at jeg ikke vet hvir jeg skal gjøre av meg. Babyen sover maks to timer av gangen og tar ikke flaske, så det har på en måte ikke vært noe å gjøre med. Men helsesøstee sa til meg idag at jeg måtte få avlastning og at da far eller andre fikk prøve med kopp, skje ellee flasje( hun mente at baby måtte bli sulten til slutt) jeg gikk hjem og fortalte hva hun hadde sagt og han ble irritert fordi jeg alltid må syte og klage når jeg har det så godt. Skal sies at jeg har hatt det ganske vondt etter denne fødselen med mye tankekjør, problemer med å få sove, mye gråt, kan vel kalle meg ustabil, men alt blir verre av lite søvn og det har det vært lite av i det siste grunnet økedøgn og sykdom

[Miamamma81]

Mye skriveleifer her , men skrivee fra tlfen.

 

Det jeg egentlig lurer på er rent praktisk, hvordan går jeg frem? Jeg er helt handlingslammer og vil egentlig bare reise hjem til min mor, men er tross alt voksen nå og har to barn

[Anonym bruker]

Etter 16 år synes jeg han må tenke litt lenger enn å bare stikke etter et par vanskelige måneder. Det er klart det kan være utrolig slitsomt med baby, og da må man støtte hverandre. Synes hvertfall han kunne gitt deg en skikkelig grunn for at det ble for mye for han, ikke bare stikke (eller forlange at du skulle stikke) uten å si noe.

 

Jeg reagerer også på det med at han hever stemmen så kraftig foran barna. Høres ut som han har bært på mye sinne, og sprakk. Har dere kranglet mye i det siste også, eller har han ikke sagt noe før nå?

 

Håper han roer seg ned og dere kan snakke ordentlig om dette!

[Anonym bruker]

Synes godt du kan reise hjem til din mor, man trenger støtte i en slik situasjon,

[Mrs Smith]

Har akkurat vært igjennom søvnmangelperioden og lite søvn gjør meg til et monster :-/ Du får trøste deg med at jeg har vært verre enn deg når det kommer til klaging og ustabilitet. Snakk med mannen din, hvis dette er eneste grunn for at han vil ut av forholdet etter 16 år, virker det rart. Jeg tipper at han også er sliten og handler i affekt. Jeg pleier å legge meg flat, nettop fordi jeg har vært mest urimelig i denne peioden, og har full forståelse for at mannen min har reagert med trusler om å gå i fra meg innimellom. Men jeg kjenner jo ikke mannen din og forholdet ditt, så vanskelig å si...

[Anonym bruker]

Du drar ingen steder, og blir med barna dine i barndoms hjemmet deres. Om han ønsker å fjerne seg så får han gjøre det.

Så melder du fra til nav og folkeregister og krever mekling, slik at du får meklingsattest på at han faktisk er ute av hjemmet, så søker du om stønader.

Er du i jobb, drar du til legene og sier du trenger ro og hvile og at du ikke føler du greier å gjøre en god jobb der du er i dag.

 

Om du ikke er i jobb, men i permisjon så har du jo inntekt og fri tid. Har du behov søker du sosialstønad. Pass på å få inn krav om barnebidrag, ikke gå for noe privat avtale.

 

Vil tro han roer seg og kommer krypende til korset, eller så stikker han til ei dame han har ventende.

[Anonym bruker]

Du har i hvert fall ingenting å vinne på å ringe ham, sende meldinger og mase på at han skal komme hjem igjen. Det vil jeg tippe har motsatt effekt.

La ham være feig og holde seg borte. Og jeg hadde forlagt en EKSTREMT god unnskyldning om jeg skulle tatt en sånn dust inn i varmen igjen.

Man stikker bare ikke fra kone og barn på den måten der, spesielt ikke når kona/samboeren er utslitt og har fått beskjed om at hun trenger AVLASTNING.

[Miamamma81]

Har egentlig bare lyst til at han skal komme hjem.... Men det siste han sa var jo at han mente det han sa:-( skal prøve å la vær å ringe eller sende melding men jeg har lett for å legge meg flat. Er veldig svak som person og aner ikke hvordan jeg skal greie meg fremover. Holder heller ikke ut tankem på å dele omsorgen for barna, det er egentlig det verste, hjertene mine.... Jeg har aldri hatrt noen andre enn han og han har alltid gjort alt for meg

[Miamamma81]

Vi har vært sammen siden vi var 15 år, og trodde vi var sjelevenner, selv om det har vært mye turbulens.

[Gjest 00000]

Huff, har vært der du er nå. Du trenger all den støtten du kan få, snakk hull i hodet på venner, det er terapi. Flytt hjem til mor om du vil, så føler du deg ikke så ensom i prosessen.

 

Lykke til, klem.

[Anonym bruker]

Stakkars deg! Du sover ekstremt lite, har en baby som er våken om natta å gråter mye, du er utslitt psykisk og fysisk og dere har ogsp en 5åring, og han velger bare å stikke??

Ok, han er sikkert sliten han også...babyer som gråter og lite søvn kan gjøre den snilleste til et MONSTER...men det blir helt feil måte å reagere på, hadde han bare kommet hjem etter første gang å roet seg, men å legge seg inn på hotelrom, altså flykte fra sin familie , det blir helt feil, og jeg tenker at han er ganske så svar, enten det eller så er han veldig deprimert??

 

Og du trenger jo avlastning, og så stikker han bare...han gjør jo det motsatte!! Ikke ring til han!! Håper han innser at han oppfører seg teit og kommer tilbake med en unskyldning

[Cat.68]

uff, dette hørtes trasig ut. Sånn sett helt fra utsiden og uten å egentlig vite om der ligger mer bak, så virker det nesten som hans beteende er like mye et resultat av frustrasjon , som det ditt er, og så krasjer det. Men det gjør det jo ikke lettere eller mindre sårt for det.

 

Men vettu, hvis du kan synes jeg du skal ta med deg barna dine å dra hjem til din mor. Hvorfor skal du måttet takle dette helt alene når det mest sannsynlig finnes ei mor der ute som nok gjerne vil gjøre alt for å hjelpe deg igjennom en tøff tid. Hun kan jo dessuten kanskje hjelpe deg med litt avlastning slik at du får den sårt tiltrengte søvnen din, og gjennom det kanskje ha muligheten å takle alt dette bedre.

 

Hvis han drar fra deg etter 16 år pga dette, så vil du ikke ha ham tilbake, og du vil lære deg å greie deg på egen hånd. Det er i motstand man blir sterk, lell om det ikke føles slik når det står på som værst.

 

Føler virkelig med deg. Stor klem!!

[Gjest Mentha & Junior]

Jeg er helt enig med Cat.69. Ta med barna, reis hjem til din mor, og så lar du henne passe barna en stund mens du bare slapper av, sover, raser, går en tur, eller hva du føler for. Det er i sånne situasjoner man har en styrke i en familie som stiller opp!

La også mannen få rase fra seg. Kan hende han også trengte en god natts søvn og litt tid til å sortere tankene. Han har sikkert også båret på en god del frustrasjon gjennom den siste tiden, selv om jeg synes han taklet det utrolig dårlig. Håper han ser bjelken i eget øye og kommer tilbake med roser og en unnskyldning!

 

Sender deg en god klem Føler masse med deg!

[Hønemor30]

Hvis du bor i buskerud eller i nærheten, så stiller jeg mer enn gjerne opp for deg så du kan få sove litt:)

[Cimorene]

Enig med de andre her; høres ut som om mannen din har gått og 'ruget' på masse frustrasjoner og sinne og så kokte det over til slutt. :/ Synes det er skikkelig dårlig gjort av han å ta det ut foran babyen deres da. Unger skal slippe å oppleve slikt når de er så unge.

 

La han få kjøle seg ned litt, og ikke send masse mld eller ring han (selv om vi damer gjerne gjør dette). La han ta kontakt med deg først, og prøv å oppføre deg modent; ikke 'ta igjen'. Jeg har nok villet pakket kofferten, tatt ungene under arma og reist hjem til mor for en tid.

 

Lykke til, håper alt ordner seg til det beste for deg og barna dine.

[Miamamma81]

Tusen takk for all omtanken, blir helt rørt. Trodde han kom hjem inatt for jeg hørte noen lyder( jeg er veldig hus og mørkredd) så ringte han for å høre om d var han, han tok ikke tlfen, han svarte heller ikke på smsen hvor jeg spurte om det var han som kom( var nok bare vinden) men jeg bleveldig redd og oppi alt tankekjøret endte det med null søvn. Min mor kom bort idag tidlig og da knakk jeg helt samme , men er reist hjem til henne. Greier ikke spise eller sove, venter bare på å våkne opp fra dette marerittet. Greide ikke la vær å sende han en sms med et lite dikt om kjærlighet( så står de her disse tre: tro, håp og kjærlighet, og størst av de er kjærligheten, elsker deg. Men er ikke noe respons. Nå begynner jeg å bli bekymret for at noe har skjedd med han , men tør ikke å ringe. Må hjem å hente klær og diverse saker senere for jeg orker ikke være ale e og håper han er hjemme da så vi får pratet

[Gjest Jenta til Henrik]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, dette rippet veldig opp i vonde minner Kan bare sende deg en god og varm klem, og krysse fingre og tær for dere!!

 

Jeg opplevde dette selv for 2 år siden. Vi hadde akkurat funnet ut at jeg var gravid med vårt tredje (mitt fjerde) barn, da det klikket for mannen. Han dro på jobb en dag og kom aldri hjem. Han gikk bare, uten å snu seg tilbake. Vi hadde gått i parterapi i noen måneder (pga div utfordringer), og ting begynte å bli bedre. Men så ble jeg gravid midt oppi alt, og det raste hele verden hans.

 

Jeg kommer aldri til å tilgi ham for å ha brutt opp familien vår, men livet går videre. Og du VIL komme deg over dette! selv om du ikke ønsker å tenke i disse baner akkurat nå. Jeg trodde aldri jeg kunne bli lykkelig igjen, eller elske en annen mann. Men etterhvert som dagene rusler og går så vil du etterhvert få det bedre. Bare DU kan velge om du vil gi opp mannen og forholdet uten kamp, ingen av oss kan fortelle deg hva som er rett eller galt. Jeg prøvde å kjempe for familien min, men det nyttet ikke. Og i dag, 2 år etter er jeg sjeleglad for det. Jeg har møtt igjen min flamme fra fortiden, og er så oppover-ørene forelsket, nå ser jeg det som at eksmannen gjorde meg en tjeneste

 

Men ta imot hjelp av alle mulige instanser, det er uvurderlig hjelp. Jeg gikk hos psykolog, samarbeidet tett med helsestasjonen, fastlegen og en liten stund med spebarnsteamet. Bare pratet og pratet og fikk satt ord på alt jeg følte og tenkte. Fikk også masse praktiske og hjelpsomme tips og råd på veien. Jeg har verdens herligste venner, naboer og familie, ALLE var med på å bygge meg opp igjen. Én dag av gangen. Støtte og omsorg er livsviktig for deg nå!

 

ønsker deg all verden av lykke, alt ordner seg til det bedre, enten den ene eller andre veien Om du trenger noen å snakke med, som vet hva du går igjennom, så ta kontakt, ok? Vi er mange her inne som har vært i dine sko, og som kan være gode støttespillere for deg

 

Klem til deg, HI!!!

[SmellyCat]

Dra hjem til mor, sov og plei formen så du kommer litt til

[SmellyCat]

Dra hjem til mor, sov og plei formen så du kommer litt til hektene igjen. Drit i samboer en stund. Greit han er frustrert, men det er du også. Man reiser ikke fra en desperat samboer som trenger avlastning og legger seg inn på hotell, uten å si noe mer. Barnslig og på grensen til utilgivelig, synes jeg!

[Anonym bruker]

Du er egentlig ganske patetisk. Hvorfor i himmelens navn tror du at du ikke klarer å overleve uten den idioten? Skal du slikke ræva hans bare fordi du er ei pyse som er vant med at han fikser og ordner alt? Skjerp deg... Du har barn, du må takle livet som det kommer nå. Jeg VET at mange hater sånne svar som dette, men når man er så kuet som du virker som du er så kan kanskje en liten oppvekker være det du trenger.

 

Blir helt matt av at det finnes kvinner med så lite mot og selvfølelse der ute. Det er KUN deg det står på om du klarer dette eller ikke, skal du bare gi opp før du har prøvd?