jeg har blitt et monster, og alt sklir ut

[Anonym bruker]

ja, det gjør det virkelig. Etter vi fikk nummer tre i sommer, har jeg mistet meg sjøl og er i ferd med å bli verdens verste mamma.

Eldste på fem år er snill som dagen er lang, hun ble storesøster i 2009, og nå igjen i juli. Mellomste er en fantastisk kar, ekstremt langt fremme i språk og intellekt, men et rasende monster jeg aldri har sett eller hørt om. Han er så sint at han brøler til han kaster opp enkelte ganger. Slår, slår og slår. Minstemann på snart 7 mnd blir livredd, og storesøster gråter og gråter. Hun er i tillegg en som tyr veldig lett til gråt, ofte for å få viljen sin. Mellomste styrer alt her, føler jeg. Raserianfallene kommer hele tida, særlig når de to største er hjemme sammen, ellers er han ganske grei, pusler litt for seg sjøl, hopper og spretter, ser litt film, eller skravler masse. Når han får anfall og slår, tar jeg ham inn på badet, og sier han kan komme ut når han slutter å være slem. Prøver å forklare at det er greit å være sint, men ikke slå. Jeg må jo ta ham vekk, han er jo nesten farlig. Syns synd på ham samtidig, er jo ikke spesielt festlig å tilbringe halve dagen på badet.

I helgene gleder jeg meg bare til det skal bli mandag, og de to største skal i barnehagen (er der tre dager i uken).

 

I tillegg sliter jeg med konstant dårlig samvittighet. Får aldri tid til å sitte med eldste å tegne, etc, som hun er så glad i. Kommet oss ut på ski eller skøyter får vi heller ikke, her er nok å gjøre med to små og hus og lite søvn. Mellomste blir liksom alltid "med" enten største eller minste, og jeg har alltid dårlig samvittighet for ham også. Minste tør jeg ikke tenke på, men han har i alle fall noen dager her hjemme med meg som er rolige.

 

Jeg ønsker å finne et sted i meg sjøl å hente ro og tro på at dette må jeg klare. Jeg har sagt de verste ting til barna mine den siste tida, og føler jeg står utenfor meg sjøl når jeg sier det. ("Jeg gleder meg til dere skal i barnehagen", "Snart flytter jeg herfra" "Dere kan jo ikke bo sammen" "Dere tar livet av meg", "Dere er grusomme"++++)Halshogg meg gjerne, jeg vet jeg fortjener det. Jeg er et oppegående menneske, med godt sosialt nettverk, hly utdannelse og en interessant jobb. Alt det er fjernt akkurat nå. Mannen min er verdens beste pappa, tar mini om nettene og bruker all fritid med barna.

 

I tillegg blir jeg nok litt påvirket av moren min, et ekstremt romslig menneske, som stiller opp dag og natt. Men hun tenker overhodet ikke før hun snakker. Sier så mye negativt "Det er jo ingen unger som er sånn som dere", "Jeg orker ikke ha dere her en annen gang", "Det må jo være noe galt i hodet på en unge som svarer sånn" osv. Jeg blir lei meg.

 

Dette ble langt, men uansett godt å få skrevet det ned.

 

Hilsen tomt monster.

[Anonym bruker]

Det høres jo mer ut som det er mellomste som trenger mer oppmerksomhet.. Han er jo alltid et "vedheng" til en av de andre og får ikke oppmerksomhet som EN person uten at han gjør noe galt... Sett heller av tid til han til å gjøre ting alene uten de andre og se om det kan hjelpe..

[Lille- MO]

Tenker kanskje du må se på hva som skjer rett før han blir så sint, hva er det som utløser det? og ta det derfra. jeg har erfart at det sjelden hjelper å ta utfordringene i ettertid. funker som regel best å være i forkant

[Anonym bruker]

Sint for det meste: sokken er litt feil under foten, melken kom i flaske ikke kopp, osten ligger litt skeivt på skiva, jeg lukka opp døra istedet for ham, storesøster sier noe feil, noen sier hei til ham når det ikke passer, you name it...

[Anonym bruker]

hilsen HI (#4)

[Anonym bruker]

Sint for det meste: sokken er litt feil under foten, melken kom i flaske ikke kopp, osten ligger litt skeivt på skiva, jeg lukka opp døra istedet for ham, storesøster sier noe feil, noen sier hei til ham når det ikke passer, you name it...

 

Er ikke riktig der du er, da min eldste er endel eldre.

Men har en på 2 og baby på 6 mnd.

 

Jeg gjør det meste med ungene da mannen min jobber mye og er helt i svime på natten.

Det betyr at jeg må opp dersom toåringen våkner (noe han har gjort endel siste tiden med mareritt) og babyen som for tiden spiser 4-5 ganger hver natt!

 

Jeg er så sliten at lunta nesten er ikkeeksisterende.

Toåringen er verdens snilleste, men han er to år. Terrible twos? Han ser ikke alle konsekvenser av det han gjør, han får raserianfall som kan skremme vannet av de fleste (er det virkelig mulig at fn så liten kropp har så mye sinne i seg?)

 

Jeg kan ligge i senga på morgenen og tenke at nå skal jeg være rolig, tålmodig og ikke kjefte på ungene i dag.

Så står jeg opp og finner ut at toåringen absolutt ikke vil stelle seg, han skal leke med biler, hyler og roper og sparker mens jeg steller han. I disse situasjonene når jeg nesten aldri inn til han. Må liksom klare å avlede han for å få oppmerksomheten. Funker ikke alltid.

 

Så jeg ender med å bli trollet med tre hoder som smeller : Ligg i ro, sitt i ro på stolen og spis maten din fint! Vær forsiktig med babyen, ikke legg deg oppå henne... Ikke ikke ikke nei nei nei...puh!

 

Og så kommer den dårlige samvittigheten.

Hehe. Jeg er ganske sikker på at verken du eller jeg er noen dårlig mor, bare slitne. Og må kanskje være bevisst på å gi alle barna EGEN oppmerksomhet og tid. De krever jo forskjellige ting.

 

Har også bare noen dager barnehage, og i dag kjente jeg det var godt både fir meg, babyen og toåringen at han hadde dag. Så får vi en liten pause fra hverandre, og i ettermiddag kan vi kose oss sammen uten å "krangle"

[Anonym bruker]

Og når vi sier stygge ting, noe vi selvsagt ikke skal, så er det mulig å be om unnskyldning.

Mamma mente ikke det hun sa, hun ble bare så veldig sliten og da kan man si og gjøre dumme ting...

 

Jeg trøster meg med at ikke hver dag er like ille og jeg VET det går over;-) har jo vært gjennom det en gang før.

 

#6