Utblåsning...

[Anonym bruker]

Jeg er 22 år, har to unger og er forlovet med barnefar.

Ingen av svangerskapene var planlagte, og jeg ble gravid på p-piller begge gangene.

Første gang skulle vi vel egentlig ta abort, men jeg ble syk ved tanken.

Jeg klarte rett og slett ikke, og sambo sa at om det var greit for meg, så skulle vi bli foreldre. Andre gangen var ikke fullt planlagt. Vi skulle ha en til, men det skjedde 5-6 mnd før vi hadde tenkt. Situasjonen var ikke helt idèell akkurat da, men det var det samme som sist. Tanken på abort gjorde meg syk.

 

Ungene er nå 3 år og 1 år. Vi har et stort nok hus med god plass, han har en ok jobb, og jeg begynner snart å søke.

 

Så til the down-side.

Hver eneste dag både ser og hører jeg om folk som lever livet.

Som er med venner, styrer med sine interesser og vier livet sitt til det de vil.

Som får utvikle seg i det de er gode til, får reise dit de vil, kan sove så lenge de orker, dra på fest som de selv lyster. De planlegger livet sitt uten andre enn seg selv og evt kjæreste å ta hensyn til.

 

Og jeg? Jeg sitter her, stuck. Jeg blir sintere og sintere for hver dag.

Jeg tenker, flere ganger om dagen, på at om det hadde kommet en fe og tilbudt meg å glemme de siste 4 årene og starte på nytt, så ville jeg grepet sjansen umiddelbart.

Jeg har flere ganger vurdert å bestille flybillett til en random plass, for så å bare forsvinne noen uker.

Det er så mye jeg vil gjøre, så mye jeg vil se. Jeg vil reise, flytte, utvikle talentene mine. Drive med hobbyene mine. Jeg vil leve livet jeg hadde sett for meg før jeg ble gravid.

Jada, jeg kan gjøre det seinere. Om 16-18 år. Det er ikke DA jeg vil gjøre det. Det er Nå jeg trenger det....

 

 

Dere som bare har mannskit å komme med til svar, kan bare drite i å svare. Dette var en utblåsning fra meg, og jeg er ikke interessert i å få slengt i trynet at jeg er en dårlig mamma og at jeg trenger hjelp. Jeg vet det, og jeg får det.

Det er lov å være sliten og lei, og det er lov å angre.

Jeg er her for ungene mine, uansett....

[Mamma i vinden]

Har du tenkt over hva du faktisk KAN gjøre? Kanskje mye av det du ønsker kan gjennomføres med barn? Som i hobby, reise, utdanning. Det høres ut som du trenger å gjøre noe for bare deg. Og det er lov å prioritere det. Du må bare gjøre det innenfor de grensene du har nå. Med barn må ting ofte planlegges nøyere. Nå er minsten så stor at du fint kan ta deg en fest. :-) Snakk med mannen din, og rydd plass til selvrealiserende alenetid! :-) Tenk positivt, fokuser på det du kan gjøre, ikke alt du ikke kan gjøre. Lykke til! :-)

[Anonym bruker]

Som anonym over her sier så er det litt hva du gjør det til selv

At du har fått barn tilsier ikke at du må sitte inne hver helg, ikke studere, ikke ha en hobby osv. Det må bare planlegges litt mer Jeg fikk min første når jeg var 25 og har da fått reist litt, vært spontan osv, men kan til tider føle at jeg ikke fikk realisert alt jeg ville... Men du blir aldri ferdig med å selvrealisere deg! Da hadde du ikke fått barn før du minimum er 40(ikke noe galt i det altså Sier bare at det er ikke sånn at jeg har "rast" fra meg, gjør det selv om jeg har barn... Var midt i en utdannelse også. Som student har jeg faktisk blitt flinkere og mer effektiv etter at jeg har fått barn

 

 

 

Reise kan du fortsatt gjøre...... kanskje ikke jordomseiling, men det passer ikke for alle uansett om du har barn eller ikke;) Bli flinkere til å sette litt krav til samboer. F.eks kan dere prøve å få barnevakt en helg i mnd, slik at dere kan gjøre det dere vil, planlegg en weekend for bare dere 2 til høsten, ha 1 kveld i uka der en av dere kan trene eller være med venner, imens den andre er hjemme. Det er godt lagt til rette for å studere når du har barn, så det er ingen hindring! Det er du som stopper deg selv;)

 

Du er ingen dårlig mor fordi om du har lyst til å gjøre ting for deg selv

Lykke til og stor klem fra meg