Vi har ikke en gang vært våkne i to timer, men...

[Anonym bruker]

...jeg har allerede blitt slått, klort, kløpet, bitt og blitt kalt stygge ting av 4åringen min.. Han er til utredning, men merker at mange år med dette begynner å ta på. Føler meg så dum som tar meg nær av det, men det er en virkelig påkjenning å bli behandlet sånn. Jeg gjør jo alt jeg kan for at han skal ha det bra, er konsekvent til tusen og jobber med oppdragelse 24/7. Bekymrer meg sånn for hvordan det her skal gå.. Vet ikke hva jeg vil med innlegget, bare få ut litt fortvilelse kanskje.

[Anonym bruker]

Stakkars deg, hvordan reagerer du når han gjør dette?

[Anonym bruker]

Sukk.. Du har min fulle sympati. Jeg har ikke barn med mulige diagnoser, alt er helt "ok" her, men HVER DAG er det sutring, sinneutbrudd osv osv.. Blir så matt, skulle ønske vi kunne ha det litt koselig og at foreldrerollen ikke trengte å være så mye JOBB hele tiden! Og mine unger er som sagt "ok", så jeg tenker med gru på hvor matte og utslitte foreldre til barn med diagnoser må være!

 

Du gjør en utrolig bra jobb! Håper du får noen pusterom med jevne mellomrom.

Klem.

[Anonym bruker]

Prøv adhd-kosthold. Hjelper også på barforskning.no > Slik spiser du deg til mindre ADHDn som ikke har adhd.

[Anonym bruker]

#2: Har fått beskjed om å holde ham fast på fanget til han roer seg når han blir sånn. Det funker forsåvidt greit, det kan ta lang tid, men jeg bare stålsetter meg og holder meg rolig og etterhvert går det over. Idag klarte jeg ikke helt det dessverre, siden han fikk tak under armen og vrei til. Det gjorde utrolig vondt, så da spruta tårene, gitt.. Kjedelig når det blir sånn. Vi tolerer ikke sånn oppførsel, og gir klar beskjed om at vi skal være snille mot hverandre, men det går jo ikke helt inn, for å si det sånn..

 

#3: Ja, skjønner hva du mener! Egentlig litt ålreit å høre at "vanlige" familier kan ha det litt kaotisk også, for ofte føler jeg jo at jeg ikke gjør annet enn å mekle og styre dagen lang. Uffameg.

 

#4: Ja, har lest litt om det tidligere! Skal sjekke linken.

 

HI.

[Anonym bruker]

#2: Har fått beskjed om å holde ham fast på fanget til han roer seg når han blir sånn. Det funker forsåvidt greit, det kan ta lang tid, men jeg bare stålsetter meg og holder meg rolig og etterhvert går det over. Idag klarte jeg ikke helt det dessverre, siden han fikk tak under armen og vrei til. Det gjorde utrolig vondt, så da spruta tårene, gitt.. Kjedelig når det blir sånn. Vi tolerer ikke sånn oppførsel, og gir klar beskjed om at vi skal være snille mot hverandre, men det går jo ikke helt inn, for å si det sånn..

 

#3: Ja, skjønner hva du mener! Egentlig litt ålreit å høre at "vanlige" familier kan ha det litt kaotisk også, for ofte føler jeg jo at jeg ikke gjør annet enn å mekle og styre dagen lang. Uffameg.

 

#4: Ja, har lest litt om det tidligere! Skal sjekke linken.

 

HI.

 

Ikke hold fast, for det gjør at det drar ut.

 

Jeg anbefaler deg å be om kurs som heter "De utrolige årene". Der er en bok ved samme navn, og opplegget og boken er laget av C. Webster-Stratton.

 

Jeg har gått det kurset selv, pga barn med adferdsvansker(bl a raserianfall, sparking og slikt). Jeg holdt også fast før det kurset, men der lærte jeg(og forstod) at da bare eskalerer det hele, og vi blir slitne alle sammen uten å få løsning på det.

[Anonym bruker]

Det er sansynligvis adhd ja..?

 

Som adhd-barn, som husker utrolig godt hvordan jeg var som lita og hvordan mamma hadde det, kan jeg bare si at du har min fulle sympati.

 

Trøsten er at din lille rabbagast en dag kommer til å være utrolig takknemlig fordi du virkelig gav alt for å hjelpe. Det er de som ikke gjør det, vet du nok.

 

En dag blir rabbagasten voksen og rolig, og da får du nok høre for en fantastisk mamma du var. Kanskje blir du adhd-bestemor også. Så er det på'n igjen. hehe

 

Jeg synes adhd-kosthold virker på meg selv, så det anbefaler jeg på det varmeste. Det å holde fast bør jeg ikke uttale meg om, siden jeg selv hatet det og oppfattet det som utrolig traumatisk, men det er vel individuelt, og hva annet skal man gjøre? Bare husk å alltid forklare hvorfor, gjerne både samtidig og etter at du har måttet holde fast. På meg hjalp det etter hvert å si at "hvis du slapper helt av i kroppen nå, så slipper vi gjøre dette og så kan vi heller tegne/spise frokost/gå ut en tur osv..."

 

Vet det er forferdelig tungt nå, men det blir bedre.

[Anonym bruker]

#6: Det var det jeg fant ut tidligere også, at det eskalerte og noen ganger fikk jeg til slutt ikke kontakt i det hele tatt. På det verste kunne det vare 2 timer.. Likevel synes jeg det er greit å kunne gjøre noe konkret, hvis du skjønner hva jeg mener? Tidligere ante jeg jo ikke hva jeg skulle gjøre, for konsekvenser funker heller ikke, da eskalerer det hvertfall. Så da følte jeg at han på en måte slapp unna med det, for det hjelper ikke å bli sint, forklare osv., han henger seg på en måte opp og bare fortsetter i det uendelige. Nå når jeg holder varer det sjeldent mer enn 20 minutter - en halvtime, og det går bra, selv om vi selvfølgelig er slitne begge to etterpå. Dette er et råd jeg har fått av utrederne, forresten. Hva gjør du når det blir sånn da? Hva lærte du på det kurset? Jeg går på foreldreveiledningskurs nå, men det er et annet et.

 

HI.

[Anonym bruker]

Det er sansynligvis adhd ja..?

 

Som adhd-barn, som husker utrolig godt hvordan jeg var som lita og hvordan mamma hadde det, kan jeg bare si at du har min fulle sympati.

 

Trøsten er at din lille rabbagast en dag kommer til å være utrolig takknemlig fordi du virkelig gav alt for å hjelpe. Det er de som ikke gjør det, vet du nok.

 

En dag blir rabbagasten voksen og rolig, og da får du nok høre for en fantastisk mamma du var. Kanskje blir du adhd-bestemor også. Så er det på'n igjen. hehe

 

Jeg synes adhd-kosthold virker på meg selv, så det anbefaler jeg på det varmeste. Det å holde fast bør jeg ikke uttale meg om, siden jeg selv hatet det og oppfattet det som utrolig traumatisk, men det er vel individuelt, og hva annet skal man gjøre? Bare husk å alltid forklare hvorfor, gjerne både samtidig og etter at du har måttet holde fast. På meg hjalp det etter hvert å si at "hvis du slapper helt av i kroppen nå, så slipper vi gjøre dette og så kan vi heller tegne/spise frokost/gå ut en tur osv..."

 

Vet det er forferdelig tungt nå, men det blir bedre.

 

Tusen takk for et utrolig fint svar! Begynte faktisk å gråte litt når jeg leste det! Jeg bekymrer meg jo utrolig mye for fremtiden, så å lese dette hjalp veldig. Jeg håper jo at han en dag forstår hvor glad jeg er i ham og hvor mye jeg gjør for at han skal ha det bra. Det er jo ikke alltid det virker som han forstår det nå, selv om jeg sier det hver eneste dag, og roser MYE.

 

Det var litt leit å høre at du synes det var traumatisk å holde fast. Jeg vil jo ikke at det skal være det, men det er det eneste som har gitt resultater hittil. Utrederne mente det ville føles trygt for ham å bli holdt tett inntil meg, men det er jo ikke sikkert han føler det sånn likevel. Jeg forklarer hele tiden hvorfor, og sier at jeg slipper med en gang han er rolig i kroppen sin. Jeg sier også at jeg vet han klarer, og roser mye når han blir rolig.

 

HI.

[Anonym bruker]

#6: Det var det jeg fant ut tidligere også, at det eskalerte og noen ganger fikk jeg til slutt ikke kontakt i det hele tatt. På det verste kunne det vare 2 timer.. Likevel synes jeg det er greit å kunne gjøre noe konkret, hvis du skjønner hva jeg mener? Tidligere ante jeg jo ikke hva jeg skulle gjøre, for konsekvenser funker heller ikke, da eskalerer det hvertfall. Så da følte jeg at han på en måte slapp unna med det, for det hjelper ikke å bli sint, forklare osv., han henger seg på en måte opp og bare fortsetter i det uendelige. Nå når jeg holder varer det sjeldent mer enn 20 minutter - en halvtime, og det går bra, selv om vi selvfølgelig er slitne begge to etterpå. Dette er et råd jeg har fått av utrederne, forresten. Hva gjør du når det blir sånn da? Hva lærte du på det kurset? Jeg går på foreldreveiledningskurs nå, men det er et annet et.

 

HI.

 

Jeg lærte bl a å overse. Og det var helt utrolig hvor godt det virket, når man har lært det skikkelig. Men det må gjøres skikkelig, og hver eneste gang.

 

Jeg vet så altfor godt hva du føler. Forstår også tanken med at barnet liksom "slipper unna", om du ikke gjør noe. Men faktisk så fyrer du oppunder ved å gjøre noe.

 

Det er noe med å gi oppmerksomhet til det man vil ha av oppførsel, og å overse det man ikke vil ha.

 

Jeg overså anfallene, men tok tak i f eks foten om det kom et spark, og sa "IKKE sparke"! Og så fortsatte jeg å overse. Med en gang barnet sluttet med anfallet sitt, så viet jeg oppmerksomhet. Og da som om ingenting hadde hendt. Ikke nevne anfallet, ikke føle behovet for å forklare barnet. Bare fortsatte med det vi skulle. Til slutt var anfallene helt borte, faktisk. Altså.... vi har jo litt sutring og vanlig trass, men de fæle anfallene som varte over lang tid, er helt borte

 

Det er litt vanskelig å forklare, så derfor anbefaler jeg det kurset.

 

Hilsen #6

[Anonym bruker]

#6: Det var det jeg fant ut tidligere også, at det eskalerte og noen ganger fikk jeg til slutt ikke kontakt i det hele tatt. På det verste kunne det vare 2 timer.. Likevel synes jeg det er greit å kunne gjøre noe konkret, hvis du skjønner hva jeg mener? Tidligere ante jeg jo ikke hva jeg skulle gjøre, for konsekvenser funker heller ikke, da eskalerer det hvertfall. Så da følte jeg at han på en måte slapp unna med det, for det hjelper ikke å bli sint, forklare osv., han henger seg på en måte opp og bare fortsetter i det uendelige. Nå når jeg holder varer det sjeldent mer enn 20 minutter - en halvtime, og det går bra, selv om vi selvfølgelig er slitne begge to etterpå. Dette er et råd jeg har fått av utrederne, forresten. Hva gjør du når det blir sånn da? Hva lærte du på det kurset? Jeg går på foreldreveiledningskurs nå, men det er et annet et.

 

HI.

 

Jeg lærte bl a å overse. Og det var helt utrolig hvor godt det virket, når man har lært det skikkelig. Men det må gjøres skikkelig, og hver eneste gang.

 

Jeg vet så altfor godt hva du føler. Forstår også tanken med at barnet liksom "slipper unna", om du ikke gjør noe. Men faktisk så fyrer du oppunder ved å gjøre noe.

 

Det er noe med å gi oppmerksomhet til det man vil ha av oppførsel, og å overse det man ikke vil ha.

 

Jeg overså anfallene, men tok tak i f eks foten om det kom et spark, og sa "IKKE sparke"! Og så fortsatte jeg å overse. Med en gang barnet sluttet med anfallet sitt, så viet jeg oppmerksomhet. Og da som om ingenting hadde hendt. Ikke nevne anfallet, ikke føle behovet for å forklare barnet. Bare fortsatte med det vi skulle. Til slutt var anfallene helt borte, faktisk. Altså.... vi har jo litt sutring og vanlig trass, men de fæle anfallene som varte over lang tid, er helt borte

 

Det er litt vanskelig å forklare, så derfor anbefaler jeg det kurset.

 

Hilsen #6

 

Jeg skal sjekke ut det kurset ja! Har lest mye om det med å overse før, og bare fremheve det positive, men det er veldig vanskelig ja! Noen ganger er han jo så utagerende at det ikke er mulig å overse, f.eks hvis han biter er det jo veldig vanskelig for da må jeg jo holde ham unna på et vis.. Ofte går det utover lillebror også, og da også må jeg jo gjøre noe, hvis ikke kan det jo gå riktig ille.. Hmm, virkelig ikke lett altså, men skal som sagt sjekke det ut! Tusen takk for tips! HI.

[Edelweis]

Jeg signerer hun som tipset om de utrolige årene. jeg har selv boken og bruker aktivt metodene hennes gjennom hverdagen som forelder og førskolelærer. Carolyn Webster-Stratton heter forfatteren. jeg anbefaler alle å lese den boka! =)

[Anonym bruker]

Har ikke så mange gode tips, men... vi fikk også råd om å holde fast, og det fungerte der og da men ikke på sikt. Hun fikk allikevel utbrudd, så det ble bare "symptombehandling". Enig i at det hjalp å gjøre noe, men det var nok ikke særlig konstruktivt. Og det er noe med å lære at fysisk inngripen er ok - når vi holdt fast kjempet jo hun i mot...

 

Løsningen her - i kombinasjon med medisinering - var å telle til tre, og så lempe henne på rommet og lukke døra. Gang på gang på gang... Ikke si noe, ingen mine, bare gå, løft henne opp og lempe henne inn på rommet, lukke døra og gå tilbake til det vi drev med. Gjorde hun fysiske utfall (slag, spark eller lignende) mot oss eller lillesøster, var det strengt "SåNN gjør vi ikke", og tilbake på rommet. Som regel førte det til slutt til at hun ble sittende på rommet og vræle i sinne til det hele var over. MEN - på sikt har det ført med seg at vi rekker å komme til to i tellinga, så gjør hun som vi sier. Og får hun anfall så blir hun ofter enn før sittende på rommet etter å ha blitt båret dit - til hun er ferdig å rase. Og ikke minst: om det er medisinering eller vår håndtering - anfallene er langt sjeldnere nå.

 

...hun er forøvrig fem, og fikk diagnosen adhd da hun nettopp var fylt 4. Under stadig utredning, så det kommer vel flere. Hun har også store språkvansker, så forklaringer er mer eller mindre bortkastet...

 

Lykke til uansett, forsøk å tenke på at en dag vil ting forandre seg

[Anonym bruker]

Har ingen gode råd men godt dere er i gang med utredning (adhd,asperger,autisme?)

Du er god!!

[Gjest Morn du]

Henger meg på tipset om De utrolige årene! Ikke bare å lese boka, men å gå kurset! Du lærer så ufattelig mye! Den positive energien er så veldig mye bedre enn den negative. OG den kommer underveis i kurset

[Anonym bruker]

Hei:)

Det som funket på meg når jeg var liten,og som funker på min datter,er å komme i øyehøyde med henne og forlange å få oppmerksomheten.Det må gjøres på en rolig,men bestemt måte.Da er det iallefall meningen at barnet skal roe ned..Det kan ta litt tid,men det funker her iallefall:)

Når du har oppmersomheten sier du hva du forventer og hva du ikke finner deg i.Det er viktig at barnet "ser" deg,og gjentar det du sier.

Etterpå må du skryte og kose masse:)

 

Vi har begge adhd.

[Anonym bruker]

Jeg kan bare ikke skjønne hvordan det er å ha et barn som utagerer slikt.... Det høres helt forferdelig ut!! Jeg tror jeg hadde gitt opp på halvveien.. Men barnet må jo være ulykkelig eller frustert for noe...? Det går ikke an å prate med han? Kan det være sjalusi (så han hadde en lillebror)? Vi hadde noen raseri anfall i 2 års alderen her i huset, men overså og trøstet henne når hun roet seg. Barna blir jo gjerne lei seg etter et utbrudd. Tror det ville blitt verre hvis jeg holdt henne fast ihvertfall! Jeg vet som sagt ikke hvordan det er å ha et barn med adferdsvansker, men å holde fast føler jeg bare gir signal om at den med størst fysisk styrke vinner kampen. Et signal som kan bli ille etterhvert som han blir større og du ikke klarer å holde han fast lenger. Nekter å tro at slik "maktkamp" blir det beste....

[ny vestfold]

jeg har en jente på 8,hun fikk diagnose adhd for ett år siden,hun går på melke og sukkerfri diett..i den gread det lar seg gjøre.hun får velge en liten ting til lørdagsgodt,og er det noe uten om det er det feks: mørk melke/sukkerfri sjokolade,muffins uten melk og sukker,vaffler/pannekaker uten melk og sukker,hun klager ikke.

For hun merker selv at hun blir roligere av det,og sier selv når hun får feks vanlig is el brus at hun blir gira.

 

Hun har minste dosen av adhd medisinen conserta,men i tilegg til diett får hun fiskeolje kapsler som heter Eye-q..merker med engang om vesla ikke tar de.

 

Da hun gikk i barnehagen hadde hun slike raserianfall daglig både morgen og kveld,som varte i opp mot 2 timer...da beit,klorte,slo,sparka,snakka stygt...Da holdt jeg henne fast,men sa ingen ting,føre hun hadde slutta og hyle da fikk hun beskjed om og være rolig,så ville jeg slippe.

 

I dag minner jeg henne daglig på,at hun må være rolig er hun det blir det bellønning,i form av 1kr...eks : spiser frokost,nå må du være rolig til du er ferdig å spise.er det noe hun ikke skjønner el får til,hører og ser jeg på henne når hun begynner å bli sint,da får hun beskjed om å være rolig,klarer hun da å roe seg er det 1 kr.Dette funker også kjemefint.

 

Bare ¨å sende pm om du lurer på noe

[Anonym bruker]

Jeg kan bare ikke skjønne hvordan det er å ha et barn som utagerer slikt.... Det høres helt forferdelig ut!! Jeg tror jeg hadde gitt opp på halvveien.. Men barnet må jo være ulykkelig eller frustert for noe...? Det går ikke an å prate med han? Kan det være sjalusi (så han hadde en lillebror)? Vi hadde noen raseri anfall i 2 års alderen her i huset, men overså og trøstet henne når hun roet seg. Barna blir jo gjerne lei seg etter et utbrudd. Tror det ville blitt verre hvis jeg holdt henne fast ihvertfall! Jeg vet som sagt ikke hvordan det er å ha et barn med adferdsvansker, men å holde fast føler jeg bare gir signal om at den med størst fysisk styrke vinner kampen. Et signal som kan bli ille etterhvert som han blir større og du ikke klarer å holde han fast lenger. Nekter å tro at slik "maktkamp" blir det beste....

 

Det er dette som gjør det litt ekstra vanskelig å ha et slikt barn.. Ingen som har normaltfungerende barn skjønner helt hvordan det er. Min yngste er helt vanlig, og han kan også bli fryktelig sint og trasse, men det kan ikke sammenlignes. Disse raserianfallene er vanskelige å forklare, det nytter ikke å snakke fornuftig, de kan komme helt ut av det blå, og det er ofte utrolig vanskelig å forstå logikken i dem. Ofte kan de også komme av bittesmå ting som egentlig enkelt lar seg løse, men da er det på en måte for sent.. Når det å snakke rolig, forklare, forberede, prøve å finne løsninger, bli sint, lei seg eller ha gode konsekvenser ikke hjelper, så har man ikke så mange muligheter igjen. Enten må man bare sitte der og bli klort og bitt til blods, eller så må man passe på at barnet ikke skader hverken andre eller seg selv. Det er det aspektet oppi det hele også, ofte skader jo barnet seg selv også.

 

Tusen takk for alle svar og erfaringer! Jeg setter virkelig pris på det! Jeg har prøvd det med å sette meg ned og snakke, men det hjelper veldig lite. Det er veldig vanskelig å få oppmerksomheten.

 

HI.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest alle svarene, men har selv et barn med ADHD og asperger syndrom. Hun utagerte voldsomt i 4-5 årsalderen, med raserianfall som varte i opp mot 3-4 timer og da var hun helt utslitt, og så nye raserianfall, slik at mesteparten av dagen gikk med til raserianfall på det verste.

 

Vi prøvde også å holde henne fast på fanget, men hun ble bare enda verre av det. Hun ble helt hysterisk, og roet seg absolutt ikke ned. Jeg fant omsider forumet "bokstavbarna" (anbefaler det, masse gode råd å få), og fikk råd om å overse henne. Bare flytte henne vekk fra ting hun kunne ødelegge/flytte tingene vekk, og å holde meg unna henne. å si og gjøre minst mulig fungerer best her. Altså minst mulig fysisk kontakt under raserianfallet og minst mulig snakking. Hun må bare holde på til hun er ferdig, og da kan hun få trøst, kos og sitte på fanget...

 

Det er forferdelig hardt, slitsomt, vondt og vanskelig mens det pågår. Vi hadde noen fæle år, men jeg kan trøste deg med at her roet det seg gradvis, men 4-5 årsalderen var definitivt verst. Hun har fortsatt utrolige raserianfall med slag, spark, biting, klyping, men ikke hver dag, og ikke i mange timer sammenhengende.

 

Jenta vår ble for øvrig en del roligere av ritalin, og det skal også mer til før hun eksploderer...

[ny vestfold]

Jeg kan bare ikke skjønne hvordan det er å ha et barn som utagerer slikt.... Det høres helt forferdelig ut!! Jeg tror jeg hadde gitt opp på halvveien.. Men barnet må jo være ulykkelig eller frustert for noe...? Det går ikke an å prate med han? Kan det være sjalusi (så han hadde en lillebror)? Vi hadde noen raseri anfall i 2 års alderen her i huset, men overså og trøstet henne når hun roet seg. Barna blir jo gjerne lei seg etter et utbrudd. Tror det ville blitt verre hvis jeg holdt henne fast ihvertfall! Jeg vet som sagt ikke hvordan det er å ha et barn med adferdsvansker, men å holde fast føler jeg bare gir signal om at den med størst fysisk styrke vinner kampen. Et signal som kan bli ille etterhvert som han blir større og du ikke klarer å holde han fast lenger. Nekter å tro at slik "maktkamp" blir det beste....

 

Det er dette som gjør det litt ekstra vanskelig å ha et slikt barn.. Ingen som har normaltfungerende barn skjønner helt hvordan det er. Min yngste er helt vanlig, og han kan også bli fryktelig sint og trasse, men det kan ikke sammenlignes. Disse raserianfallene er vanskelige å forklare, det nytter ikke å snakke fornuftig, de kan komme helt ut av det blå, og det er ofte utrolig vanskelig å forstå logikken i dem. Ofte kan de også komme av bittesmå ting som egentlig enkelt lar seg løse, men da er det på en måte for sent.. Når det å snakke rolig, forklare, forberede, prøve å finne løsninger, bli sint, lei seg eller ha gode konsekvenser ikke hjelper, så har man ikke så mange muligheter igjen. Enten må man bare sitte der og bli klort og bitt til blods, eller så må man passe på at barnet ikke skader hverken andre eller seg selv. Det er det aspektet oppi det hele også, ofte skader jo barnet seg selv også.

 

Tusen takk for alle svar og erfaringer! Jeg setter virkelig pris på det! Jeg har prøvd det med å sette meg ned og snakke, men det hjelper veldig lite. Det er veldig vanskelig å få oppmerksomheten.

 

HI.

 

 

 

jeg har erfart utfra min datter på 8år,at når rasserianfallene kommer og de blir virkelig sinte funker det ikke og snakke,føre de har roet seg ned,og da er de ofte ferdige med hele greia og klare til og gå videre.

[Anonym bruker]

jeg har erfart utfra min datter på 8år,at når rasserianfallene kommer og de blir virkelig sinte funker det ikke og snakke,føre de har roet seg ned,og da er de ofte ferdige med hele greia og klare til og gå videre.

 

Jeg har samme erfaring. Ofte virker det ikke som han husker at han har hatt anfall i det hele tatt.. HI.