Må dere ligge sammen med barnet ditt til det har sovnet på kvelden ??

[Anonym bruker]

Vi gjør det etter at vi har lest bok. Synest det er koselig. )

[Anonym bruker]

Jeg er redd det blir sånn hos oss i mange år fremover. Jeg sliter sånn med ryggen at all annen form for legging fort blir for vondt for meg. Nå er ungen ett år, så det går i å ligge ved siden av og amme litt, til han nesten er sovnet eller sovnet, for så å få han over i senga si.

[Popelko]

Har aldri ligget der til de har sovnet. Bare sitti på sengekanten å lest eller sunget, så gått ut. Yngste er bare litt over 9 mnd da, så kan jo bli annerledes med henne. Hun sover fortsatt på vårt rom.

[Anonym bruker]

Dere gjør dere selv en skikkelig bjørnetjeneste ved å gjøre det. Når ungen er 3-4-5 år er det ikke like sjarmerende lenger. Og skikkelig kjedelig for dem som evt skulle være så "uheldig" å komme på besøk til dere rundt leggetider, da dere blir liggende der med ungen som slettes ikke har tenktå sovne...

[Anonym bruker]

Dere gjør dere selv en skikkelig bjørnetjeneste ved å gjøre det. Når ungen er 3-4-5 år er det ikke like sjarmerende lenger. Og skikkelig kjedelig for dem som evt skulle være så "uheldig" å komme på besøk til dere rundt leggetider, da dere blir liggende der med ungen som slettes ikke har tenktå sovne...

 

Det er akkurat det jeg som er #2 her tenker. Skulle egentlig sett legginga gå mye fortere og uten å måtte ligge ned selv, men er redd det er for tungt for meg å ta den kampen. Ser en venninne av meg som har en andreklassing hun fremdeles legger på den måten, og som i tillegg kommer inn nesten hver natt for å sove hos henne. Veldig upraktisk for en alenemor som ønsker nytt forhold. Hvilken ny mann vil ha det? Også upraktisk for venninner som kommer på kveldskaffe, når hun ofte må ligge hos ungen til i titiden, fordi han ikke vil sove. Jeg vil ikke ha det sånn. Nå har jeg mann, skal det sies, men han jobber kveld så der er det lite hjelp å få med legginga.

[Anonym bruker]

Nei, det har vi aldri gjort.

[Plutselig_gravid]

Tja, har aldri gjort det til vanlig men i perioder. Sønnen min har en tendens til å tømme hodet sitt for tanker og filosoferer over alt og ingenting ved leggetid. Det er først da han forteller hva de har gjort på skolen osv.. På dagtid har han ikke tid. Så da bruker jeg å sitte inne med han i en 20 minutters tid å prate Hender at han sovner mitt i en setning. Stort sett sovner han etter jeg har gått ut:)

[tomat15]

Nei, det må vi ikke, og det er jeg veldig glad for. Vi har 2 stk som legger seg omtrent samtidig, og det ville vært vanskelig og urettferdig. Liker å få litt voksentid på kvelden etter at barna har lagt seg også.

Mannen jobber skift så jeg er ofte alene om leggingen.

Jeg leser gjerne en bok for dem sammen før de legger seg i hver sin seng på hvert sitt rom og sovner selv.

[Kortslutning]

Nei, det har vi vært helt enig om at vi ikke ønsker. Vi vil at ungen skal klare å sovne selv. Det har vært perioder der hun har vært verre å legge, men vi har løst det på andre måter.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Nei. Har fra dag 1 vært veldig bevist på at de skal sove i egene senger. Så ingen samsoving her, unntaket er om de er veldig syke med høy feber, da får de sove i sengen vår.

 

Leggingen her tar 5 min. De blir lagt i sengene sine, jeg sier god natt og går ut.

 

Det hender innimellom at jeg synger eller leser for eldste, men det er ikke noe vane.

 

Det hender også at eldste kommer inn og legger seg ved siden av meg om morningen og ligger der i 30 min og det er bare kos

[Gjest Ganske]

Legger dem, sier god natt og går ut. Pleier å sovne i løpet av to minutter. Har aldri lest eller sunget på senge kanten, det gjør vi på dagen. Når de kommer i seng, vil de heldigvis bare sove.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Vi har måttet det i perioder da de var babyer. Jeg er veldig i mot at babyer skal ligge alene og gråte, så da var det eneste alternativet i noen perioder med to av barna.

 

Etter at de har bikket 1 år derimot har vi ikke gjort det. Jeg synes ikke det er koselig å sitte/ligge i mørket og vente på at et barn skal sovne, noe som jo kan ta opp i en halvtime og mer til, jeg blir bare trøtt av det. Jeg har derimot i perioder sittet utenfor en halvåpen dør og lest i en bok slik at barnet ser meg (eller mannen) dersom barnet har vært engstelig eller bare vrang å legge. Akkurat nå er alle fire barna noen engler å legge, håper det varer! Har bare vart i et par uker da, for vesla på 2,5 år er normalt et lite mareritt å få i seng

[Anonym bruker]

Vi har måttet det i perioder da de var babyer. Jeg er veldig i mot at babyer skal ligge alene og gråte, så da var det eneste alternativet i noen perioder med to av barna.

 

Etter at de har bikket 1 år derimot har vi ikke gjort det. Jeg synes ikke det er koselig å sitte/ligge i mørket og vente på at et barn skal sovne, noe som jo kan ta opp i en halvtime og mer til, jeg blir bare trøtt av det. Jeg har derimot i perioder sittet utenfor en halvåpen dør og lest i en bok slik at barnet ser meg (eller mannen) dersom barnet har vært engstelig eller bare vrang å legge. Akkurat nå er alle fire barna noen engler å legge, håper det varer! Har bare vart i et par uker da, for vesla på 2,5 år er normalt et lite mareritt å få i seng

 

Hva gjør du da om ettåringen er så forvendt med å få nærkontakt at det å sitte utenfor døra fører til en unge som hopper og sutrer i senga. La ungen sutre og gråte seg sliten da? Jeg sliter nemlig med dette nå, og ender opp med å hele tiden måtte gå inn, løfte ungen opp og trøste, for så å legge igjen. Ettåringen ligger ikke ned i det hele tatt om han ikke først sovner inntil mammaen sin. Slitsomt. Om jeg går inn og legger han i egen seng gang på gang, gir jeg opp til slutt. Rekorden til nå er 5 timer, før jeg ga meg. Får ikke sitte mer enn kanskje 30 sekunder og lese utenfor rommet, før sutringa går over i gråt.

[Tauriel]

Her sitter jeg med hun på armen og koser ei stund, prøver og følge med at hun ikke er sovnet (hender hun steinsover i blandt) også legger jeg hun i seng. Det er veldig sjeldent at jeg må ta henne opp før neste dag

[Alva♂️♂️♂️♀️]

 

 

Hva gjør du da om ettåringen er så forvendt med å få nærkontakt at det å sitte utenfor døra fører til en unge som hopper og sutrer i senga. La ungen sutre og gråte seg sliten da? Jeg sliter nemlig med dette nå, og ender opp med å hele tiden måtte gå inn, løfte ungen opp og trøste, for så å legge igjen. Ettåringen ligger ikke ned i det hele tatt om han ikke først sovner inntil mammaen sin. Slitsomt. Om jeg går inn og legger han i egen seng gang på gang, gir jeg opp til slutt. Rekorden til nå er 5 timer, før jeg ga meg. Får ikke sitte mer enn kanskje 30 sekunder og lese utenfor rommet, før sutringa går over i gråt.

 

Ja, da får ungen gråte litt. Det som er viktig for meg er at de hele tiden sr at jeg er der, at de ikke har følt seg alene og forlatt. Innimellom ha jeg gått inn og strøket litt over dem og samlet sammen smokker som er blitt kastet på gulvet ol, men ikke løftet opp. Har bare gjentatt med rolig stemme at det er natt og de skal sove, og da er det viktig å ikke vise at man selv evt synes det er vondt (det har ikke jeg synes, men om man synes det må en ikke vise det). Det tar som regel bare en tre-fire kvelder før de skjønner tegninga. For de fleste barn i hvertfall, vesla brukte 1,5 år på det *sukke* Jeg liker ikke å la barna gråte, men man hører jo forskjell på gråten også, og så lenge barnet hele tiden ser den voksne og vet at den voksne er der og passer på, da synes jeg ikke det er så grusomt så lenge det ikke lenger er snakk om en liten baby. Jeg tror du bare må bestemme deg for hva du vil, og evt bite tennene sammen og tvinge deg til å holde ut.

[bitthen]

Som regel er det senga, så prøver jeg synge nattasangen som fantorangen synger til bamsen sin. Er ferdig med et vers så sier han hadet og vinker til meg. Da er det bare å gå Han våkner av og til på natta og skriker, da hender det han får melk, og så sitter jeg hos hana han til han ha drukket opp. Da får han tutten og som regel legger han seg til da. Men av og til er han helt krakilsk. Da prøver jeg å la vær å ta han opp i en halvtime eller noe, men så gir jeg meg. Da går vi og ser litt på tv eller noe til han har roet seg. Da er han som regel grei å legge etterpå. Dette er som regel om han er syk. å ligge hos han til han sovnet har vi prøvd å unngå. Han har vel ikke hatt noe videre behov for det heller.

[Anonym bruker]

Nei, aldri. Jeg har tre barn, eldste og yngste har vært "snille" sovebarn, mellomste var et mareritt frem til han var nesten 4 år.

Men jeg var bevisst på å aldri lage til den vanen med ham.

[Anonym bruker]

Vi har gjort det. Hun var utrygg alene og sovnet best når vi var tilstede. Sovnet ganske fort da- 10-15 min. Synes ikke det gjør noe og ihvertfall mye bedre en runddans opp/ned av senga og skriking. Orker ikke høre på skriking om kveldene.

 

Når hun var 3 år gikk det over av seg selv. Nå følger vi henne til sengs, synger eller leser en bok, godnatt klem også går vi ut. Hun ligger gjerne og "snakker" litt med dukka eller bamsen sin så blir det stille. Står sjelden opp igjen og gråter aldri.

 

Jeg tror det var verdt tålmodigheten vi har hatt disse årene for å unngå at leggesituasjonen ble negativ for henne. Jeg synes man skal ta barnas utrygghet på alvor. Husker selv hvordan det var å sovne når man var redd og hvor deilig det var når mamma og pappa tok meg på alvor og trøstet istedet for å være streng og konsekvent.

[Den perfekte mor, påan igjen]

nei, våre barn har alltid vært enkle å legge. En stund lå vi sammen med dem og sang, men så fadet det ut etter som ungene ble større.

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn på snart 6 år, snart 3 år og en på 6 mnd.

 

Vi satt inne hos han eldste en periode da han var yngre. Dette sluttet vi med da lillebroren ble født. Det var ikke noe problem for oss å sitte inne hos han, og det var heller ikke noe problem å slutte med dette.

 

Nå ønsker han mellomste at vi sitter inne hos han. Dette er heller ikke noe problem da han som regel sovner i løpet av et par minutter.

 

Minstemann gir jeg bare melk, pusser tenner, legger i senga, sier god natt og går ut. Om han etter hvert også ønsker at vi skal sitte inne hos han, kommer vi sikkert til å gjøre det om ikke det kræsjer fullstendig med legging av de to andre. Men vi kommer selvfølgelig ikke til å ta initiativ til dette. Det beste er selvfølgelig om de kan sovne av seg selv.

 

Men som trebarnsmor har jeg erfart at alt går i perioder. Og det er ikke noe som heter å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Vi har praktisert å gjøre det som funker best for oss der og da. Her har det i hvert fall ikke vært noe problem å endre en rutine som plutselig ikke fungerer.

 

Jeg merker også at tiden går så altfor fort og at de blir så fort store. Når de er så store at mamma og pappa ikke lenger er så stas, kommer jeg til å savne denne tiden hvor barna er så avhengige av oss. Derfor prøver jeg å nyte det i fulle drag!!

 

Tror vi må ha gjort noe riktig i hvert fall, for vi har tre lykkelige og trygge barn! :-)

[Anonym bruker]

Nei. Har to barn og har aldri gjort det.

 

Vi har aldri hatt barn som har skreket eller grått når de har lagt seg heller, så det har aldri vært noen kamp om det. Det har vært korte perioder da legginga har vært litt bråkete, men da har det alltid fungert å justere på dagsovinga deres og så fungerer det igjen.

[Anonym bruker]

Nei, aldri. Jeg har tre barn, eldste og yngste har vært "snille" sovebarn, mellomste var et mareritt frem til han var nesten 4 år.

Men jeg var bevisst på å aldri lage til den vanen med ham.

 

Kan jeg spørre hvorfor du var så bevisst på å aldri lage til den vanen med sønnen din? Var du redd for at du måtte sitte hos han til han flyttet hjemmefra?

 

Kanskje han ikke hadde vært så mareritt å legge om dere hadde sittet inne hos han til han sovnet?

 

Nå vet ikke jeg hvordan han var altså, bare noe jeg lurte på...