Ble litt skuffa over venninna mi i dag

[Anonym bruker]

Jeg sliter med depresjoner innimellom og nå er jeg inne i en slik periode igjen. Dette har mye å gjøre med ting som har skjedd i livet mitt siste tiden og min livssituasjon akkurat nå. Dette har jeg fortalt min venninne og hun har hørt på meg, selv om jeg ikke føler at jeg har pratet for mye om meg selv heller. Hun forteller også alt om seg selv, og vi har et veldig tett forhold.

 

I dag bare avfeide hun meg da jeg prøvde å fortelle henne noe og bare gikk rett over på et annet tema. Ok tenkte jeg, og tok det egentlig personlig. så etter ei stund holdt jeg på å begynne å gråte og sa beklager, men jeg holder på å få et sammenbrudd. Da ser hun på meg litt mens jeg tørker noen tårer som presset på, men hun sier ingenting. Så snudde hun seg bare vekk og begynte å prate videre om noe helt annet.

 

Hun har aldri vært sånn før. Hun virket bare så utrolig overflatisk i dag og jeg kjente henne ikke igjen. Ekkelt..

[Anonym bruker]

Det kan være at du har snakket mye om dette og at hun er litt lei. Jeg sier ikke at det er rett og at hun burde oppføre seg slik, men det kan tenkes at hun har fått litt nok

[Anonym bruker]

Det kan også tenkes at hun ikke visste hvordan hun skulle takle det. Spesielt når du begynte å gråte..

 

Jeg gråter selv, men det å se andre voksne gråte gjør meg usikker. Jeg blir veldig trist på dems vegne, men jeg blir ukomfortabel. Vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an.

 

Kan være noe slikt også?

 

Trist å høre at du ikke har det noe bra.. Håper det går bedre snart!

[Anonym bruker]

Snakk med en profesjonell istedenfor. Venner kan bli lei av sine depressive venner.

 

Mulig jeg er fæl, men jeg har en slitsom jobb og har da alltids problemer selv. Når jeg er med venner ønsker jeg avkobling og morro.

[Gjest Ganske]

Kanskje hun bare prøvde å få tankene dine over på noe annet.

[Anonym bruker]

Jeg tipper også at hun er lei, og føler at det sliter på henne.

Jeg har en veninne med depresjon, og tro meg...jeg bryr meg ufattelig mye om henne og vil alltid være der. Men jeg orker faktisk ikke høre på det lenger, for det tapper meg fullstendig for energi. Jeg spør alltid hvordan det går, hvordan det gikk i terapien etc, men så må jeg bare begynne å snakke om noe annet.

 

Jeg ser at hun blir såret, men jeg må for ellers vil ikke jeg orke møte henne til slutt.

[Anonym bruker]

Hun er nok lei alt snakket ja... Kjenner ei som er depressiv, som har sine perioder også. Nå snakker hun kun om seg selv, MEN hun ser det ikke selv. Prøver man og skifte tema, fortsetter hun og snakke om det hun vil. Når noen prøver og skifte tema, må du se på det som at de ikke orker og snakke om det.. Det kan være slitsomt for de rundt deg.

Har selv en mor som har vært depressiv og vet hvordan det er og leve med en som er det. Spesielt hvis man går på div medisiner mot det, så blir man veldig selvsentrert.. Enkelte medisiner forandrer på en ubevisst..

 

Snakk med en profesjonell.

[Mandalas]

Jeg er en som lett gråter selv, men jeg hadde blitt veldig ukomfortabel hvis en annen voksen begynte å gråte ved meg. Selv om det var min beste venninne. Jeg hadde ikke visst hva jeg skulle gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg synes nesten det hadde vært bedre om hun sa det rett ut til meg jeg. Nå blir det liksom noe usnakket mellom oss som gjør at jeg kommer til å holde litt avstand fremover. Jeg har jo fått en indirekte bekreftelse på at hun er lei av en del av meg og det gjør meg ikke akkurat mindre deprimert. Hadde vært bedre om vi kunne snakket om det og jeg fikk sjansen til å skjerpe meg før det var kommet så langt.

Jeg har nettopp sagt til henne at hun må love meg å si fra hvis det er noe som helst ved meg som irriterer henne. Vi har mye kontakt, så vil jo gjerne bevare vennskapet.

hi

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg merker meg at du sier du sa du holdt på å få et sammenbrudd. Mange bruker ord som ikke står i proporsjon til situasjonen, jeg har selv en sånn venninne, hun har «sammenbrudd» annenhver dag i perioder. Og i mine øyne er sammenbrudd noe veldig alvorlig, noe som gjerne gir innleggelse. Ikke en gråtetokt over en kopp kaffe. Når jeg i tillegg er lei av at hennes depresjoner og ulykke konstant er tema (ikke nødvendigvis hvert minutt vi snakker, men absolutt et tema hver gang vi snakker), hender det at man overser den andre partens hint om å snakke om sine plager. Dessuten er jeg av den tro at hun hadde fått et bedre liv om hun sluttet å fokusere på hvor vanskelig og tungt hun har det, hvor hjelpeløs hun er og hvor lite hjelp (les: medisiner) hun får fra legen, som mener hun heller burde prøve å komme seg ut i jobb og fokusere på noe annet. Men dette er oss, hun har holdt på slik i fem-seks år, og det er først nå jeg kjenner at nok er nok. Det er jo ikke dermed sagt at dette gjelder dere, kanskje hun bare hadde en dårlig dag? Vi har alle våre problemer, noen små, andre gigantiske, og da kan det være tungt å være hobbypsykolog for andre.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Hvis du nettopp har sagt at hun må si fra om det er noe som irriterer henne, er det nok nettopp det hun har gjort, på sin måte. Hun prøver nok bare å få deg til å snakke om noe annet.

[Anonym bruker]

Jeg tipper også at hun er lei, og føler at det sliter på henne.

Jeg har en veninne med depresjon, og tro meg...jeg bryr meg ufattelig mye om henne og vil alltid være der. Men jeg orker faktisk ikke høre på det lenger, for det tapper meg fullstendig for energi. Jeg spør alltid hvordan det går, hvordan det gikk i terapien etc, men så må jeg bare begynne å snakke om noe annet.

 

Jeg ser at hun blir såret, men jeg må for ellers vil ikke jeg orke møte henne til slutt.

 

Jeg synes det er en uting å spørre hvordan det går hvis man ikke er interessert i å høre på svaret. Dessverre er det ganske vanlig. Men hvis man vet at vedkommende har problemer og man ikke orker å høre på "klaging", så bør man heller la være å spørre!

[Gjest sug lut]

Enig med #12, og praktiserer det, men det er en uting å måtte drive forhold til andre mennesker på den måten, og det er en sterk tendens til at disse forholdene som har så sterk slagside mot enveis repetitiv klaging enten dør hen eller jeg avslutter dem aktivt. Det er jo alltid der som elefanten i rommet som ingen snakker om, det at vedkommende egentlig bare venter på en åpning i samtalen til å la klagingen strømme ut igjen. Og jo eldre jeg blir jo mer selektiv er jeg på hvem jeg vil bruke tida og livet mitt på.

[Anonym bruker]

Jeg synes du er litt frekk jeg nå HI som velger å holde avstand fra henne nå bare pga hun ikke orket å høre på deg igjen...

Alle har vel slitt med noen en gang og fått støtte fra en venn, MEN som venn så orker du ikke være støttekontakt og psykolog HELE tiden..det sliter på, og det har ingenting med at denne venninen din ikke er glad i deg eller noe slikt, det er jeg helt sikker på!

 

Men kanskje du bør ta litt avstand alikevel..og prate med en proffesjonell, en psykolog etc.

 

Er selv en venn som liker å høre på venner, støtter dem alltid og er nok litt hobby psykolog, men har hatt noen venner jeg måtte ta avstand fra pga det kun var syting,klaging og noe som var galt med dem...nå var det litt mer alvorlige ting enn kun deprimert kanskje..men alikevel..gi og ta er en fin ting i et vennskap.

[♥Nemi♥]

Jeg forstår at tankegangen er utrolig vanskelig når man ha en depresjon. Men overanalyserer masse som blir sagt, og ser kanskje ikke selv hvor mye negativt man prater i enkelte situasjoner. Dette har vel med at det er det negative som er normalen for deg, og dine vanlige tanker.

 

Er litt enig med hun over meg som sier at det er frekt at du holder avstand. Det kan jo være at hun kanskje hadde en rar dag også? Prat med henne om det, og skyv unna følelsene dine. Spør om hun kanskje føler du bare fokuserer på deg selv. Det er som regel bedre å bli littegranne uvenn med en som har sagt en sannhet, enn med en som du ikke aner mener det du tenker, eller ei.