Tenker dere over hvilke rollemodeller dere er?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Når jeg leser om alle de som har en svært skjev fordeling i hjemmet, så kan jeg ikke annet enn å lure litt på to ting. Det ene er hvorfor i alle dager man finner seg i at mannen ikke gidder å gjøre noe (eller må mases på hele tiden). Greit nok dersom man selv ønsker å ha det slik, men ut i fra klagene, så virker det jo ikke som om det er et ønske.

 

Det andre er om man tenker over hvilke rollemodeller man er ovenfor barna sine? Når dere maser og kjefter på mannen for å få ham til å gjøre noe, men han ikke gidder og dere må stå opp med barna hver natt og morgning, rydde alt alene, ta omtrent alt husarbeid alene, alt med barna alene osv... Tenker dere over hvilke signaler dere sender til barna deres? At døtrene deres lærer seg at det er kvinnen som må gjøre alt og ikke har noen verdi fordi det er ok å bli tråkket på og ikke nytter å mase. At sønnene deres lærer at de ikke trenger å løfte en finger hjemme fordi de skal bli menn og ser at pappaen deres trenger jo ikke gjøre noe.

[Anonym bruker]

Det er nok mange som ikke er helt fornøyd med livet sitt, men de vet ikke helt hvordan de skal få gjort noe med det.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Har ofte tenkt på det samme og ja, jeg tenker over hvilken rollemodell jeg er og hvilken rollemodell jeg ønsker å være.

 

Mine foreldre var gode rollemodeller for meg og min bror. De var ikke perfekte, hehe, men de var flinke og gjorde en god jobb. Både jeg og bror klarer oss fint selv, vi bidrar i samfunnet og i huset. Vi lærte hjemme at både gutter og jenter kan! Gutter og jenter kan lage mat, kan snekre, kan vaske hus, kan skifte dekk osv.

Både mamma og pappa bidro i huset. Pappa var ikke alltid like flink på mat så fortsatt er pizza, pølser og pannekake "pappa-middag"

[Anonym bruker]

Å jada, det tenker jeg ofte på, Alva.

Men hva kan man gjøre? Når ethvert forsøk på å ta opp dette ender med roping, kjefting og sure miner i flere dager... Jeg har forøvrig sluttet å mase, det hjelper ikke. Jeg bare gjør ting selv. Slipper å irritere meg over gubben som ikke gidder.

 

Og hva barna angår, jeg tar de heller både natt og morgen framfor å utsette dem for det sureste og hissigste morratrynet i to sko!

 

Og joda, jeg innser at jeg har 'valgt feil', men ting er litt annerledes når man treffer en person. De legger seg gjerne i selen for å gjøre godt inntrykk. Og det kan de klare LENGE.

 

[Anonym bruker]

Vi lærer barna våre at alle må bidra, men alle må ikke nødvendigvis gjøre det samme. Pappa måker snø, skifter dekk, vasker gulv og bad og lager mat (blant annet) mens mamma vasker klær, rydder, tørker støv og maler huset. Vi gjør det på denne måten fordi det er den arbeidsfordelingen vi trives med, og ikke på grunn av kjønn. Så lenge kjønn ikke er noe tema når det gjelder slikt hjemme hos oss (og stort sett ikke i samfunnet ellers i dag heller), så regner jeg med at vi ikke med dette lærer ungene at det bare er fedre som kan vaske gulv og bare mødre som kan male (f.eks.)

 

Når det gjelder å ta ungene om natten og morgenen så svarte jeg i den andre tråden at jeg gjør begge deler. Dette er fordi mannen får veldig kort lunte når han får søvnen sin forstyrret, og det ønsker jeg ikke å utsette ungene for. Han er en god pappa på dagtid, men om natten fungerer han ikke i det hele tatt. Jeg kunne (burde?) sikkert ha prøvd å tvinge han til å ta seg sammen, men det er egentlig enklere og tryggere å bare ta det selv...

[Cat.68]

Ja det gjør jeg, men kanskje ikke så mye når det kommer til fordeling av gjøremål fordi det går liksom av seg selvt her hos oss, og har aldrig vært noe særlig til tema.Derimot tenker jeg VELDIG på det når det kommer til hodninger ifht lover og loverk. Kunne aldri funnet på å kjøre med de usikret i bil, ikke en gang til poskassen på en øde vei. Ikke kjøre for fort, og hvis det nå skulle skjedd hadde jeg betalt boten og forklart barnen at jeg fikk som fortjent. Kjøpe ut alkohol før dem er gamle nok, gå på rødt lys, Se film under aldersgrensen , osv osv,osv. Jeg skal ikke si jeg er perfekt på dette, eller at jeg plutselig opplevd at jeg tråkket over en grense jeg egentlig satt hos meg selv. Enten ubevisst, elelr fordi jeg et svagt øyeblikk tenkte det ikke gjorde noe. Men jeg ville Aldrig, Aldrig, Aldrig, rettferdigjort meg, hverken overfor meg selv, barnen eller andre om jeg av en eller annen grunn da fikk refs/bot av myndigheter eller andre, for å tråkket over grenser jeg burde visst bedre å overholdt.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ja det gjør jeg, men kanskje ikke så mye når det kommer til fordeling av gjøremål fordi det går liksom av seg selvt her hos oss, og har aldrig vært noe særlig til tema.Derimot tenker jeg VELDIG på det når det kommer til hodninger ifht lover og loverk. Kunne aldri funnet på å kjøre med de usikret i bil, ikke en gang til poskassen på en øde vei. Ikke kjøre for fort, og hvis det nå skulle skjedd hadde jeg betalt boten og forklart barnen at jeg fikk som fortjent. Kjøpe ut alkohol før dem er gamle nok, gå på rødt lys, Se film under aldersgrensen , osv osv,osv. Jeg skal ikke si jeg er perfekt på dette, eller at jeg plutselig opplevd at jeg tråkket over en grense jeg egentlig satt hos meg selv. Enten ubevisst, elelr fordi jeg et svagt øyeblikk tenkte det ikke gjorde noe. Men jeg ville Aldrig, Aldrig, Aldrig, rettferdigjort meg, hverken overfor meg selv, barnen eller andre om jeg av en eller annen grunn da fikk refs/bot av myndigheter eller andre, for å tråkket over grenser jeg burde visst bedre å overholdt.

 

Ja, dette er ting vi også er nøye på, men nå tenkte jeg på et spesifikt område Jeg har forståelse for at ikke livet alltid blir som man hadde tenkt seg, og at folk kan forandre seg. Men jeg stusser litt når noen forsvarer seg med at det er nå deres liv, for ja det er det, men det er da jeg lurer på om de reflekterer over at det også er snakk om barnas liv? Jeg kan jo bare svare for meg selv, og de erfaringene jeg har, og jeg har i hvertfall mye mer respekt for at mammaen min var sterk nok til å gå enn å bli behandlet respektløst i et forhold og bli "for barna sin skyld" (som jeg anser som en ekstremt dårlig unnskyldning for å bli i et forhold). Ikke at man skal gi opp med en gang, men dersom man har prøvd alt og ingenting nytter... hvorfor fortsette da? Kanskje jeg bare må innse at jeg aldri kommer til å forstå dette...

[Cat.68]

Slik sett er jeg enig med deg

[Anonym bruker]

Mannen min kunne på alle måter bidratt mer til husarbeid etc. og vi har hatt våre diskusjoner pga dette. Noen ganger blir jeg dritt lei og klager til alle som vil høre.

 

Og ja, jeg tenker på at guttene mine også er vitne til at mamma gjør det meste. MEN mannen min lærer guttene mine en masse andre gode ting fordi han ellers er FANTASTISK. Han er det mest lojale mennesket jeg har møtt, han ville bokstaveligtalt drept for oss om han måtte! Han holder alltid det han lover, han forhåndsdømmer aldri mennesker, han tør å si ifra når andre holder kjeft og ikke tør, han er uforskammet ærlig og lærer guttene at man kommer lengst med sannheten uansett om den kan være ubehagelig og vanskelig. Han tør og stå for meningene sine, han har tro på seg selv og egne evner og lar seg ikke tråkke på. Han har stor omsorgsevne og sympati for svake i samfunnet, men tør å stille krav. Han er den siste som kunne vært utro, og er veldig kjærlighetsfull og viser det. Han er stolt av familien sin og viser det. Han overholder lover og regler men tør å tenke selv og kan sette spørsmål ved autoriteter.

 

Så burde jeg gå fra han fordi han er dritt dårlig på husarbeid og guttene kan lære av han?? Selvfølgelig ikke:)

[lille sprelle]

Ja, barnet vårt lærer at begge foreldrene kan gjøre allle oppgaver, men at vi ofte fordeler det for enkelhets skyld. Mannen min er lengre og sterkere enn meg og har da lettere for å gjøre en del oppgaver.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Mannen min kunne på alle måter bidratt mer til husarbeid etc. og vi har hatt våre diskusjoner pga dette. Noen ganger blir jeg dritt lei og klager til alle som vil høre.

 

Og ja, jeg tenker på at guttene mine også er vitne til at mamma gjør det meste. MEN mannen min lærer guttene mine en masse andre gode ting fordi han ellers er FANTASTISK. Han er det mest lojale mennesket jeg har møtt, han ville bokstaveligtalt drept for oss om han måtte! Han holder alltid det han lover, han forhåndsdømmer aldri mennesker, han tør å si ifra når andre holder kjeft og ikke tør, han er uforskammet ærlig og lærer guttene at man kommer lengst med sannheten uansett om den kan være ubehagelig og vanskelig. Han tør og stå for meningene sine, han har tro på seg selv og egne evner og lar seg ikke tråkke på. Han har stor omsorgsevne og sympati for svake i samfunnet, men tør å stille krav. Han er den siste som kunne vært utro, og er veldig kjærlighetsfull og viser det. Han er stolt av familien sin og viser det. Han overholder lover og regler men tør å tenke selv og kan sette spørsmål ved autoriteter.

 

Så burde jeg gå fra han fordi han er dritt dårlig på husarbeid og guttene kan lære av han?? Selvfølgelig ikke:)

 

Men da har du jo reflektert over det, og det var jo akkurat det jeg lurte på

 

Men samtidig er jeg litt forundret over at en som er så fantastisk som du skriver ikke forstår at hus og hjem er begge de voksne sitt ansvar og ikke noe han bare kan lesse over på deg. Det har jo også noe med å vise kjærlighet. Jeg hater husarbeid selv, jeg kan virkelig ikke fordra det og kommer til å hyre en vaskehjelp den dagen vi har økonomi til det, men jeg elsker mannen min og ville aldri kunne overlatt hele den byrden til ham fordi jeg vet han hadde blitt utslitt og frustrert over det. Er det ikke litt det et forhold handler om da? å gi og ta slik at begge har det bra? Jeg mener ikke at man skal gjøre ting der man går på akkord med seg selv (som å tvinge seg til å klatre i fjell om man har høydeskrekk bare for å glede partneren, eller tvinge seg til å ha sex dersom man ikke vil osv), men at man gjør ting man ikke nødvendigvis er så glad i å gjøre (som husarbeid, bleieskift osv) fordi det er en del av å ta bort litt av byrden fra den man er glad i. Nå ble dette helt på sidelinjen, men det er tanker jeg ofte tenker når jeg leser om forhold med veldig skjev arbeidsfordeling. For meg, med mitt syn på et godt forhold og kjærlighet, så skurrer det sånn at noen kan si at de elsker noen men samtidig ikke gidder å bidra til at sin elskede får en lettere hverdag ved å f.eks gjøre sin del av husarbeidet. Som sagt, greit dersom en av partene vil ha ansvaret og gjøre det, men som regel er det jo ikke slik.

[Anonym bruker]

Selvsagt. Barn lærer mer av det vi gjør enn det vi sier.

 

Hos oss fungerer fordeling av oppgaver i hjemmet bra.

 

Men ved slike forhold som beskrives- dersom ikke den "passive" parten (som oftest mannen) automatisk (eller etter lett oppfordring) tar tak i husarbeid eller barnestell, men at man må mase (eller til slutt gir opp å mase), så skjønner jeg det også. Hva skal man gjøre? Selv om det ikke er ideelt så er vel alternativet om å gå fra hverandre værre. Da lærer man jo også barna at man gir opp pga "småtterier" om man skal kalle det for det- fordi at alt skal være "likt" i hjemmet og at man ikke kan takle å være uenig. Vet ikke hvor mye poeng det er i å reflektere så altfor mye over nettopp dette, det gir jo bare en stakkars mor enda mer dårlig samvittighet (som egentlig mannen skulle hatt), uten å kunne gjøre noe med det. Men det viktigste er jo at man prøver å følge opp å være rollemodeller på andre områder i livet.

[LuksusLiv]

Heldigvis så trenger jeg ikke tenke over hvilke rollemodeller vi er i forhold til det du beskriver. Her drar vi lasset sammen, når det gjelder det meste. Klart, det er ting jeg gjør som han ikke gjør og motsatt, men vi prøver å bidra begge to. F.eks så kan han ikke bake, han har faktisk prøvd, men det blir fiasko. Men når jeg baker så vasker han opp etter meg, hjelper til med å ta ut brett i fra ovnen, pakker i fryseposer osv.

 

Jeg blir faktisk litt amper når jeg hører om mannfolk som liksom skal være så flinke til å hjelpe til hjemme, hvis de støvsuger en dag i uka så er de såååå flinke! BLæ! Hjelper hvem? Kona? For husarbeid er hennes jobb, men er hun heldig så kan det hende gubben hjelper til av og til!? Nei her bidrar vi begge for at familien AS skal fungere. Hadde ikke kunnet leve i et forhold hvor jeg endte opp som en grinete, masete hurpe fordi gubben hadde grodd fast i sofaen.