Noen som har "møtt veggen" her?

[Anonym bruker]

Er 30% sykemeldt, vore det ei uke.

Hvor lang tid tar det før ein blir bedre? jeg føler det bare blir verre av å være sykemeldt! jeg veit dei sliter med å få folk til å jobbe, men jeg klarer ikke selv. Har ikke lyst å gå utanfor utedøra en gang, selv om jeg har så lyst!

 

Er så utolmodig å vil bli frisk helst i går!

Er det noen her som har noen gode råd?

 

Har en super familie som passer jenta en del å ein mann som støtter å hjelper til hele tiden! (selv om ingen i familien veit jeg er sykemeldt, så hjelper dei til)

[Anonym bruker]

Går du til psykolog, psykiatrisk sykepleier eller sosionom? Det kan kanskje du gjøre om du trenger noen å prate med, annet enn familie og bekjente?

 

Har følt ting bare stoppe her opp... men tar tak i meg sel, noe det ser ut som du og gjør. Går turer, slapp a masse, få hjelp a din mann og bruk "fritiden" for alt den er!

[Poteto]

Hi her.

Nei, går ikke til psykolog eller noen andre. Eg trenger egentlig ikke noen å prate med ( tror jeg), men trenger å få sove å slappe skikkeligt av, men det klarer jeg ikke! Føler meg og litt "dum". At noen kanskje tenker at jeg er lat osv! inkl sjefen!

 

Hvor lang tid tok det før du var deg selv igjen?

Er det bedre å sjukemelde seg helt eller er det like grett å gå sånn som nå? Har kuttet ut 8 av 30 timer på jobb.

 

Var på kurs i går, å han sa at noen av hans kollega tok opp til 2 år før dei kom seg tilbake i arbeid! Det er for lang tid!

 

Får vell finne joggeskoa å komme meg ut!

[Anonym bruker]

Når kroppen bare sier stopp, nok er nok... så er det ofte at der er noe som ligger og ulmer som du kanskje ikke er klar på, glemt?

 

Jeg har gått i flere år og "hanglet".. Går på jobb, men det tapper meg fullstendig... så har en mann som har sagt nå Må jeg ta mer hensyn til han og barn... først nå "ser" jeg at jeg Må gjøre det. Jeg har gått til psykolog, alt er i skjønneste orden der. Men så går jeg nå til osteopat - og i sist behandling så begynner jeg å hylgrine, forsøkte slutte, men klarte ikke. Han trykket på et punkt i korsryggen, han mener jeg etter 4 år enda har fødselsdepresjon. Jeg hadde en rask fødsel, og det kan føre til depresjon... det har jeg ikke hørt om før.

 

 

Bruk tiden nå, og finn ut a det som kan gjøre deg slik du føler deg nå! Dumt å gjøre som meg, hangle i flere år før man kanskje finner ut det som er galt ANGER!!!!!

[Himmel og hav]

En ting er sikkert: Du blir ikke bedre før du slipper tak i den dårlige samvittigheten overfor jobben. Det du gjør nå er å prøve å forte deg frisk, og det skaper bare stress og gjør at kroppen din slår på bremsene enda mer.

 

Før man møter en vegg, så har man gjerne undertrykt signaler fra kroppen om å bremse en stund. Nå må du lytte før kroppen din finner ut at du ikke vil høre på de innstendige hintene, men bestemmer seg for å spenne bein på deg, slik at du må ligge stille.

 

Dette er den tanken du skal holde i hodet: Det er ikke mitt ansvar hvordan det går på jobb når jeg ikke er der. Det er sjefen sitt. Legg alt ansvaret der det hører hjemme. Så fokuserer du på ting som gir deg ro, glede og energi, og tillater deg å nyte det å krabbe under dyna igjen når de andre har dratt, eller å sitte en time med en tekopp og avisa, rusle en liten tur, legge deg på sofaen midt på dagen osv.

 

God bedring

[Anonym bruker]

Jeg møtte veggen hardt og brutalt i fjor. Hadde presset meg langt over flere år og over tid ble jeg bare mer og mer sliten. Jeg lider av 'flink-pike-syndromet' og vil til enhver tid forsøke å gjøre alt enklest mulig for alle andre, jeg stiller opp, sier ikke nei og tror at det må være min feil når noe ikke fungerer likevel. Etter ei lang jul var jeg utslitt, men istedenfor å ta det med ro forsøkte jeg å trene litt mer, spise litt sunnere og på den måten hadde jeg tenkt at jeg kanskje kunne få mer energi.

 

En dag leverte jeg barna i barnehagen og ble sittende å gråte på veiskuldra på vei til jobb. Jeg hadde ingenting igjen og innså at jeg ikke kunne fortsette på denne måten, likevel gikk jeg på jobb. Fikk heldigvis en akuttime samme dag hos legen. Ble sykemeldt 100% over flere mnd mens jeg fikk oppfølging hos den fantastiske fastlegen min. Var deretter sykemeldt flere mnd 50% og nå er tilbake på jobb igjen, heldigvis jobber jeg ikke fullt. Jeg har ihvertfall hatt et kjempebehov for oppfølging fra legen min, jeg har utviklet meg og måttet lære meg nye måter å tenke på.

 

Da jeg ble sykemeldt gikk jeg hjem og la meg, i tre måneder leverte jeg barn og gikk og la meg. Jeg var så sliten at alt fikk meg til å gråte, på ingen måte en god situasjon. All aktivitet eller tanken på ting jeg måtte gjennomføre gjorde meg helt knust. Nå har jeg lært meg om mental energi, energiøkonomi og hva stress er. Er man utslitt er ikke veien så lang til deprimert, det er ingen skam å be om hjelp...

[Anonym bruker]

så har en mann som har sagt nå Må jeg ta mer hensyn til han og barn... først nå "ser" jeg at jeg Må gjøre det.

 

Du må ta mer hensyn til mann og barn?? Hva slags tullete argument er det?

 

Du må ta mer hensyn til DEG SELV. Det hjelper da ikke på situasjonen at mannen krever at du skal ta mer hensyn til HAN!

[Anonym bruker]

Jeg er også en av de som har hatt "snill-pike" syndromet.

I tillegg er jeg kroniker (fibromyalgi) så det hjelper jo ikke akkurat på situasjonen!!

 

Jeg ble delvis sykmeldt og brukte 1,5 år på å jobbe meg tilbake i full jobb. fant etterhvert ut at jobben som jeg elsket egentlig bare tappet meg for energi. Jeg hadde mange flotte kolleger og interessante arbeidsoppgaver, men mengden og presset fra ledelsen ble for mye. Følte at jeg ga og ga av meg selv uten å få hverken støtte eller oppmuntring tilbake - bare press om å gjøre enda mer enda bedre!

 

Byttet jobb i fjor og har ikke angret en dag. Skummelt å bryte opp fra en jobb jeg egentlig likte, men har kommet til et fantastisk sted med mindre arbeidspress og en leder som "ser" sine medarbeidere. Isteden or å bli tappet for energi på jobb føler jeg å at jeg har en jobb som "bygger meg opp" Herlig!

[Himmel og hav]

så har en mann som har sagt nå Må jeg ta mer hensyn til han og barn... først nå "ser" jeg at jeg Må gjøre det.

 

Du må ta mer hensyn til mann og barn?? Hva slags tullete argument er det?

 

Du må ta mer hensyn til DEG SELV. Det hjelper da ikke på situasjonen at mannen krever at du skal ta mer hensyn til HAN!

 

Om hun har brukt opp alle kreftene på jobben i flere år, så er det ikke rart om mannen sier at det ikke går lenger, og at han og barna trenger noe mer av henne enn et utslitt vrak som ikke har noe igjen å gi, og at hun derfor må ta tak og gjøre noen endringer. Det var ihvertfall slik jeg forsto innlegget. Slik at hun i en periode nå må bli flinkere til å ta vare på seg selv, så hun har noe å gi til familien sin, samt at jobben må få en mindre del av de kreftene hun har til rådighet. Hun må få balanse i livet sitt igjen.

[Poteto]

En ting er sikkert: Du blir ikke bedre før du slipper tak i den dårlige samvittigheten overfor jobben. Det du gjør nå er å prøve å forte deg frisk, og det skaper bare stress og gjør at kroppen din slår på bremsene enda mer.

 

Før man møter en vegg, så har man gjerne undertrykt signaler fra kroppen om å bremse en stund. Nå må du lytte før kroppen din finner ut at du ikke vil høre på de innstendige hintene, men bestemmer seg for å spenne bein på deg, slik at du må ligge stille.

 

Dette er den tanken du skal holde i hodet: Det er ikke mitt ansvar hvordan det går på jobb når jeg ikke er der. Det er sjefen sitt. Legg alt ansvaret der det hører hjemme. Så fokuserer du på ting som gir deg ro, glede og energi, og tillater deg å nyte det å krabbe under dyna igjen når de andre har dratt, eller å sitte en time med en tekopp og avisa, rusle en liten tur, legge deg på sofaen midt på dagen osv.

 

God bedring

 

 

Tusen takk for eit fint svar, Himmel og Hav. det er heilt sant som du sier, at eg må legge alt jobb over på sjefen. og da må en fulltids sykemelding til!

[Poteto]

Jeg møtte veggen hardt og brutalt i fjor. Hadde presset meg langt over flere år og over tid ble jeg bare mer og mer sliten. Jeg lider av 'flink-pike-syndromet' og vil til enhver tid forsøke å gjøre alt enklest mulig for alle andre, jeg stiller opp, sier ikke nei og tror at det må være min feil når noe ikke fungerer likevel. Etter ei lang jul var jeg utslitt, men istedenfor å ta det med ro forsøkte jeg å trene litt mer, spise litt sunnere og på den måten hadde jeg tenkt at jeg kanskje kunne få mer energi.

 

En dag leverte jeg barna i barnehagen og ble sittende å gråte på veiskuldra på vei til jobb. Jeg hadde ingenting igjen og innså at jeg ikke kunne fortsette på denne måten, likevel gikk jeg på jobb. Fikk heldigvis en akuttime samme dag hos legen. Ble sykemeldt 100% over flere mnd mens jeg fikk oppfølging hos den fantastiske fastlegen min. Var deretter sykemeldt flere mnd 50% og nå er tilbake på jobb igjen, heldigvis jobber jeg ikke fullt. Jeg har ihvertfall hatt et kjempebehov for oppfølging fra legen min, jeg har utviklet meg og måttet lære meg nye måter å tenke på.

 

Da jeg ble sykemeldt gikk jeg hjem og la meg, i tre måneder leverte jeg barn og gikk og la meg. Jeg var så sliten at alt fikk meg til å gråte, på ingen måte en god situasjon. All aktivitet eller tanken på ting jeg måtte gjennomføre gjorde meg helt knust. Nå har jeg lært meg om mental energi, energiøkonomi og hva stress er. Er man utslitt er ikke veien så lang til deprimert, det er ingen skam å be om hjelp...

 

off! "godt" det er flere enn meg, så jeg kan få hjelp av! Tusen takk for fine svar! å godt å se at det går så mykje bedre med deg! Eg gråter for alt muligt, gråter når eg leser svara deres! men ser nå at å være borte 8 av 30 timer på jobb er absolutt ikke nok! Får ta en legetime på mandag!