Fortsette på pillen?

[Anonym bruker]

Jeg føler meg som verdens fæleste person...

 

Kan begynne med at jeg har verdens beste beste mann, vi har vært sammen i rett over tre år, og har ikke hatt noe problemer overhodet. Når dette er sagt, så begynner vi å ha ett stort ett nå. Mannen min har veldig veldig lyst på barn. Mer enn noe annet.

 

Dette har han informert meg om, fra dag en, han er 30. Og jeg har alltid visst det, når han begynte spørre for ett års tid siden så har jeg alltid sagt ting som "Vil ha egen leilighet først", han jobbet kjempehardt for det, så sier jeg "Vil ha bil først" vi skaffet oss bil, og det neste jeg sa var "Jeg vil ha bedre jobb" når jeg fikk det sa jeg tilslutt at "Okay, når jeg har jobbet i 6mnd _så_ kan vi begynne prøvinga". Og han har vært helt i himmelen, at vi skulle begynne prøve i mars. Sier ting som "ååååh, tenk på det! På denne tiden neste år så er vi kanskje foreldre", og har begynt å foreslå navn han liker.

 

Jeg har veldig kalde føtter, dette ER mannen for meg. Men jeg vet ikke hvordan jeg takler barn, har ingen søsken, ingen nære venner med små barn. Vil jeg like barnet mitt? Angre meg? Jeg har ingen følelse for det å få barn nå.

 

Jeg vet ikke om jeg skal late som vi prøver, altså ta piller i smug - og la ham tro at vi prøver. Kanskje han holder seg lykkelig? Men jeg hadde jo vært verdens slemmeste, jeg KAN ikke miste denne mannen...

 

Skal jeg fortelle ham at jeg fortsatt trenger mer tid, og knuse hjertet hans? Risikere at han går?

 

ELLER burde jeg bare bite i det sure eplet, la han få viljen sin og håpe jeg "blir klar" underveis?

 

Vi har aldri "kranglet" om noe annet enn dette, igjennom forholdet vårt. Og jeg er redd at om jeg fortsatt nekter så kommer den jeg er så veldig veldig glad i til å gå ifra meg...

 

Trenger noen som kan gi meg litt råd og innput!

 

Josse

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Når du først får barn tror jeg ikke du vil angre:0)

Men uansett det er ditt valg, men det lønner seg nok å være ærlig om det, uansett valg.

Tror han blir mer "rasende" om du tar pilla i smug og sier at dere skal prøve.

[Anonym bruker]

Du må hvertfall IKKE fortsette å ta pillen og lyve til ham. Hvor gammel er du da? Har du noengang tenkt å få barn, eller tror du du kommer til å føle det slik for alltid? Jeg tror nok hvertfall ikke du angrer etter at du har fått barn

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva som stopper meg, jeg har bare alltid følt når vi har kommet dit at det burde føles riktig så får jeg lyst på noe "mer", som å reise etc. Jeg føler akkurat nå så kommer jeg til å såre ham, uansett hvordan jeg avviser ønsket hans.

 

Til det å få barn føler jeg meg "likegyldig", og det er jo ikke sånn man skal føle seg! Jeg vokste selv opp uten min foreldre, da jeg ble "satt bort" som barn. Og jeg vil virkelig ikke at noe barn skal gå med følelsen av å være uelsket. Når det er sagt, om jeg skulle hatt barn - så måtte det jo blitt med ham! Han sier at han -gleder- seg til bleieskift og nattevåk. Og har tenkt mye på dette rundt å starte en familie. Jeg vet ikke om jeg klarer å såre ham igjen ved å utsette, jeg hadde lovet ham at _denne_ gangen skulle vi definitivt starte prøvingen, og jeg vet ikke om forholdet vårt tåler en sånn krangel til, hvor jeg skuffer ham så meget at han sover på sofaen. Han tror det nærmer seg, også ombestemmer jeg meg - igjen.

 

Jeg blir 24 i år, og er dermed noen år yngre enn ham. Ingen av oss er festmennesker, han brukte være det men siden vi fant sammen har han vært "ferdig med det livet" som han sier selv.

 

Jeg har ingen gode unnskyldninger lengre, og det ville føles så feil å få ett barn om jeg ikke er sikker på at jeg vil klare å bli glad i det. Moren min ble aldri glad i meg, og etter mye depresjoner hos henne så ble jeg sendt vekk. Jeg ønsker ingen andre den "skjebnen".

 

jeg lurer på om det kanskje hadde vært bedre å la ham leve i troen på at vi prøver, i alle fall en liten stund - mens jeg kanskje blir klar. Jeg tåler rett og slett ikke tanken på å miste mannen min.. Og vi har kranglet, og han har grått og jeg har grått hver gang jeg har utsatt det enda litt lengre enn det målet vi hadde satt oss.

 

Han synes jeg er egoistisk, da han har sagt hva han vil hele veien. Men er det virkelig så egoistisk når det er "barnets beste" jeg tenker på? Og er det da like galt å la ham tro at vi prøver, bare for en stund?

 

 

HI

[Ulykkesfuglen=lykke aug-11]

Jeg tror det blir værre om du lyver for han. Ingen liker det, tro meg da blir det "bråk".

Du må bare være ærlig. Sliter selv med depresjon, men dette var pga at vi ikke kunne få barn. Men mine tanker er at jeg aldri kan bli så syk at jeg ikke hadde klart ungen min mer.

Si at du ikke er klar for det enda og at du vil 'oppleve' litt til før dere får barn.

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du er egoistisk, da du som du sier bare tenker på barnets beste. Vet han grunnen til at du ikke vil ha barn? Kanskje han hadde forstått deg bedre da.. Men du må for all del ikke lyve, et forhold er ikke verdt mye om det ikke er bygget på tillit, spør du meg. Uansett om han skulle finne ut av det eller ikke.. Var jeg deg tror jeg tror jeg jeg ville etterfulgt hans ønske, og tenkt at jeg vel ble vandt til tanken og glad i barnet etterhvert. Men så ønsker jeg meg jo barn da, så det er jo en vanskelig situasjon å sette seg i..

 

Hilsen #3

[OptimistHoppa]

Husk at 9 måneder er utrolig lang tid da så man får masse tid på å klargjøre seg også da:) Det er ikke bare kroppen som modnes gjennom et svangerskap, og det finnes mange folk man kan snakke med om alle tanker og bekymringer under svangerskapet. Alle besøk med jordmor o.l. gjennom svangerskapet er gratis så man kan bruke det mye om man trenger;) Sjansen er i hvert fall ganske stor for at du kan kjenne det annerledes etter ni måneder - tenk hvor mange vordende fedre som virkelig ikke er klare til å bli fedre når det dukker opp to streker som plutselig blir superfedre etter fødsel:) Nå mener jeg ikke at du for en hver pris skal kjøre på altså, bare at ting kan endre seg mye på 9 måneder!

[Lykkelig_4♥♥♥♥]

Jeg var som deg en gang... Det var alltid noe mer jeg ville oppnå, gjøre, oppleve... Tok utdannelse i inn og utland... reiste jorda rundt, jobbet i katatrofeområder... Tok litt tak i meg selv, og spurte om hvorfor jeg var så rastløs. Hvorfor jeg aldri kunne være fornøyd med det jeg hadde. Ble "plutselig" mamma, og har nå tre stykker... jeg har funnet det jeg manglet i livet, og har en ro og lykke i livet mitt som jeg ikke trodde var mulig. Livet stopper dessuten ikke opp om du får barn. Det er en stor berikelse og ha med seg barna på ting! Både på mine ting, og deres ting : ) Bare du vet når det er riktig for DEG, men ikke vær bekymret for at du ikke skal elske barna dine selv om din mor ikke gjorde det. ALLE er forskjellig! Og bare det at du er oppmerksom på det, gjør at du kan søke hjelp om problemer kunne oppstå!

Lykke til med det du bestemmer deg for. Men vær ærlig mot han som er glad i deg... Det er alltid det beste!!!!!

[Anonym bruker]

Da er vi endelig kommet til enighet om at vi skal begynne prøvingen i sept-des for å kanskje få ett "sommerbarn".

 

Jeg er litt redd, og litt glad, og veldig redd! Mannen er i alle fall overlykkelig! og har begynt å snakke i navn og planlegger ombygging av kontor til barnerom alt!

 

Takk for så mange gode oppmuntrende svar,- jeg var så redd for å bli revet rett ned som så mange andre postere her på Anonymforumet, men dere er virkelig noen flotte damer! (Noen av dere i alle fall!)

 

Skummelt men nå har jeg bestemt meg for at vi _SKAL_ klare å gjøre det sammen, og hvem vet hva 2013 bringer!

 

HI!