Bursdager og høytider

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann som har et barn, og vi er mye sammen alle tre og har det fint i hverdagen (vi har nesten 50% av tiden). I bursdager, jul, skoleavslutninger og alt annet av denne typen aktiviteter, blir kun barnets far invitert. Stebarnet har begynt å spørre meg hvorfor jeg ikke kommer, noe som er vanskelig: jeg vil ikke lyve og si at jeg "jobber/var syk/ikke hadde tid", men kan heller ikke si "mamman din er fremdeles sur fordi pappa ikke ville være sammen med henne, og ble sammen med meg, for snart ti år siden".

 

Jeg vil ikke kreve å være hjemmehos biomor, samtidig vil jeg ikke nekte mannen min å dra, men i grunn føles det ganske unaturlig å bli systematisk utelatt på alt slikt - når jeg i hverdagen er en av barnets tre mest sentrale omsorgspersoner. Hva tenker dere?

[Anonym bruker]

Nok et eksempel på at det ofte er mødre som skaper konflikter... meget umodent av henne synes jeg. Og dårlig gjort ovenfor barna som tydeligvis vil ha deg der. Synes også (som man har sett flere eksempler på her inne) at far er feig. Han burde si ifra! evt sette ned foten og si at dere tar feiringa hos dere i år?

[smiia]

Dere har vært sammen i ti år? Her synes jeg det er far som kommuniserer til deg at du bare er et sidekick og at det er den gamle familien hans som gjelder. Her hadde jeg følt meg særdeles lite tatt på alvor, hadde helt klart ikke vært et forhold jeg hadde investert ti år av mitt liv i.

[Anonym bruker]

Da hadde jeg sakt at vi feirer her, og morra der! Skulle min gubbe dratt dit i bursdager hadde det blitt månelyst! !!!

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt irritert på både moren til ungene og på mannen min. Hun er ei hurpe og han lar det skje. Dette høres helt merkelig ut og er ikke noe jeg ville gjort mot stemor til mine barn.

[Anonym bruker]

Dette er også et eksempel på hvor utaknemlig stemorsrollen kan være.. i det ene øyeblikket er du grei å ha til pass, laging av mat, henting, bringing, finne på ting, være med å betale for, være glad i og ta ansvar for osv. I det andre øyeblikket blir du ikke regnet med i barnets bursdagsfeiring engang.. og dette har du funnet deg i i 10 år?? Ville følt meg utnyttet og tilsidesatt! Da hadde jeg virkelig tatt en alvorsprat med far.. kanskje også latt far få det fulle og hele ansvar i hjemmet også. HAN får vaske, HAN får lage mat og eller ta fulle og hele ansvaret for barnet når det er hos dere...

[Anonym bruker]

Har du forsøkt å snakke med barnets mor om dette? Det kan jo hende hun gjør som hun gjør bare av vane og tror det er slik du vil ha det. Inviterer du henne til å bli med noen ganger sammen med din familie? Det skulle ikke forundre meg om dere sitter på hver deres side og tenker at den andre ikke vil ha kontakt, mens far sitter i midten "uten å tenke i det heletatt". Så lenge ingen klager tviler jeg på at han gjør noe.

[Anonym bruker]

Enig med 13.26. Det var vist sagt:) Jeg kan godt tenke meg at biomor hadde problemer med deg i starten. Jeg kan ærlig innrømme at jeg hadde store problemer med biormor og min manns fortid og tidligere familieliv med henne (og får innimellom en bølge ennå). Vaner legges ofte i løpet av de 2 første årene, og vi handler ut i fra vaner. Mye har helt sikkert roet seg hos dere begge siden, og ting som før var vanskelig har nå mulighet til å bli annerledes.

 

Legg frem stebarnets behov for din tilstedeværelse i slike settinger, at du og stebarnet har en god vennskapelig tone dere i mellom. Og si at du ønsker å ha et såpass godt forhold til biomora at dere kan omgås:) Ingen mor ønsker å ignorere sitt barns behov og ønsker, så det er stor sannynlighet for at du vil bli inkludert fremover.