Kan ikke folk akseptere at de har rare barn?

[Anonym bruker]

Jeg var et rart barn. Jeg var ikke noe flink sosialt og jeg hadde noen sære interesser. Jeg skjønte aldri betydningen av å "passe inn" og hadde få venner da jeg var liten. Jeg synes ikke det er det minste rart at jeg falt litt utenfor -de som var sammen med meg gjorde det vel mest for "veldedighet" -de hadde sannsynligvis svært lite igjen for det selv i alle fall. Sosiale koder var for meg et mysterium som jeg ikke fant det bryet verd å forske på. Dessuten var jeg sjenert, barnslig og skoleflink. Du ser sikkert for deg hvordan jeg var :-)

 

Men synes dere mine foreldre burde KREVE at jeg skulle ha flere venner, at alle SKULLE leke med meg, at jeg MåTTE bli inkudert i alt? Burde de lagd bråk på skolen fordi jeg ikke var blant de populære og fordi lærerne ikke greide å skaffe meg venner? Burde foreldrene mine lete med lys og lykter etter årsaken til at jeg ikke var så veltilpasset eller burde de bare akseptere at dette var slik jeg var og gitt meg tid til å vokse?

[Anonym bruker]

Man kan ikke kreve noe, men man bør undersøke HVORFOR barnet ikke har venner.

Er det fordi barnet selv ikke vil?

Vil barnet, men er sjenert?

Er barnet plagsom mot andre og derfor ikke har venner?

Blir barnet holdt utenfor og/eller mobbet?

Er det ting som plager barnet?

 

Man kan ikke bare slå seg til ro med at "nei, Lisa, hun har ingen venner". Punktum.

Som foreldre, mener jeg, at man alltid må finne ut hvorfor barnet ikke har noen venner og så ta det derfra.

[Anonym bruker]

Jeg synes dine foreldre og andre resurspersoner rundt deg, skulle lagt til rette for at du skulle lære deg de sosiale kodene. Uten å omgår andre barn lærer man ikke de sosiale kodene.

 

Og unger har absolutt ikke vont av å se at ikke alle er like. og de har ikke vondt av å hverken om gås eller leke med andre som ikke er helt lik dem selv! Man har ikke nødvendigvis lite igjen for å leke men noen som er annerledes. kanskje man faktisk lærer noe av det også!

 

I skolesammenheng bør selvfølgelig læreren legge til rette for at barn ikke blir utestengt. På fritiden må foreldrene mer på banen for å hjelpe barnet inn i sosiale settinger

[Lammelåret]

Det viktigste er barnets trivsel, ikke alle trenger være midtpunkt i en diger vennekrets.

[Anonym bruker]

Det viktigste er barnets trivsel, ikke alle trenger være midtpunkt i en diger vennekrets.

 

Det er jeg helt enig i og noen barn, som feks. HI var, trives best i sitt eget selskap og det skal de selvsagt få lov til. Men det må alltid være barnet som bestemmer dette. Ikke forholdene rundt barnet som bestemmer at barnet ikke skal ha venner.

Derfor er det også viktig å pirke litt i det for å finne ut hvorfor "Lisa" ikke har venner og hvorfor "Lisa" holder seg mest for seg selv.

 

#2

[Lammelåret]

#2 og 5

 

nettopp, derfor trykket jeg 'liker' for å understreke det du skrev. Det er viktig!

[Anonym bruker]

Takk for interessante innspill. Jeg ble ikke mobbet, altså. Jeg var heller ikke alltid alene og jeg kan ikke huske at jeg følte meg ensom. Jeg fant nok mye glede i eget selskap. Jeg var ikke ulykkelig, men ikke direkte lykkelig heller. Men jeg vokste opp på landet og vi var få i klassen. Kanskje byer er bedre for slike "annerledesbarn"?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg var også et sånt barn og jeg har et sånt barn. Da vi var små var det nok mer vanlig at man bare tenkte "Lisa er litt spesiell og trives best alene". Det var nok sjelden det ble gjort noe videre, hvert fall utover at foreldrene pratet med skolen.

 

Nå derimot - selvsagt undersøker vi hvorfor sønnen min er en ensom ulv! Jeg hadde ikke hatt hjerte til å la det skure og gå uten å vite om det var noe han trivdes med eller ikke. Det er helt ok å være, og å ha et annerledes barn, så fremt barnet har det bra med seg selv. Og det anser jeg er foreldrenes plikt å undersøke.