Hvor effektiv er denne leggemetoden?

[MammantM]

Spør dere som har prøvd dette. 2 år gammel og nekter å legge seg til å sove ALENE!

Så nå legger vi henne ned og går ut igjen. Hun gråter/hyler/vræler og springer rett til døren og åpner den igjen! Der blir hun stående og gråte til vi kommer og da springer hun til sengen sin og venter til vi løfter henne oppi sengen (juniorseng da hun klatrer ut av sprinkelsenga og faller ned) og går ut igjen. Funker dette??! Første kvelden nå og blir veldig rådvill!!

[MammantM]

Hun har forresten sluttet og lagt seg til å sove imens vi sitter ved sengen hennes. Derfor måtte vi begynne med en ny teknikk. Og vi ville gjerne at hun sku lære seg og sovne på egen hånd før også.

[Anonym bruker]

Ingen barn er like, det som funker på et barn funker ikke nødvendigvis på et annet.

 

Jeg har tro på trygghet ved legging. Å forlate et lite barn i skrikende tilstand gir ikke trygghet i mine øyne.

 

Jeg har en på 3 som mer eller mindre alltid har vært vanskelig ved legging. Løsningen vår har vært å sitte ved sengen til han sovner.

Det har tatt varierende tid, men siste året har det gått veldig greit, tar stort sett 5-10 minutter så sover han.

 

Vi ser ikke på det som et problem, heller som en koselig slutt på dagen. Vi får noen stille minutter for oss selv og gutten sovner trygt og godt i mammas eller pappas nærhet.

 

Er det ikke bedre å sitte der noen minutter i stedet for å ha en jente som står opp ørten ganger og som hyler og skriker når dere går?

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt på to år. Rett før jul var han sånn som du sier nå. Derfor har vi en klokkeklar rutine her i huset, vi ser fantorangen og spiser, bader, pusser tenna og legger oss. Allerede i badekaret begynner vi å snakke om at nå skal vi snart sove osv.

Når pysjen er på vet han at vi skal sove, jeg legger ham pent i senga og spør om jeg kan hente noe til han, og vanligvis spør han etter flaska eller mutten, så lover jeg å komme tilbake om fem minutter, men da må han ligge pent. og det gjør han. Etter fem minutter sier vi natta.

Av og til, når han er vrang og ikke vil sove ber jeg han forklare hvorfor. Som regel får jeg bare tullesvar som at han vil kjøre bil osv, og da er det bare å forklare at vi ikke kan kjøre bil nå.

Før jul var det derimot grusomt å legge han. Han spratt ut av senga, hylte og vrælte og var helt umulig. Det hjalp å innføre forklaringer og rutiner.

[MammantM]

Ingen barn er like, det som funker på et barn funker ikke nødvendigvis på et annet.

 

Jeg har tro på trygghet ved legging. å forlate et lite barn i skrikende tilstand gir ikke trygghet i mine øyne.

 

Jeg har en på 3 som mer eller mindre alltid har vært vanskelig ved legging. Løsningen vår har vært å sitte ved sengen til han sovner.

Det har tatt varierende tid, men siste året har det gått veldig greit, tar stort sett 5-10 minutter så sover han.

 

Vi ser ikke på det som et problem, heller som en koselig slutt på dagen. Vi får noen stille minutter for oss selv og gutten sovner trygt og godt i mammas eller pappas nærhet.

 

Er det ikke bedre å sitte der noen minutter i stedet for å ha en jente som står opp ørten ganger og som hyler og skriker når dere går?

 

Hadde vi måtte sittet i noen minutter hadde det vært null problem, men det tar gjerne 1.30 min - 2 timer pluss at når hun først sovnet så tok det maks en time før hun var våken igjen og vi måtte sitte hos henne på nytt.

I jula var det ekstra ille(vi feiret jul i fremmede omgivelser). Da ble en av oss sittende hos henne hele kvelden så vi fikk ikke en kveld sammens i hele jula.

Nå vil hun ikke sovne i det hele tatt. Virker som hun har fått den oppfatningen av at det er farlig og sovne alene fordi vi har sittet å passet på henne så lenge hun kan huske.

Har tenkt som deg hele veien og ville bare at hun skulle føle seg trygg. Hun har slitt med dette så og si fra dagen hun ble født.

Så nå er verden hennes snudd helt opp ned og det høres fra mange kilometers avstand.

Beklager skrivefeil. Springer litt fram og tilbake her så prøver bare å bli ferdig med dette svaret snarest mulig!

[Anonym bruker]

Til HI, jeg vet akkurat hvordan du har det.

 

Min unge (21 mnd.) har aldri villet legge seg uten meg. Er alene med henne. Og jeg har for to minutter siden vunnet en kamp med henne. (Tror jeg da. Har bare gått to minutter. Kan hende hun har lagt opp til enda et slag. ) Jeg legger henne, bruker samme rutine som alltid. Vi prater og koser også går jeg. Hun gråter litt og sovner tilslutt. Men i det siste så har hun funnet ut at hun bare kan stå opp. Så jeg sitter med dataen og aner fred og ingen fare mens hun kommer tuslende ut. Første gangen var det søtt, andre gangen frustrerende. Men jeg sto på mitt. Gikk å la henne rett i senga igjen, ga henne en liten forklaring på hvorfor hun skal legge seg og ikke mamma. MEn hun ga seg ikke. Sto opp ca. 10 ganger etter det. Men nå har jeg vunnet. Jeg ser henne ikke i øynene, er målbevisst, i seng skal hun. Men jeg er forsiktig med henne og legger henne forsiktig så hun ikke tror jeg er sint. Men ikke gi henne noe når du legger henne igjen. Jeg tror du klarer det bare du holder ut. Hvis dette er første gangen så kanskje du må gi det et par dager til to uker med prøving. Men det går. Stå på! Lillegullet ditt lir vel ingen nød, kos får hun forhåpentligvis nok av og det er vel ellers trygge omgivelser!?

[MammantM]

Jeg har en gutt på to år. Rett før jul var han sånn som du sier nå. Derfor har vi en klokkeklar rutine her i huset, vi ser fantorangen og spiser, bader, pusser tenna og legger oss. Allerede i badekaret begynner vi å snakke om at nå skal vi snart sove osv.

Når pysjen er på vet han at vi skal sove, jeg legger ham pent i senga og spør om jeg kan hente noe til han, og vanligvis spør han etter flaska eller mutten, så lover jeg å komme tilbake om fem minutter, men da må han ligge pent. og det gjør han. Etter fem minutter sier vi natta.

Av og til, når han er vrang og ikke vil sove ber jeg han forklare hvorfor. Som regel får jeg bare tullesvar som at han vil kjøre bil osv, og da er det bare å forklare at vi ikke kan kjøre bil nå.

Før jul var det derimot grusomt å legge han. Han spratt ut av senga, hylte og vrælte og var helt umulig. Det hjalp å innføre forklaringer og rutiner.

Må være kjempe deilig å ha en liten en som forstår såpass mye som sønnen din!! Ellers er våre rutiner så og si akkurat den samme som din! Når vi forteller henne at hun skal legge seg å sove så forstår hun det og er helt med og springer til sengen sin når tiden er inne for det, men fra da blir det helt blånekt!

[Anonym bruker]

Vi begynte å trekke oss lenger og lenger vekk fra sengen gradvis. Først inne på rommet, senere utenfor døren. Først med døren på gløtt, senere md døren lukket. Flyttet oss så lite hver dag at jeg ikke er sikker på at han merket det engang. Dette begynte vi med da han var to år.

Nå, et års tid senere kan vi si natta og gå ut av rommet, og hører sjelden en lyd igjen før neste morgen...

[Anonym bruker]

Du må bare være konsekvent. Si at nå blir det sånn og sånn pga det og det. Vær rolig, men bestemt. Og ikke gi dere. Det kommer til å gå.

 

Hilsen #6

[Anonym bruker]

Jeg gjorde også det der. Og gradvis flytte meg ut av rommet. Men det opplevde jeg som bare tull. Ikke har jeg tålmodighet til det og det virka som hun merka det. Jeg bestemte meg bare for å gå ut. Og det funker. Nå vil hun enda protestere litt, men det varer i 10 sek også er det stille.

[MammantM]

Til HI, jeg vet akkurat hvordan du har det.

 

Min unge (21 mnd.) har aldri villet legge seg uten meg. Er alene med henne. Og jeg har for to minutter siden vunnet en kamp med henne. (Tror jeg da. Har bare gått to minutter. Kan hende hun har lagt opp til enda et slag. ) Jeg legger henne, bruker samme rutine som alltid. Vi prater og koser også går jeg. Hun gråter litt og sovner tilslutt. Men i det siste så har hun funnet ut at hun bare kan stå opp. Så jeg sitter med dataen og aner fred og ingen fare mens hun kommer tuslende ut. Første gangen var det søtt, andre gangen frustrerende. Men jeg sto på mitt. Gikk å la henne rett i senga igjen, ga henne en liten forklaring på hvorfor hun skal legge seg og ikke mamma. MEn hun ga seg ikke. Sto opp ca. 10 ganger etter det. Men nå har jeg vunnet. Jeg ser henne ikke i øynene, er målbevisst, i seng skal hun. Men jeg er forsiktig med henne og legger henne forsiktig så hun ikke tror jeg er sint. Men ikke gi henne noe når du legger henne igjen. Jeg tror du klarer det bare du holder ut. Hvis dette er første gangen så kanskje du må gi det et par dager til to uker med prøving. Men det går. Stå på! Lillegullet ditt lir vel ingen nød, kos får hun forhåpentligvis nok av og det er vel ellers trygge omgivelser!?

Endelig litt håp og få. Takk for det. Er veldig bevisst på stemmebruken og kroppsspråket. Sier kun natta når jeg går ut igjen. Hun begynner å bli veldig sliten nå. Tar med seg dyna og puta opp i senga igjen (kaster det ned når vi går ut) og vil bare at vi skal sette oss ned på gulvet ved siden av senga. Frister å gi etter, men føler at det er fordi vi gir etter så lett at vi sitter med dette problemet. Jeg føler hun trenger grenser mer enn noe annet nå. Vår førstefødte og vi blir så altfor lett sjarmert til senk av lille jenta vår. Skummelt. På tide at vi begynner å lede henne og ikke omvendt.

[Anonym bruker]

Dere har nok skjemt henne grundig bort, ja. Men det er ikke for sent! Når hun gråter i døra, led henne tilbake til sengen og gå ut. Ikke si noe, ikke se på henne. Dette gjentas til kuene kommer hjem og den feite dama har sunget.

[Mandalas]

Jeg vill flyttet meg lenger og lenger bort fra døra. Når hun i to år har hatt dere ved siden av seg ved sengetid, er det selvsagt helt grusomt at dere ikke er i nærheten engang. Det fungerer sikkert å følge tilbake, tilbake og tilbake, men jeg har mer tro på den "harde måten for foreldrene". Dvs, fortsette å sitte, men lenger og lenger bort.

[Anonym bruker]

Hvordan gikk det HI? Har barnet sovna?

[MammantM]

Nei, men hun gråter ikke lengre. Bare sutring.