Til dere som er flerspråklige...

[Anonym bruker]

Jeg er selv opprinnelig fra utlandet, er norsk statsborger og har bodd i Norge siden jeg var 3 år gammel. Har bare mine foreldre og lillesøster i Norge, mens resten av familien bor i "hjemmelandet".

 

Jeg snakker morsmålet mitt flytende,kan lese og skrive.

Det er viktig for meg at mine barn skal lære seg morsmålet mitt, men vrir og vender meg om nettene med bekymring om hvordan jeg skal få til dette.

Mannen min er norsk og ser kanskje ikke helt mitt store ønske om dette.

 

Vi bor i en annen by enn foreldrene mine,så mine barn kommer ikke til å se dem jevnlig nok til å dra nytte av språket hjemme hos dem.

 

Hva gjør dere andre i samme situasjon? Snakker dere morsmålet med barnet fra fødsel? Venter dere til barnet er større? "Tvinger" dere dem til å svar på morsmålet? Jeg ønsker at de skal kunne snakke så vel som å forstå.

Har lest av små barn kan lære seg inntill 7 språk på samme tid...

 

Håper på svar!

[dincene]

Jeg er i samme "båt" og har ingen tvil om dette - mine barn skal snakke begge språk fra første stund. Jeg skal snakke med dem bare morsmålet mitt og norsken får jo dem med bøtter og spann i seg siden vi bor i norge Jeg har ingen av min familiemedlem i norge så for meg er det viktig at når vi drar til hjemlandet mitt så kan barna snakke selv med alle der. Og husk en ting - barn har bare fordeler med å kunne flere språk. Dei blr flinkere på skolen med andre ting også. Er jo dokumentert det

Men så synes ikke jeg at dei må tvinges til å svare deg på det språket du vil. Er du konsekvent og snakker bare det ene språket med dem, så skal dte gå bra. Jeg har ei vennine som klarer ikke å gjennomføre dette. Og jeg synes det er fordi hun bruker begge språk. Av og til svarer gutten på morsmålet hennes men som regel er det norsk. Men nå når han er 10 år, så kan han snakke med alle der i hjemlandet ihvertfall. Hun syntes det var vanskelig å gjennomføre fordi av og til syntes hun at hun ikke kunne snakket morsmålet sitt på grunn av mannen som skulle ha følt seg utenlatt fra samtalen.

Så har jeg i bhg en mor som er spansk, hun har en 3,5 åring i bhg og hun og gutten snakker flytendes spansk. Men fordelen for den familien er at faren også kan spansk Gutten snakker også bra norsk. Ikke noe problem.

Så ingenting å miste nattesovn for Go for it!

[3 gleder]

Hei. Her i huset er mannen fra utlandet og engelsktalende. Vi snakker kun engelsk hjemme sammen. Jeg snakker norsk med barna og han snakker engelsk. Dette har vi gjort siden de kom til verden.

Vi har bare fått positive tilbakemeldinger på dette på helsestasjon o.l, og jeg har aldri tvilt på om dette er feil.

 

5åringen snakker lite engelsk til vanlig, men han forstår alt som blir sagt på engelsk. Pappa snakker engelsk, han svarer på norsk.

2 åringen har mange flere engelske ord i språket på denne alderen enn broren, så de tar det forskjellig.

 

Vi har ikke merket tregere utvikling i språket pga at de er tospråklige. Vi fikk høre at dette kunne være tillfellet, men vi har fått positive tilbakemeldinger fra barnehagen og begge har begynt å snakke relativt tidlig.

Det må være mye mer gunstig å omgi barnet med flere språk fra starten av, enn å måtte "lære" det senere. Jeg er ihvertfall glad for at vi har gjort det på denne måten:) Lykke til:)

[shari_z]

Dette er noe som står meg veldig nær. Vi ble rådet av helsestasjonen da vi fikk eldstemann å bruke minoritetsspråket hjemme, noe det ikke ble noe av. Senere, ble jeg fortalt at det var min feil at datteren sin norsk ikke var helt optimalt som 3-åring, og at jeg burde snakket norsk med henne. Dette tross at hun hadde kun norske venner, gikk i norsk barnehage, i norsk kirke og hadde kun norsk familie rundt seg (untatt meg da). Jeg kan norsk ganske bra, men alle - ALLE - hører at jeg ikke er det. Og tross at jeg har bodd her i mange år, så er engelsk fortsatt "hjerte-språket" mitt (jeg er det som kalles for "coordinate bilingual").

 

Jeg er amerikansk, mannen min er norsk og vi snakker engelsk sammen. Jeg snakker kun amerikansk med barna mine - konsekvent, i alle situasjoner. Mannen bruker for det meste norsk, men hender han snakker engelsk med dem innimellom (og som oftest, vet han ikke at han gjør det; han er det som kalles for "compound bilingual"). 10-åringen vår forsto alt på engelsk, men snakket ikke engelsk i det hele tatt før hun var 5 år og vi var på besøk hos min familie i USA. Språket kom etter noen dager, men det var tydelig at det ikke var morsmålet hennes; hun oversatt alt direkte fra norsk til engelsk, noe som gjorde at det ble en del feil. Engelsken er mye bedre nå, men ikke perfekt/naturlig. Hun var det som kalles "receptive bilingual".

 

3-åringen hadde en fordel, og det var at søsteren også snakket engelsk med henne fra begynnelsen, så hun hadde ikke bare meg. Jeg tror uansett at hun ville tatt det lettere; hun brukte fra første stund begge språk og brukte dem til riktig person. Vi var i USA like før hun fylte 3 år i 6 uker; da fikk hun kun engelsk og norsken ble borte helt. Hun forsto fortsatt alt, men brukte ikke det. Etter oppstart i barnehagen, kom det tilbake og nå bruker hun norsk med pappa og samfunnet og engelsk med meg og storesøsteren. Jeg har noen venner som pleier å snakke engelsk med meg, så der snakker hun også engelsk med dem.

 

Det jeg ville IKKE gjort, var å ikke bruke morsmålet ditt kun fordi mannen din ikke kan det. Min far kommer opprinnelig fra ungarn (var 12 år da familien flyttet til USA), men fordi min mor ikke kunne ungarsk, valgte han å ikke snakke det med oss. Og dermed har jeg og søstrene mine gått glipp av et språk som er en del av oss, et språk som er ganske vanskelig å lære senere i livet, og mistet mulighetene å kommunisere med familien som ikke kom seg ut av Ungarn. Selvfølgelig føler ikke alle like sterk som jeg at språk er en del av identiteten, men jeg mener at dette er viktig for ditt barn, også senere i livet.

 

Om vi hadde begynt på nytt, når begge av oss kan engelsk flytende, så hadde jeg valgt å bruke kun engelsk hjemme (Minority Language At Home), istedenfor jeg med mitt morsmål og han med hans (One Parent-One Language). Dette mest fordi det plaget meg veldig at min eldste ikke kunne snakke med foreldrene mine da de var på besøk hos oss siden hun ikke snakket engelsk. Jeg forlangte aldri at hun skulle svare meg på engelsk (synes ikke det er helt riktig heller), men nå som hun kan engelsk så bra som hun kan, har jeg sagt at jeg foretrekker at hun bruker det med meg (og det gjør sånn 80% av tiden).

 

Ikke nøl med å snakke morsmålet ditt med barnet ditt. Det er kun fordeler med å kunne flere språk, og det stemmer nok at barn lærer lett språk når de er så liten.

[*LilleTroll + spira]

Kjør på med begge deler, tenk så heldige de små er som får et ekstra "gratis" språk!

 

Her går det i både engelsk og norsk. Skulle ønske vi var enda flinkere til å prate engelsk i det daglige, men vi gjør det når det blir naturlig. Mannen er britisk, men er født og oppvokst her. Besteforeldre bor like ved, og de snakker konsekvent bare engelsk til frøkna. Hun forstår alt, men svarer (som flere over her) tilbake på norsk. Spesielt da hun var mindre kom ordene ut både på engelsk og norsk.. Gjerne i samme setning! Nå har hun kontroll på hva som er hva, og har absolutt ikke problemer med ordforrådet sitt og uttalen på norsk!

 

Tenker som så at engelsken forstår hun, og hun prater noe.. Når hun begynner på skole vil det være lettere for henne å "ta" engelsken enn for dem som ikke har hørt det hver dag fra fødsel. Det er en del av henne :-) Bare fordel!

[Gjøkeredet③]

Her i huset er mannen engelsktalene og prater kun dette til barna.

Jeg snakker norsk til dem og sammen snakker jeg og mannen min engelsk.

At de treige i språkveien er ikke til å legge under en stol, men det kommer sakt men sikkert, og når kan de begge flytende

[HeltPerfekt<3]

Her er det slik at jeg snakker mitt morsmål med mine barn (islandsk) og norsk med min samboer - som er fra Norge Min datter svarer meg alltid på norsk, men forstår alt jeg sier (sønnen min er bare et par uker gammel, så han snakker ikke mye). De som er bekymret for det i forhold til partneren sin, at de ikke skal forstå hva dere prater om, så lærer han også språket etterhvert Min forstår i hvertfall alt jeg sier til datteren vår Selv om hun ikke svarer meg på islandsk så er det i hvertfall deilig at hun skjønner alt familien min sier De gangene vi har reist til Island så har hun ikke hatt problemer med å forstå hva de sier til henne, og det har heller ikke samboeren min. Jeg for min del er i hvertfall veldig glad for at jeg valgte å gjøre det slik

 

Så jeg sier kjør på! Dere taper i hvertfall ingenting på det

 

(Og datteren min sliter forresten ikke med norsken heller - hun er 3 år, og ifølge dem i bhg så er hun en av de på hennes trinn med størst ordforråd)

[M.I.L]

Mannen snakker farsi (sitt morsmål) med barnet hjemme og det gjør besteforeldrene også når vi er der. Han er to og sier en del ord på farsi og forstår mye, men snakker selvsagt mest norsk...

Når det kommer til skriftspråk som jo er helt ulikt fra det norske vil barna få tilbudet om å lære- men ingen tvang eller mas om at de Må.. generelt syns jeg det er helt feil å skulle tvinge barna til å svare på det ene eller andre språket!! Prater man det til barna fra de er bittesmå lærer de så fort atte:)

[Renate har ♂09, ønsker 1 til]

Mannen min har snakket sitt morsmål til sønnen på 2 fra dag en, noe som gjør at han forstår tyrkisk like bra som norsk, men svarer på norsk til faren... Har i det siste kommet litt mer tyrkiske ord når han snakker/leker alene Er utrolig morro å se /høre på

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar jenter Det er deilig å lese om andres erfaringer! Det er enda 4 uker til fødsel og det er slike ting som bekymrer meg hehe...kunne jo vært værre og Familie er viktig for meg og ønsker bare at barna mine skal kunne kommunisere med hele familien! Håper også mannen min etterhvert vil forstå litt av språket mitt,slik at han ikke føler seg utelatt

[Renate har ♂09, ønsker 1 til]

Jeg kan lite av språket til mannen min, men føler meg allikevel ikke utelatt når de snakker! Ikke beskymre deg for det