Dårlig samvittighet for 5 åringen etter morgenens episode...

[Anonym bruker]

...jeg skulle levere han i barnehagen, og han gikk ned til bilen med lua over øynene. Da han skulle ta på seg selen, fikk han ikke dette til pga lua over øyene. Jeg sa til han flere ganger at han måtte ta den opp for å se, fordi vi begynte å få dårlig tid, og han måtte skyndte seg.

 

 

Han gjorde ikke dette, og fortsatte å surre i blinde og mente han kunne se likevel. Jeg ble stresset da klokka går, og endte med å skrike til han så han begynte å grine. Jeg ropte ut til han, at "nå Må du høre, vi har dårlig tid, få av deg den lua og på med selen så jeg kan kjøre!!! det hjelper ikke å gråte! JA, jeg blir rasende når du ikke kan høre på meg!!!!" Jeg fortsatte og rope høyt til han, kjente det kokte i meg... Det endte med at han kastet av seg lua i gråt og sinne, ble stille mens han gråt, og fikk på seg selen. Alt han sa hele veien mens han gråt var "det er DIN skyld".

 

 

Når vi nærmet oss barnehagen sa jeg at han måtte slutte å gråte, tørke tårene sine så kompisene ikke så at han hadde sittet å grått på veien. Han sluttet å gråte, men ville ikke i barnehagen når jeg skulle levere han. Han ville hjem med meg... Kunne ikke ta han med meg, og fikk bare fryktelig vondt smak da jeg forlot han... Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje bare lufte det litt, og bli slaktet som jeg fortjener Ikke bra å skrike til ungen på den måten, og ihvertfall ikke å fortsette etter han har begynt å gråte. Men jeg mistet vel besinnelsen. Ikke første gangen jeg skriker til han, selv om det ikke skjer ofte. Fikk bare ekstra dårlig samvittighet i dag.

[Anonym bruker]

eh...ba du han ikke om unnskyldning når du forsto at du hadde overreagert??!

 

Det er lov å ha en dårlig dag, men ungene fortjener også at de voksne kan bli ydmyke når de driter seg ut.

-"Unnskyld for at jeg ropte til deg. Men jeg blir veldig frustrert når du ikke hører, jeg skal prøve å ikke gjøre det igjen"

Hvis ikke så kan du iallefall ikke bli sint på han når han gjør nøyaktig det samme tilbake til deg...

 

Håper dagen blir bedre da!

[dokkelise]

Det er vel helt normalt at man mister litt besinnelsen av og til og skriker ut ting.men det er viktig at man sier unnskyld etterpå,også til et barn om man føler at man har gjort noe man ikke bør gjøre.forklare hvorfor.

[Anonym bruker]

Nei, jeg ba ikke om unnskyldning... Sikkert i seneste laget, men skal virkelig gjøre det når jeg henter han i dag. Jeg er ikke flink med unnskyldninger, men er helt enig i at det hadde vært på sin plass. Tanken streifet meg ikke før jeg leste her nå :/ Han skal få sin unnskylding, bedre sent enn aldri.

[VinterSol+2]

Alle kan miste besinnelsen av og til.

 

Men som du sier, det er kjempeviktig at du ber om unnskyldning. Det er det eksempelet han kommer til å huske!

 

Det går seg nok til, det er sånn det er i familier vettu. Jeg kan bli ganske hissig selv, med mine små (og de er noen hissigpropper selv, de har det vel etter mora si, hehehe) men jeg prøver å be om unnskyldning når jeg har tråkket over streken.

 

 

Men jeg må si jeg er imponert pver femåringen spm fester selen sin selv? Jeg har en fireogetjalvtåring, og det er alltid vi voksne som fester selen, og etterstrammer og sjekker at alt er i orden. (da kan de også sitte der med lua over øynene og virre så mye de vil... Haha, fastspent blir de!)

 

Håper resten av dagen din blir bedre

[Anonym bruker]

Ja, han har festet selen veldig lenge selv han... han skal gjøre alt selv, og klarer det fint Før stod vi alltid der og sjekket den osv. men den har alltid blitt slik den skal. Han er nøye, og nå ordner han det som regel selv så lenge den ikke er vridd e.l. Noe han alltid sier i fra om, og vi alltid ser selv også. Vi ser den jo tydelig fra forsetet, at den er som den skal.

[VinterSol+2]

Imponerende! Fin gutt du har da, må tåle litt selvstendighetstrasseri med sånne

[SurreGuri]

...jeg skulle levere han i barnehagen, og han gikk ned til bilen med lua over øynene. Da han skulle ta på seg selen, fikk han ikke dette til pga lua over øyene. Jeg sa til han flere ganger at han måtte ta den opp for å se, fordi vi begynte å få dårlig tid, og han måtte skyndte seg.

 

 

Han gjorde ikke dette, og fortsatte å surre i blinde og mente han kunne se likevel. Jeg ble stresset da klokka går, og endte med å skrike til han så han begynte å grine. Jeg ropte ut til han, at "nå Må du høre, vi har dårlig tid, få av deg den lua og på med selen så jeg kan kjøre!!! det hjelper ikke å gråte! JA, jeg blir rasende når du ikke kan høre på meg!!!!" Jeg fortsatte og rope høyt til han, kjente det kokte i meg... Det endte med at han kastet av seg lua i gråt og sinne, ble stille mens han gråt, og fikk på seg selen. Alt han sa hele veien mens han gråt var "det er DIN skyld".

 

 

Når vi nærmet oss barnehagen sa jeg at han måtte slutte å gråte, tørke tårene sine så kompisene ikke så at han hadde sittet å grått på veien. Han sluttet å gråte, men ville ikke i barnehagen når jeg skulle levere han. Han ville hjem med meg... Kunne ikke ta han med meg, og fikk bare fryktelig vondt smak da jeg forlot han... Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje bare lufte det litt, og bli slaktet som jeg fortjener Ikke bra å skrike til ungen på den måten, og ihvertfall ikke å fortsette etter han har begynt å gråte. Men jeg mistet vel besinnelsen. Ikke første gangen jeg skriker til han, selv om det ikke skjer ofte. Fikk bare ekstra dårlig samvittighet i dag.

 

 

Dette er som om jeg skulle skrevet det selv..

Jeg har også sånne utblåsninger, senest i dag morges. Min gutt er 6 år- og det skjer også at vår dag kan begynne sånn, spesielt idet vi skal kle på oss og dra ut om morgenen og vi alltid har det travelt, så blir det mye masing og kjefting fra meg, så sitter vi der sure som to råttne sitroner i bilen..

så mens jeg sitter der i stillhet på vei til skolen så kommer den velkjente samvittigheten min og tar meg.. for det er jo jeg som skal kordinere tiden om morgenen, det er jeg som skal sørge for at vi får gjort det vi skal før vi skal gå osv...

 

Før jeg slipper gutten av på skolen, så snur jeg meg mot han, og sier at det er min feil, at det er jeg som skal passe tiden, jeg beklager den sinte stemmen og sier at jeg var stresset og håper at han neste gang så kan han bli med å hjelpe meg om morgenen når vi begge har det travelt og avslutter med at jeg ikke er sint lenger, og håper at han ikke er det heller. jeg må også få sagt at jeg er glad i han og ønsker han en god dag på skolen.

 

Det jeg vil frem til er at vi er bare mennesker, vi som er foreldre også, og vi kan bli både sure og grinete og kjefte og mase, og det syns jeg er helt greit.. ungene tar ikke skade av at vi flipper ut av og til, men det er kanskje greit at vi legger oss flate og unnskylder oss, når vi har "drete" på leggen Det hjelper ivertfall på min samvittighet samtidig at gutten min går ikke leie seg ut av bilen og tenker at han er feilen i alt, men tenker rett og slett hu mor er stressa, så jeg tilgir henne for det gnålet

[Anonym bruker]

Er slett ikke unormalt å ha en utblåsning til de rundt seg! : ) Men jeg passer alltid på å si unnskyld og snakke igjennom tingene! Både med mann og barn... dersom noe skulle skje med noen, så skiltes vi ikke som uvenner, men med gode ord : )

[Anonym bruker]

Synes du skal ta det helt med ro...Unger er ikke lagd av bomull og de tåler at foreldrene ikke alltid er perfekte! Selv om det er best at slike hendelser er et fåtall og ikke et flertall. Tror ungene bare har godt av at foreldrene reagerer...Man kan ikke alltid være pedagogisk og sindig....

[Anonym bruker]

HI her. Takk for svar alle sammen.

 

Da jeg hentet han i barnehagen spurte jeg om han husket episoden, noe han gjorde. Så sa jeg at jeg bare måtte få sagt unnskyld til det, og at det ikke er greit at mamma´n skriker til barnet, selv om det er mamma´n som bestemmer. Han sa "Tusen takk mamma. Det er helt greit. Og neste gang må jeg høre på det du sier, med EN gang." Da jeg sa unnskyld igjen, sa han "Du har sagt det mamma, og det er jo helt greit". Hehe, må si han smeltet hjertet mitt da ja.

 

Jeg skal ihvertfall begynne å si unnskyld med det samme jeg gjør feil, unnskyld er et ord jeg IKKE er vant med fra egen barndom, så å skrive her inne kan virkelig gi en lærepenge

[Glinda]

Man skal IKKE skrike til barn!

Er litt sjokkert over alle som svarer at dette skjer hele tiden og er helt normalt. Hvis dette er helt normalt og skjer ofte, så bør man faktisk gå litt i seg selv og se hva man kan gjøre for å stoppe!

Dette er snakk om et overgrep på samme måte som å gi barn en klaps, klyp etc.

Det skjer, men vi må IKKE akseptere dette som en naturlig eller uungåelig del av barneoppdragelsen!

Har man mulighet er det bedre å gi seg selv en timeout, få noen andre til å ta barna hvis mulig, i hvertfall telle til ti.

Hvordan ville du tatt det hvis sjefen din stod å skrek til deg slik?!

[Anonym bruker]

Det er menneskelig å miste besinnelsen. Hvis vi forventer av oss selv å aldri miste besinnelsen så vil vi ofte ende med dårlig samvittighet fordi vi ikke klarte å fylle våre egne krav. Både barn og voksne må ha lov til å vise følelser til hverandre, også sinne og irritasjon syns jeg. Men det er som alle sier kjempeviktig å si unnskyld, og det er viktig å huske at det UANSETT er den voksne som har ansvaret for stemningen. Blir det stress og dårlig stemning om morgenen så er det den voksne som må sørge for å snu stemningen. Jeg er dog enig i at det høres veldig trist ut med gutten som satt og gråt i stillhet, og syns man bør prøve å stoppe seg selv før man har kommet så langt. Man bør snakke til barn som man ville snakket til en voksen, og det er få som hadde gått så langt til f.eks mannen sin. (Selv om man sjelden kommer i akkurat denne situasjonen med mannen sin. ) Da er det bedre å tre inn, og ta ansvar for situasjonen selv isteden for å fortsette å skrike. Jeg hadde nok sagt at "Da kan ikke du få gjøre det selv i dag" og gått ut av bilen og tatt på barnet beltet selv. Da skjønner gutten likevel at den oppførselen ikke er i orden, og hvis han er like opptatt av å gjøre ting selv som jenta mi er, så vil det også være en lærepenge at han ikke fikk gjøre selv. Så hadde jeg heller ha snakket med han om det han gjorde når vi kjørte videre, og forklart konsekvensene for meg.

[SurreGuri]

Glinda- ærlig talt.. gå inn i oss selv????

 

Jeg er faktisk overrasket over at du sitter på en sånn stålkontroll som du sier at du gjør. Ikke kom her og fortell meg at det ikke er normalt av et mennesk og miste besinnelsen, dette handler ikke om utskjelding som foregår mellom en ansatt og en sjef.. ein VELDIG merkeligt sammenligning av deg, og at du sammeligner det og kjefte og mase som rett og slett fysisk vold sier litt om deg enn om oss andre..

[Anonym bruker]

Merkelig holdning, Glinda.

Jeg er absolutt ikke for å skrike, hverken til barn eller voksne, men noen ganger blir man litt i overkant menneskelig.

Og det tror jeg er bare sunt.

 

Jeg mener de rådene som er gitt til HI, om å snakke med barnet om hva som skjedde ("mamma ble stresset, hun skulle ikke ropt"), samt å be om unnskyldning er en viktig lærdom - sammenlignet med det å ha en mor som holder alt inni seg til hun kollapser/ ikke lærer barna sine at det er naturlig å ha et bredt følelsesregister.

 

å ikke kunne heve stemmen sin når ting går over styr, blir for meg det samme som å lære bort at gutter ikke gråter, eller at jenter ikke kan bli sinte sånn som gutta.

 

Hadde sjefen min hevet stemmen i en viktig situasjon, men noen minutter etter forklart situasjonen, hva som lå bak - og bedt om unnskyldning, så hadde jeg ikke reagert noe videre på det.

[Glinda]

Hvordan tror du barn føler seg når mor eller far står og skriker til det?

Jeg tror usikkerheten er det samme som om når mamma klyper eller røsker hardt i armen.

 

Det er forskjell på å heve stemmen og stå og skrike til et barn! Et barn som gråter og er redd fordi mamma står og skrikert, er det sunt?!

[Glinda]

I stedet for å rettferdiggjøre å skrike til barn som tydeligvis er opprørte, redd og lei seg, kanskje man haller bør diskutere alternativer og hvordan man kan unngå å eksplodere på denne måten.

Ja, det kan skje alle, men bør vi ikke heller prøve å unngå å skremme barna våre og fremstå som VOKSNE trygge og tydelige mennesker?

[optimist77]

Som trådstarter, så kjente jeg meg igjen vedr det å miste besinnelsen. For å være helt ærlig, så syns jeg det var "godt" å følge denne tråden (misforstå meg rett), men, når jeg har mistet besinnelsen, så har jeg trodd at jeg er den ENESTE som kan ha en slik utblåsning på et lite barn og nesten følt meg "unormal og gal", men, altså, nå ser jeg flere reagerer på samme måte. Er har det ende i snørr og tårer for både mor og barn, men, jeg har bedt om unnskyldning, og når jeg har roet meg ned, så har jeg satt meg ned å snakket med barnet. Har jo selvfølgelig hatt verdens svarteste samvittighet etterpå, og når jeg nå merker jeg er på "nippet" til å miste besinnelsen, så tenker jeg, eller jeg PRøVER å tenke på den vonde følelesen jeg selv sitter igjen med etterpå og det kan være nok til at jeg faktisk behersker meg og stille teller til 10 inne i meg. Det føles ihvertfall kjempegodt etterpå å være rolig istedenfor å eksplodere. Det er ikke lett, og det er nok menneskelig å feile, men, for meg så prøver jeg som sagt å beherske meg, og at utbruddene mine ligger på det minimale...

[Anonym bruker]

Så bra at du fikk sagt unnskyld. Neste gang må du huske på å roe deg ned litt. Det gagner faktisk ingen. Jeg synes det verste var at du sa at han måtte tørke tårene, så kompisene ikke skulle se at han hadde grått. Gjør det noe om noen ser at han har grått? Det er en helt naturlig menneskelig reaksjon. Det er skummelt når foreldre ber barn om å holde følelsene sine inni seg. Det er det som skaper angst og frykt over tid. Vis dine egne følelser også. Bli sinna, lei deg, oppgitt osv, men forklar hvorfor du reagerer som du gjør og lær ham å gjøre det samme.

 

Sønnen min som akkurat har blitt tre kan si: Jeg liker ikke at du roper til meg mamma. Da blir jeg lei meg. Da føler jeg at jeg virkelig har oppnådd noe.

 

Du kunne kanskje sagt noe sånt som: Jeg liker ikke at du har lua foran øynene, slik at du ikke får tatt på deg beltet. Nå trenger jeg å komme meg på jobb, derfor kommer jeg og hjelper deg med beltet.

[Anonym bruker]

HI her. Ja, det er lett å se hvordan man skulle taklet situasjonen i ettertid, ihvertfall når man kan sitte å tenke på hvordan man skal formulere et svar her inne før man poster det Nå synes jeg det var godt med alle svarene her inne, både forståelse men også konstruktiv kritikk. Bedrevitere smiler jeg bare av

 

Nå er han som sagt 5 år, og jeg reagerte slik denne ene gangen, samt fikk dårlig samvittighet etterpå. Dette er ikke en vanlig hverdag for oss, så nå i ettertid når jeg har snakket med han om det ser jeg at det er noe som ikke skulle skjedd, men som gikk HELT GREIT Ingen skade skjedd, hehe.

 

Noen få her inne er virkelig bedrevitere og har en måte å svare på som bare blir usmakelig altså. Men flesteparten er heldigvis oppegående mennesker som gir kritikk på en voksen og ordentlig måte Fortsett å svare, slik kritikk er lærerikt når man føler man har skyggelapper på i en slitsom periode av livet.

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Det har skjedd her i gården også med morgengretten unge og morgengretten mor. Selv om jeg eksploderer av og til så er jeg alltid nøye med å be om unnskyldning. Vi er tross alt bare mennesker, og ikke alle er like. Noen er stille av natur og hever kanskje aldri stemmen, mens andre hever stemmer og kan til og med rope hvis man bare blir irritert nok. Det er trist når det skjer, men jeg sier som eldste min sier: "Det er sånt som skjer!"