Til alle som har hatt kjærlighetssorg...

[Anonym bruker]

Som følte det som at mann ikke fikk puste, klarte ikke å eksistere.

Hvor lang tid tok det for at kroppen fungerer igjen, for at man skal klarre å spise mat?

 

å nå, i ettertid av en kjærlighetssorg: Er hverdagen lys igjen, er dere klare for å elske igjen?

[Anonym bruker]

HI her: Jeg er 39 år.

[Anonym bruker]

jeg var gravid så jeg måtte tvinge i meg mat...nå ca ett år etter er jeg så glad jeg ikke har noe med exen min å gjøre, men ikke klar for å elske igjen...men koser meg alene slippe å ha en mann å irritere seg over. Har møtt xen en gang etter bruddet så han har sett ungen vår en gang og hadde ingen følelser for han i det hele tatt...så deilig. Tenkte at jeg er så glad at jeg slipper å ha sex med den mannen igjen..hehe

han trodde han var guden over alle guder og det var han helt definitly ikke.

 

Han tok så mye av meg at nå er jeg så glad av å være meg selv igjen:)

 

lykke til og det blir bedre

[Anonym bruker]

De første dagene/uka var verst, turte ikke sove eller noenting for jeg var så redd for å drømme om det som hadde skjedd. Sakte, men sikkert blir en og en dag bittelitt bedre, og fire min del ble det ganske bra den dagen jeg klarte å tenke at; «ok, vi hadde noen bra stunder, men det er over nå. Jeg vil heller være takknemlig for de gode stundene, og forberede meg på nye.»

 

Ikke kast deg ut i fyll og fest, og bli sjekkedronningen selv, sorgen blir ikke mindre,du bare forakter deg selv i hemmelighet i tillegg...for ikke å snakke om fylleangsten!

 

Dette er mange mange år siden, men det tok ikke lange tida før man kunne forelske seg igjen. Og jo, kjærligheten kan bli like sterk med neste. Sterkere faktisk! Bare se på meg og samboeren ;-)

[Anonym bruker]

Det tok lang tid her og selv om jeg kanskje vil klare å elske igjen så vil jeg aldri kunne klare å bære et svik en gang til og så lenge jeg konstant er redd for sviket så klarer jeg ikke å stole på noen og da klarer jeg ikke å elske.

Trist, ja, men slik er det for meg

[Anonym bruker]

Det går over,tro det eller ei.

Sørg for å ha gode venner rundt deg. Bann,skrik,gråt

 

Gi det tid og snart vil livet snu

[Himmel og hav]

Det gikk ca 14 dager før jeg klarte å spise, sove og ikke grine på do i lunsjen. Derfra gikk det stort sett oppover, men med gode stunder og dårlige stunder.

 

Så kom en fase der jeg var veldig opptatt av å være sterk, være bare meg, gjøre de tingene JEG ville osv. Det var faktisk en ganske god tid. Jeg tviholdt også på tanken om at det var meningen at det ventet noe bedre på meg i framtida et sted. Jeg var ikke klar for noe forhold igjen på lenge, trodde jeg. Men 5 mnd etterpå så kom en fantastisk mann som det ikke var mulig å la være å elske, og da var det bare å slippe taket og la seg rive med.

 

Nå er dette mange år siden, men jeg vet at det som skjedde har preget meg, og har gjort noe med hvem jeg er. Jeg har brukt en del tid i hodet mitt på å plassere ansvaret der det hører hjemme, på å huske at det var én mann som var svikefull, ikke alle menn, og til å komme til den konklusjonen at et liv uten å våge å elske ikke er et godt liv for meg.

 

Det er fryktelig vondt mens det står på. For det blir så mange "aldri mer" rundt en. Men det går over! Brått en dag vil det gå opp for deg at du ikke har tenkt på han eller bruddet på et par timer, så en halv dag, osv. Men hold deg selv litt i nakken. Gå på jobb, vask klær, dusj, gå en tur, gjør ting som flytter fokus og gir deg energi. Livet ditt er ikke over, det har bare tatt en uventet sving slik at utsikten foran deg er annerledes. Det kan tenkes at den er finere enn den du hadde før, men det tar litt tid å vende seg til den.

 

Klem fra meg!

[Anonym bruker]

Ser noen skriver en uke. En uke?? Da vil jeg ikke kalle det kjærlighetssorg, da er man vel bare såret? Jeg har hatt ordentlig kjærlighetssorg et par ganger, første gangen var på mange måter verst, fordi han forlot meg for en annen kvinne og jeg var helt ute av stand til å fungere i lang tid etterpå. Vil si det tok et helt år før jeg følte meg over det, men jeg klarte jo å ta meg sammen og late som om ting var ok før det.

Jeg sov. Sov og sov og sov, innimellom griningen. Uff, for en tid! Det var helt grusomt.

Uansett, etter to år traff jeg han som siden har blitt min mann, og jeg har mange ganger tenkt at Gud, for en flaks! at han andre dumpa meg! Jeg har fått et mye bedre forhold, en mye bedre mann!

Så det finnes alltid og absolutt lys i tunnellen selv om du ikke ser det nå.

Stor, varm klem til deg fra meg.