Jeg syns tatovering er harry.....

[Gjest Heartbroken]

og kjenner det river i mammahjertet når mine flotte barn snakker om å merke de perfekte kroppene sine for livet!

 

Uansett hvor voksne og fornuftige de anser seg selv for å være, tviler jeg på at de har samme smak når de er 40 som 15-18 år!

 

Jeg ser selvsagt at det kan være pent/tøft med en figur på en stram og ung kropp, men fakta er at man ikke er stram og ung til evig tid, og en 40 åring med en drage på overarmen er bare sørgelig.

 

Jeg prøver å påvirke de så godt jeg kan, men når de er/blir over 18 år har jeg selvsagt ingenting jeg skulle sagt. Det er også en del av livet å få gjør sine egne erfaringer og tabber, men akkurat tatovering syns jeg er en unødvendig ting å utsette seg for.

 

Er jeg helt alene om å tenke dette?

[Anonym bruker]

Sikkert ikke alene, men det er mange som ikke er enig også.

 

Selv tatoverte jeg meg da jeg var 17 år, og igjen da jeg var 19. Begge tatoveringene er på steder jeg lett kan skjule (selv om sommeren) om jeg ikke vil vise dem frem.

 

I dag er jeg snart 38 år gammel og har som du sier ikke samme stil eller smak som da jeg var tenåring. Men likevel er tatoveringene en del av meg og min fortid på samme måte som hårfargen og strekkmerkene på magen

 

Jeg skammer meg ikke over tatoveringene mine selv om jeg nok ikke ville valgt samme motiver i dag, kanskje jeg ikke ville tatovert meg i det hele tatt i dag...

 

Jeg har ingen problemer med å vise frem tatoveringene mine, de er en del av kroppen min som jeg faktisk er veldig glad i.

[bitthen]

Alt med måte tenker jeg. Tror nok en del vil angre på sitt ungdomsopprør dersom de har det i form av en tatovering som sitter der for resten av livet. Har en selv jeg, som jeg tok i Praha da jeg var 17. Heldigvis er det en liten og søt tatovering bak på skuldra, og ikke en som jeg ser hver dag. Har derimot et skjemmende arr etter hull i øyenbrynet..DET angrer jeg på...

 

Men det er værre tabber som kan gjøres, tror ikke du er alene om å tenke dette

[mamma_bergen]

Etter mange slike tråder her inne,kan man nok konkludere med at du ikke er alene om å tenke slik.

 

Men det er også endel som har et annet syn på tattiser,bla meg.Jeg fikk min første når jeg var 18 år,og hadde ventet lenge på den dagen da jeg endelig kunne ta den:)

I etterkant har det blitt noen flere,og fremdeles så syns jeg de er fine og de er en del av meg.Jeg er nå passert 30+ og har nok ikke den strameste huden lenger,men de er fine selvom.Og de eldes jo de som resten av meg.

 

Om mitt barn vil ha når hun blir voksen,kommer ikke jeg til å synes så mye om det.Jeg håper bare det blir en,evt flere med mening i:)

[Himmel og hav]

Jeg hadde en tilsvarende samtale med min 16-åring i går. Han vurderer piercing, og han er gammel nok til å gjøre det uten samtykke. Jeg ba han tenke om dette var noe som var så "han" at han ville være glad for å ha det selv når det var helt ut, på jobbintervju, på bryllupsbildet sitt og når han ble 50. Heldigvis er han ikke fast bestemt på det, for jeg tror det hovedsaklig har å gjøre med ei jente han liker, og jeg håper inderlig at han ligger unna hull i ansiktet.

 

Jeg synes at alt man gjør med kroppen sin som er permanent bør være så godt gjennomtenkt før man gjør det at man vet at man aldri vil angre. Er man det aller minste i tvil, så skal man la være.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg har en tatovering som jeg fortsatt er godt fornøyd med. Den sitter i nakken, rett under "t-skjorte-linja", og den kan skjules om jeg ønsker det og den sitter ikke på et sted som er så utsatt verken for å synes eller for å bli stygg av strekkmerker, rynker etc.

 

Jeg har nok ikke så mye jeg skulle ha sagt om hun vil tattovere seg, men jeg vil innstendig oppfordre til å velge et godt gjennomtenkt motiv, ha den på et sted den kan trives hele livet og å gjøre det hos en god tatovør.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke helt hvorfor en 40-åring med en drage på armen er sørgelig jeg da...

 

Ville ikke hatt det selv, men synes da slett ikke det er sørgelig av den grunn. En 40-åring kan vel ha en like stor facinasjon av drager som er 22-åring vel?

 

Så lenge motivet passer personligheten til den som bærer den, og det er kroppspynt han eller hun setter pris på ser jeg ingenting galt i det uansett om det er en 18-åring eller en 50-åring som har den jeg altså.

 

Førskolelæreren til datteren min er 52 år hun og har en ganske stor tatovering på håndleddet. Synes hun er en like flott dame med den som jeg hadde synes hun var uten

[Cat.68]

øøøhhh, jeg er 43 og har 3 tatoveringer. Riktignok ikke en drage ( fant aldrig en drage som var slike jeg ville ha den), men var/er på leit etter den riktige ;o)). Det er greit nok at du ikke liker det, eller skjønner hvorfor noen liker tatoveringer. Men hva har det at man er 40 år med det å gjøre? Jeg har sagt til mine barn at hvis dem vil ha en tatovering så er det viktigste at det ikke skjer på impuls, og at dem skal tenke nøye over hva slags tatovering dem tar, og at det viktigste er at når dem først stempler kroppen sin så bør det være noe dem kan se seg med resten av livet, og fungere like godt for dem når de er 18 og 100 år. Jeg er mest sannsynlig ikke ferdig med tatoveringer ennå.

[Anonym bruker]

Personlig misliker jeg tatoveringer, så jeg har det selvsagt ikke, og håper heller ikke at barna mine får seg det i nær fremtid. Allikevel kjenner jeg mange som har det, og helt ærlig legger jeg ikke så godt merke til de tatoveringene de har. Jeg synes ingen av dem er fine, for som sagt - jeg liker ikke tatoveringer, uansett, men så er det ikke min kropp, og da betyr det ikke så veldig mye for meg.

 

De fleste velger tatoveringer som er lett å skjule dersom man ønsker. Og så er jo noen tatoveringer verre enn andre. Det er mer harry med en superstor drage som strekker seg fra rydde og opp til halsen, enn det er med et lite navn på håndleddet, for å si det sånn. Eller kyssemerker på halsen, f.eks.

 

Jeg har en venninne som for tiden betaler for å få fjernet en tatovering hun tok som tenåring. Hun sier selv at den ikke er rett for den tiden hun er i nå, og at hun ønsker å ta den vekk, men at hun aldri har angret. For tatoveringen var rett den gang, og slik er det jo med alt her i livet - man velger jo det meste for livssituasjonen man er i her og nå, ikke livssituasjonen man er i om 50 år.

 

Jeg velger ikke kjøkkeninndredning basert på hva jeg muligens liker om 40 år. Ja, en litt søkt sammenligning - det er "verre" med noe på kroppen, men alt er jo en del av den man er og den man en gang var. Og folk må gjerne forevige det på kroppen sin, det er jo tross alt ikke min kropp, og det er jo tross alt ikke jeg som må leve med valget.

 

 

Folk er forskjellige, takk Gud.

[Anonym bruker]

Har ikke noe i mot tatoveringer,har forbokstaven til barnet mitt på håndleddet og resten av navnet skal på

[LuksusLiv]

Tatoveringer er harry, sånn er det bare. Og jeg er så vanvittig glad for at jeg ikke fikk meg en når jeg var 18 år og trodde jeg kom til å være evig ung. Jeg har virkelig forandret smak på de årene som har gått siden da, og ville nok ha angret bittert. Men om ungene mine velger å få seg tatovering når de en gang blir 18 år, så kommer jeg nok til å overleve det. Kan jo bare håpe de har fått vett nok til å la være.

[Anonym bruker]

Jeg synes tatoveringer er kjempe fint. Har en med forbokstavene til barna mine på armen. Skal ha navnet til mannen min på skulderen med hjerte og drage rundt. Skal også ha en tatovering på korsryggen, ikke helt bestemt meg for hva det skal bli enda. Men det skal være noe som betyr noe for meg.

[Diddels]

Om du synes tatoveringer er harry er vel det ditt problem, og ikke dine barns eller noen andres ?

Kanskje tar de et motiv du hater, hva så? I såfall kan du vært lykkelig og glad over at den ikke er på din egen kropp?

Når du sier at en drage på en 40 årings overarm er sørgelig tror jeg ikke du har sett mye sørgelig i ditt liv, HI. Folk henger seg opp i så mye tull og fjas, som om tatoveringer er harry eller ei. Pfft. Fins verre ting, og ting som er mer harry. Folk som bruker uttrykket "harry" feks