parforholdet sliter litt etter baby kom

[Anonym bruker]

Vi har fått vår første baby som er 6 måneder, og har vært sammen i 10 år. I det siste har jeg merket at jeg og samboer har fått mer og mer avstand. Vi blir begge raskt irritert på hverandre, det handler ofte om husarbeid/renhold..at jeg ikke får gjort noe særlig på dagene da vi har en krevende baby, at han blir i dårlig humør når han kommer hjem og det er så rotete osv.

 

Merker at etter vi har fått baby så setter jeg ham i andre rekke..bryr meg liksom ikke så veldig lenger, enkelte dager tenker jeg at det hadde vært greiere å være alene, er så lei av å føle at jeg må forklare meg eller yte ekstra for at han ikke skal bli sur. Lei av å være glad hele dagen sammen med babyen vår og så bli i dårlig humør når han kommer inn døra.

 

MEN jeg vil jo ikke ha det sånn, og det skremmer meg at jeg føler meg mer og mer likegyldig. Vi har prøvd å snakke litt om dette og det kan bli bedre en dag eller to, men så sklir vi liksom tilbake igjen..

 

Prøver å trøste meg med at det er sikkert litt vanlig når man har fått baby at det kan gå utover parforholdet? At vi bare må jobbe litt ekstra for at dette ikke skal gå lenger..men kjenner jeg mangler styrke til å orke å ta tak i det. Sukk..flere som har hatt det slik mens babyen var liten men så ordnet det seg igjen? Ettersom vi har vært sammen i så mange år har vi jo hatt våre opp og nedturer, men jeg har aldri følt meg så likegyldig som jeg gjør nå og føler det er fordi jeg har en ny å elske (babyen) og derfor ikke gir den innsatsen som jeg burde.

[Anonym bruker]

Det skal også sies at vi alltid har hatt veldig god kommunikasjon og er flinke til å prate om ting, vi har i grunn alltid hatt et veldig bra forhold, derfor skremmer dette meg og føles veldig uvant, har alltid vært sikker på at vi skal være sammen for bestandig og dette er første gang jeg virkelig tviler

 

HI

[Heihånåerdetjuligjen]

Kjenner meg veldig igjen. Det er en ny tilværelse dere nå har, og da er det helt naturlig at forholdet må "gå seg til" igjen...Dere må bli vant til den nye livssituasjonen rett og slett.

 

Det er ikke lett å gå fra 2 til 3. Overgangen kan være veldig stor. Mitt tips er å ta tiden til hjelp, og snakk åpent med hverandre om både følelser og arbeidsfordelingen hjemme. Vær enige om at det er ok å være trøtte begge to.

 

Gi det litt tid, så skal du se det går seg til;-)

 

Og du - det er helt normalt at mannen blir "satt litt til side". Han er tross alt ikke alene som nr 1 i livet lenger.....Men det faller også på¨plass etterhvert. Mannen har en plass i hjertet ditt, og barnet en annen:-) Det finnes mang slags kjærlighet.

[Gjest yrild]

Dette er veldig normalt.

Tror faktisk at man må "holde ut" litt det første året etter det første barnet. Det er en enorm omstilling for et parforhold og for dere begge hver for dere.

Prøv å nærme deg ham (og betal for en raus vaskehjelp i blandt eller be en venninne hjelpe deg å ordne huset sånn at det iblandt er tip top når han kommer hjem.).

 

Lite søvn er drepen for humøret. Og all den nærheten du får med babyen gjør at du trenger så lite av det fra ham som gjør dere fjernere for hverandre.

 

Jeg skjønner at menn ikke helt forstår hvor fjern man blir når man ammer hele tiden og sover oppstykket, men man blir fjern og evnen til å fokusere på å holde huset i tip top stand blir minimal ;-)

 

Prøv å snakk med ham om det og gjør ditt ytterste for å nærme deg ham. Barnet trenger dere begge :-)

 

Jeg hadde et usselt år med min mann etter at første mann kom, men når jeg hadde begynt på jobb igjen, sluttet med nattamming og han var hjemme med lillemann ble vi begge mer normale igjen (bortsett fra at han var sliten etter en dag hjemme ;-)).

 

Ikke gi opp forholdet :-)

 

Lykke til, det blir lettere!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, det hjalp å lese det du skrev jentemamma Skal virkelig prøve å skjerpe meg litt og ikke bli så fortvilet over dette, er bare så uvant når vi alltid har blitt så raskt nære igjen etter en krangel osv, mens nå føles det som en slags avstand har kommet for å bli. Elsker han jo så mye og vet jo at vi har et godt forhold, du har vel rett vi trenger å finne vår plass og finne ut av forholdet nå som vi er 3.

[Anonym bruker]

Takk yrild, hjelper virkelig det dere skriver altså, skal snakke med ham senere og nevne ting dere sier her, f.eks det med lite søvn og at man blir fjern. Han er vel også vant til at jeg alltid har holdt det ganske tipp topp her hjemme, men nå kommer det nederst på lista, jeg orker rett og slett ikke rydde hele tiden hver gang barnet har en liten lur og blir så sliten av å tenke på det i tillegg og at jeg vet at han blir sliten når han kommer hjem og må "gjøre alt". Nei jeg skal ikke gi opp, trenger bare å høre at dette er normalt og at flere har opplevd det.

 

Sliter en del med at jeg ikke greier å ha sex heller når jeg ikke føler at vi er nærme, og så blir det en slags ond sirkel, og jeg vet at han savner det også, men er så vanskelig å få lyst når jeg er så sliten og når jeg føler avstand :/ Får prøve å få orden på det også, vet jo så godt at vi føler oss mer som kjærester når vi har sex og at jeg føler meg nærmere ham da, men er så vanskelig å bryte dette mønsteret.

[Anonym bruker]

Akkurat sånn var det her også. Jeg følte mest at mannen bare var i veien med sine krav som kom på toppen av alt det babyen krevde av meg. Jeg følte at mens han egentlig skulle bidratt og vært tålmodig og gjort ting lettere for meg, så la han heller sten til byrden.

 

Jeg har hørt at det er veldig vanlig med problemer i parforholdet når man har baby, og trøstet meg med at det ville gå seg til. Mannen hadde imidlertid ikke samme innstilling, og tenkte på å forlate oss allerede da babyen var 3 mnd fordi jeg "ikke viste ham noen interesse lenger". Argh, blir fortsatt irritert når jeg tenker på det, herregud så barnslig! Ettersom jeg selv var ganske likegyldig akkurat da, så ba jeg ham bare om å si fra når han hadde bestemt seg, ga klar beskjed om at jeg hadde mer enn nok med å holde hodet over vannet uten ekstra krav fra han, men det kunne kanskje endre seg hvis han dro sin del av lasset i stedet for å klage!

 

Her hang babyen i puppen bokstavelig talt hele døgnet, og mannen skjønte etterhvert at det ikke var lett for meg å få gjort så mye annet da. Han tok over det meste av husarbeid, og etterhvert som babyen fikk mer regelmessige måltider kunne han bidra mer med henne også. Babyen er ikke på langt nær så krevende lenger nå (7 mnd), men mannen gjør fremdeles det meste i huset, lager middag hver dag osv. og tror at jeg fremdeles har mer enn nok med babyen. Har litt dårlig samvittighet og tenker at jeg bør begynne å gjøre mer igjen, for nå er det skeivt andre veien. Men samtidig så tenker jeg at jeg fortjener å ha det sånn for en gangs skyld, og nyter det en liten stund til!

 

Ble litt langt dette, og vet ikke hvor relevant alt er, men uansett... det eneste som hjelper er vel kommunikasjon og å ta tiden til hjelp. Og ja, det er helt normalt.

[Anonym bruker]

Eh... be ei venninne komme og hjelpe til med huset, så far kan komme hjem til et hus i "tiptop" stand?

Ærlig talt. Hvis det var det å få unna husarbeidet til Far kom hjem som hadde redda forholdet mitt, da kunne det virkelig ha vÆrt det samme.

 

Hva med at FAR bidrar med husarbeidet sammen med mor?

 

Forstår meg ikke på disse fedrene som forventer at dama automatisk blir hushjelp med alt på stell så fort de har dytta ut en unge. Lurer på om de har like høye forventninger til seg selv når det er deres tur til å gå hjemme?

[ellen-propellen]

I min kommune tilbyr helsestasjonen alle førstagangs par samlivskurs.

Rett og slett fordi alle sliter med det samme etter barnet kommer

Sjekk om din kommune har samme tilbud

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Det samme slet vi med her. Hadde også en unge som hang i puppen minst 12 timer i døgnet for ikke å skrike nonstop, og trilleturer og bilkjøring var bare å glemme, i likhet med nattesøvn mer enn 2 timer sammenhengende. Nå er babyen 9 mnd og MYE mindre krevende, det er en fryd å gå hjemme nå som ungen er blid, søvnen er god og babyen trives i sportsvogna

 

Minn hverandre på at dette blir bedre! Jeg har også hatt mine perioder med likegyldighet i forholdet etter at babyen kom, men det er mye bedre nå. Har en mann som skjønte fra starten av at jeg var utslitt da, slik at han forventa aldri å komme hjem til ferdig middag eller reint hus. Han visste at jeg hadde nok med å få bytta ammeinnlegg mellom slagene

[Anonym bruker]

Det er ikke det at han forventer at jeg gjør alt av husarbeid, det er han som har gjort så og si alt den siste tiden og er vel sliten han også, det som er forskjell er at jeg har godtatt at huset ikke kan være helt plettfritt lenger, iallefall for en periode, og prioriterer heller tid med babyen, mens han fortsatt ønsker å ha det helt ryddig og rent hele tiden og blir rett og slett i dårlig humør av å ha rot rundt seg. Han ønsker rett og slett at jeg bidrar mer til husarbeidet, men skjønner også at jeg har mye å gjøre med babyen, vi har snakket om det og han vet at han har litt problemer med å omstille seg. Jeg har blant annet sagt at jeg synes det er synd at han velger å gjøre husarbeid den korte tiden han er hjemme og heller burde ha kvalitetstid med babyen. Vi trenger vel heller å finne en middelvei som begge ser seg fornøyd med, men er ikke så enkelt alltid. Jeg kan jo gjøre husarbeid når han er hjemme og han tar seg av babyen og det gjør jeg også, men i blant blir jeg gal av å føle at dagene bare består av baby og husarbeid og vil heller slappe av når han først har babyen. Ikke så lett dette her.

 

HI