Hvis kunne valgt på nytt

[Anonym bruker]

Til dere stemødre

 

Hvis dere kunne gått tilbake i tid, og visst det dere vet nå, hadde du satset på forholdet eller gått for mann uten barn?

[Anonym bruker]

Frå meg får du et tvetydigt svar... Eg hadde valgt en mann uten barn, men eg ville likevel ikkje valgt nåken andre enn han som e mannen mi no;)

[ms.preggy]

Til dere stemødre

 

Hvis dere kunne gått tilbake i tid, og visst det dere vet nå, hadde du satset på forholdet eller gått for mann uten barn?

 

Jeg hadde aldri gått videre med forholdet om jeg hadde visst det jeg vet i dag. Mannen er også helt annerledes enn jeg først trodde. (Eller ville tro). Jeg ser nå at jeg hadde en magefølelse om hvordan han var, men at jeg så forbi denne siden han var så snill og omtenksom. Han er ikke det nå. Og når han i tillegg har barn fra før, så blir det litt "mye". Jeg bruker tonnevis med energi på å instille meg på at dette er livet, at det er slik jeg må ha det nå. Jeg vil ikke bare se felles deler av tiden. Da vil jeg heller leve i et litt vanskelig forhold noen år.

[rosami]

De første årene var helt rævva, men så gikk det seg til og har blitt veldig bra etterhvert...Men de første årene var så vansklige, at jeg hadde nok aldri innledet et forhold med en mann med små barn nå hvis jeg skulle bli alene igjen....

[Anonym bruker]

Jeg vil også svare som første svar her, jeg ville så definitivt hatt en mann uten barn (særlig en med små barn for de krever så sykt mye). Samtidig kan jeg ikke tenke meg en annen mann enn min kjære. Han er den mest omtenksomme, arbeidsomme og kjærlige personen jeg har møtt. Han er en fantastik far og vi er som to dråper vann hva barneoppdragelse angår. Det er for mye positivt til at jeg klarer å gi slipp. Men hadde han vært litt mindre "mr perfect" så hadde jeg funnet meg en uten barn.

 

Særkullsbarn kompliserer hele familielivet en stor del.... Mye pga annen type oppdragelse enn du ønsker (vi alle former barna etter egne verdier og delvis egen bekvemmelighet, hva vi anser som god oppførsel). Når stebarnas oppførsel er slitsom for deg/plager, da er det vanskelig om han har 50% samvær. Mye går på at det ikke er ditt kjøtt og blod, og det er vanskeligere å slappe av 100% når stebarna er der, i alle fall om plassen er liten. Og mye sliter i lengden: f.eks at avtale om ferier alltid må tilpasses samværsplanen, at dere må aller nådigst be frøken eks om nåde til å ta en 14 dagers ferie utenom fellesferien, at noe står på så egne planer må legges til side for å være klar til å ta i mot stebarna osv.

 

Nei, steforeldrerollen er ikke å anbefale... Mange sliter, mange feiler, og noen får det til. Men det er ingen som får det til uten blod, svette og tårer.

[Anonym bruker]

Da hadde jeg ikke hatt en mann med barn nei! Ikkeno galt med mannen... men jeg hadde trekt meg tilbake før det kom følser i bildet.. Pga ungen og morra hans!

 

Unner ingen mine dine våre dilemmaet!

[Anonym bruker]

NEI, hadde ikke valgt mann med barn.

Å iallefall ikke hvis mannen hadde flere enn 1 barn, gud bedre meg.. Venninna mi fant en mann med 3 smÅ, hun klager og sliter hele tiden. Hun er glad i mannen sin, men hun blir gal av all klesvasken, middagslaginga, kjøring til div aktiviteter osv. NÅ har mannen barna 50% , For Å ikke snakke om ferieturer, OMG!

[Anonym bruker]

NEI, hadde ikke valgt mann med barn.

Å iallefall ikke hvis mannen hadde flere enn 1 barn, gud bedre meg.. Venninna mi fant en mann med 3 smÅ, hun klager og sliter hele tiden. Hun er glad i mannen sin, men hun blir gal av all klesvasken, middagslaginga, kjøring til div aktiviteter osv. NÅ har mannen barna 50% , For Å ikke snakke om ferieturer, OMG!

 

Hvorfor sliter HUN med klesvask, middagslaging, kjøring osv? Er mannen hennes nok et eksempel på menn i kategorien "hurra, jeg har fått dame igjen, da kan jeg lempe barna over på henne!"?

 

Som man reder så ligger man.

[Anonym bruker]

Mann UTEN barn!!!!! Ingen tvil

[Anonym bruker]

Nei, hadde ikke valgt annerledes. Livet former en og han hadde ikke vært den samme uten barn og heller ikke den mannen jeg falt for. Og det samme med meg, jeg hadde ikke vært den samme uten min eldste datter

[Anonym bruker]

En mann uten barn, ja helt klart!!!

[Anonym bruker]

ALDRI om jeg hadde byttet ut mannen og barna hans Ja det er fryktelig slitsomt, mtp at jeg har de alene ca hele tiden, men jeg har selv valgt det. Hvorfor skal det ødelegge stabiliteten til barna at JEG snart spyr av klesvask og oppvask og kjøring hit og dit? Det var også ganske klart fra vi ble sammen at barna er der uansett. Jeg ble heldigvis aldri pålagt å ta meg av de, det har jeg selv bestemt

[Anonym bruker]

ALDRI om jeg hadde byttet ut mannen og barna hans Ja det er fryktelig slitsomt, mtp at jeg har de alene ca hele tiden, men jeg har selv valgt det. Hvorfor skal det ødelegge stabiliteten til barna at JEG snart spyr av klesvask og oppvask og kjøring hit og dit? Det var også ganske klart fra vi ble sammen at barna er der uansett. Jeg ble heldigvis aldri pålagt å ta meg av de, det har jeg selv bestemt

 

Jeg skal ikke minimalisere din omsorg for barna og at du har blitt så glad i dem - for det er fantastisk:) Det er mange steforeldre som ønsker de klarte det. Men det ringte en liten bjelle av setningen "mtp at jeg har de alene ca hele tiden". Her er du sånn sett i en nokså unik situasjon der du har blitt barnas hovedomsorgsperson. Du har på en måte fylt store deler av plassen til bioforelder. Det gjør at barna blir veldig knyttet til deg, og du får tilbake en hengivenhet ganske få steforeldre er forunnt.

 

For hverdagen til ganske så mange stemødre (kanskje noen stefedre også?), består i å ta klesvasken, oppvasken, ryddinga og vaskinga når stebarna er der... Men hvem tror du det er som tar seg mest av det som er direkte-omsorg for barna, inkl mye småhygge? Jo det er bioforelder det. Og når stebarna kommer er det for å tilbringe tid med bioforelder, det kommer frem ved små hint i hvem barna henvender seg til, hvem de spør om å gjøre ditten og datten sammen med, og kommer for å få kos hos. Det er bioforelder barna går til i all hovedsak. Og når barna klarer noe nytt, eller skal fortelle om noe spennende, hvem tror du det er de går først til hver eneste bidige gang? Det er bioforelder det. I kjernefamilien bytter de på hvem de går til (med mindre en av foreldrene har en jobb de reiser mye i. Men selv da er det stas når far/mor kommer hjem. Du finne ikke samme iver når steforelder kommer hjem).

 

Så jeg tør å konkludere med at steforeldre gjør en stor jobb for barna, men får aldri den hengivenheten tilbake som gjør det hele verdt det - i samme grad som bioforeldre får. Det er en utakknemlig jobb... Her er en stor del av grunnen til at man aldri blir en sammensveiset familie i mine-dine-barn familier og dine-barn familier. De fleste mennesker trives ikke med å være nr2...

[Anonym bruker]

Signerer #13 opp til flere ganger! Du fikk det sagt!

[Anonym bruker]

...men dette er jo noe man velger selv. Man kan virkelig ikke forvente at steforeldre skal å samme hengivenhet fra barna som barnas egne foreldre. Tenk deg selv: hvem ville du vært met knyttet til? Foreldrene dine, eller de foreldrene dine valgte som dine steforeldre?

 

Så ja, det er en utakknemlig jobb, men det må man jo være innstilt på. Og kunne svelge.

 

Reagerer også på hvor mange stemødre det er som klager over mye ekstrajobb med stebarna. Hvorfor gidder dere? Er ikke barna FARS ansvar når de er hos dere?

Tror virkelig ikke det er mange stefedre der ute som sliter med mye ekstra klesvask og matlaging...

[Anonym bruker]

...men dette er jo noe man velger selv. Man kan virkelig ikke forvente at steforeldre skal å samme hengivenhet fra barna som barnas egne foreldre. Tenk deg selv: hvem ville du vært met knyttet til? Foreldrene dine, eller de foreldrene dine valgte som dine steforeldre?

 

Så ja, det er en utakknemlig jobb, men det må man jo være innstilt på. Og kunne svelge.

 

Reagerer også på hvor mange stemødre det er som klager over mye ekstrajobb med stebarna. Hvorfor gidder dere? Er ikke barna FARS ansvar når de er hos dere?

Tror virkelig ikke det er mange stefedre der ute som sliter med mye ekstra klesvask og matlaging...

 

 

Ja, men hvis man lar være å vaske klær og lage mat og div andre ting, så forskjellsbehandler man jo. Og DET vil vil vi jo ikke ha noenting av!!? Jeg gjorde mye mer av disse småtingene som egentlig er fars ansvar, før enn det jeg gjør nå. Før la jeg frem gymtøy og fant støvler når det regnet, holdt orden i kommoden, ryddet rommet osv osv. Jeg har sluttet med dette nå. Faren bryr seg ikke med noen av disse tingene og rommet hennes har ikke vært vasket, ryddet eller støvsugd på flere måneder. Jeg minner han på det, men han bryr seg ikke. Så nå flyter klær rundtom, reine og skitne om hverandre. Jeg vasker kun det som kommer i skittentøyet og hun må selv brette sammen tøyet om hun vil det. Jeg mener at han ikke oppdrar jenta, at han er redd for at hun skal måtte oppleve å føle på ubehaget ved å gjøre noe som er kjedelig. Jeg sier at han gjør henne en bjørnetjeneste, men han virker ikke til å bry seg noe om det. Men da er det ikke mitt ansvar.

 

Men som svar på spørsmålet; nei, jeg hadde ikke valgt dette om jeg hadde fått valget igjen. Jeg visste ikke hva jeg gikk inn i, visste ikke noe om disse vonde følelsene som kom, om alt en må sette til side, om ekser som styrer livet ens, om ferietrøbbel og forskjellsbehandling. Jeg hadde ikke erfaring fra før og hadde ikke hørt noe om denne rollen som kunne forberedt meg. Jeg er positiv av natur, så jeg gikk bare på slik jeg pleier. Men jeg gjorde en feil som jeg må leve med i mange år enda. Jeg vil ikke gå fra mannen pga felles. Dette er mitt lodd i livet.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke valgt annerledes, selv om det er en del ekstra jobb innimellom. Og jeg er nok en av de steforeldrene som deltar aktivt i alt stebarna driver med, og tar en del av ansvaret for det de trenger i hverdagen av klesvask, mat, leksehjelp ol. Og de kommer til meg for å få kos, og det er så godt som alltid meg de kommer til om de har slått seg og trenger stell, det er meg de spør om hjelp med leksene og det er like ofte meg som pappaen de spør om å få lov til ting. Tror de føler at de har flere voksne som bryr seg om dem og som passer på dem. Jeg har også fått spørsmål om de kan bo hos meg om mamma og pappa skulle bli borte, og det må de gjerne!

[Anonym bruker]

...men dette er jo noe man velger selv. Man kan virkelig ikke forvente at steforeldre skal å samme hengivenhet fra barna som barnas egne foreldre. Tenk deg selv: hvem ville du vært met knyttet til? Foreldrene dine, eller de foreldrene dine valgte som dine steforeldre?

 

Så ja, det er en utakknemlig jobb, men det må man jo være innstilt på. Og kunne svelge.

 

Reagerer også på hvor mange stemødre det er som klager over mye ekstrajobb med stebarna. Hvorfor gidder dere? Er ikke barna FARS ansvar når de er hos dere?

Tror virkelig ikke det er mange stefedre der ute som sliter med mye ekstra klesvask og matlaging...

 

Det er både noe vi steforeldre velger selv, og noe vi ikke velger selv. Problemet er at alt er rosenrødt i starten og man vet ikke om hvordan man selv kommer til å føle, og hva slags ekstra-oppgaver man får i hverdagen. Tror du virkelig at det går an å leve sammen og bare la far jobbe med barna som om han var alenefar?? Da tar du grundig feil, og det sier meg at du selv aldri har vært steforelder. Det er så lett å si at det bare er å la far ta alt ansvaret. Men om han skal gjøre alle ekstraoppgavene etter unga har lagt seg, hvor mye tid tror du de voksne får sammen da?? Svært lite!

 

Og det er vanskelig å bare gå... Ja, det er en dritt-situasjon man føler seg fanget i. Men hvordan skal man klare å gå når det er så godt som problemfritt i selve forholdet mellom deg og din kjære? Når han er drømmemannen? Man er blitt svært knyttet til mannen før man innser at det er så vanskelig å takle mine-dine-barn-situasjonen. Det går nesten ikke... Noen tar det skrittet, men da har det gått svært langt med problemene. Veldig få går før de føler de har prøvd alt.

 

Enig i at barna i utgangspunktet skal være mest knyttet til bioforelder, men når steforelder innvolverer seg og faktisk er tilstede for barna over lang tid 2-3år +, så syns jeg også at det er merkelig at steforelder fortsatt holdes på sisteplass i de mange tilfeller... Det skulle ligget i menneskets natur å være åpen overfor nye personer i livet som fakisk står på for deg og gir deg noe, sånn på generelt grunnlag. Det er i alle fall min mening. Men jeg observerer at det ikke er sånn i virkeligheten.

 

Jeg er også enig i at barna og ekstrajobben det er med barna er fars oppgave. Men det er ideelt sett. I den ideelle verden "skal man ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil". Men virkeligheten er ikke ideell. Mange menn skofter arbeid som tilhører den tradisjonelle kvinnerollen. Fedre med særkullsbarn er ikke mindre representert. Likevel velger vi kvinner å elske dem og leve med dem på tross av at veldig mye husarbeid faller på dem. Forstå det den som kan, fornuftig er det i hvertfall ikke, men likevel er realiteten sånn. Og det er realiteten vi må forholde oss til. Her er det noen ganger dans på roser, mens man andre ganger blir stukket av tornene som følger med de fine rosene. Men man fortsetter å håndtere tornene, for å få de øyeblikkene med sin kjære der man danser på roser:) På samme måte som ekstremsportutøvere jobber hardt for å oppnå en stund med adrenalinrush - det gjør det hele verdt det. Men det er slitsomt som f... mens det står på som verst med hard jobbing. Likevel fortsetter de med hard jobbing før neste tur...

[Anonym bruker]

...men dette er jo noe man velger selv. Man kan virkelig ikke forvente at steforeldre skal å samme hengivenhet fra barna som barnas egne foreldre. Tenk deg selv: hvem ville du vært met knyttet til? Foreldrene dine, eller de foreldrene dine valgte som dine steforeldre?

 

Så ja, det er en utakknemlig jobb, men det må man jo være innstilt på. Og kunne svelge.

 

Reagerer også på hvor mange stemødre det er som klager over mye ekstrajobb med stebarna. Hvorfor gidder dere? Er ikke barna FARS ansvar når de er hos dere?

Tror virkelig ikke det er mange stefedre der ute som sliter med mye ekstra klesvask og matlaging...

 

Det er både noe vi steforeldre velger selv, og noe vi ikke velger selv. Problemet er at alt er rosenrødt i starten og man vet ikke om hvordan man selv kommer til å føle, og hva slags ekstra-oppgaver man får i hverdagen. Tror du virkelig at det går an å leve sammen og bare la far jobbe med barna som om han var alenefar?? Da tar du grundig feil, og det sier meg at du selv aldri har vært steforelder. Det er så lett å si at det bare er å la far ta alt ansvaret. Men om han skal gjøre alle ekstraoppgavene etter unga har lagt seg, hvor mye tid tror du de voksne får sammen da?? Svært lite!

 

Og det er vanskelig å bare gå... Ja, det er en dritt-situasjon man føler seg fanget i. Men hvordan skal man klare å gå når det er så godt som problemfritt i selve forholdet mellom deg og din kjære? Når han er drømmemannen? Man er blitt svært knyttet til mannen før man innser at det er så vanskelig å takle mine-dine-barn-situasjonen. Det går nesten ikke... Noen tar det skrittet, men da har det gått svært langt med problemene. Veldig få går før de føler de har prøvd alt.

 

Enig i at barna i utgangspunktet skal være mest knyttet til bioforelder, men når steforelder innvolverer seg og faktisk er tilstede for barna over lang tid 2-3år +, så syns jeg også at det er merkelig at steforelder fortsatt holdes på sisteplass i de mange tilfeller... Det skulle ligget i menneskets natur å være åpen overfor nye personer i livet som fakisk står på for deg og gir deg noe, sånn på generelt grunnlag. Det er i alle fall min mening. Men jeg observerer at det ikke er sånn i virkeligheten.

 

Jeg er også enig i at barna og ekstrajobben det er med barna er fars oppgave. Men det er ideelt sett. I den ideelle verden "skal man ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil". Men virkeligheten er ikke ideell. Mange menn skofter arbeid som tilhører den tradisjonelle kvinnerollen. Fedre med særkullsbarn er ikke mindre representert. Likevel velger vi kvinner å elske dem og leve med dem på tross av at veldig mye husarbeid faller på dem. Forstå det den som kan, fornuftig er det i hvertfall ikke, men likevel er realiteten sånn. Og det er realiteten vi må forholde oss til. Her er det noen ganger dans på roser, mens man andre ganger blir stukket av tornene som følger med de fine rosene. Men man fortsetter å håndtere tornene, for å få de øyeblikkene med sin kjære der man danser på roser:) På samme måte som ekstremsportutøvere jobber hardt for å oppnå en stund med adrenalinrush - det gjør det hele verdt det. Men det er slitsomt som f... mens det står på som verst med hard jobbing. Likevel fortsetter de med hard jobbing før neste tur...

 

Du har rett i at jeg ikke har erfaring med å være steforelder (heldigvis...). Men jeg har mange venner av begge kjønn som er og har vært det. Og det er dette, samt alle innleggene fra frustrerte stemødre jeg leser her inne, jeg baserer betraktningene mine på.

 

Og det som er så gjennomgående at det er påfallende blant de steforeldrene jeg kjenner til, er at det bare er stemødrene som har problemer i mine-dine-våre-barn-relasjonen.

Det er stemødrene som skriker ut sin frustrasjon over for mye ansvar og for få rettigheter, som er i konflikt med barnas mor, og som sliter i rollen sin i hverdagen.

Steferdene jeg kjenner virker i det hele tatt veldig lite stressa i forhold til sin rolle, de virker til å kose seg mer med barna, og jeg har aldri hørt en stefar være i konflikt med eller klage på barnas far.

 

Dette har jo åpenbart noe med kjønnsrollemønstre å gjøre. Mange fedre har en lei tendens til å lempe alt ansvar for barna (med unntak av kosen så klart...) over på kvinnen han lever sammen med. Og kvinnen står der og tar imot hele ansvaret. Mens mødre tar alt ansvar de makter selv, i frykt for å "plage" sin nye mann for mye med barna sine.

 

Og da tenker jeg at stemødre også har et ansvar selv for å finne en god balanse mellom ansvar og "rettigheter". Og nei, jeg tror selvsagt ikke at man skal fraskrive seg alt ansvar og la far fungere som alenefar. Men det finnes en mellomting. Det går an å kanskje la far vaske tøy, skifte på sengene og pakke gymbaggene en dag, mens man selv tar med seg stebarna på noe gøy. Så unngår man kanskje å bli far og barn sin hushjelp. Veldig mange stefedre får til denne balansen tilsynelatende uten problemer, så kanskje stemødre også skal slakke litt på kravene til seg selv?

 

Jeg innser så klart at dette sikkert er kjempevanskelig. Men jeg tror at mange stemødre hadde vunnet på å ikke ta ansvar for den "kjipe" delen av barneomsorgen og la far sitte igjen bare med kosen. Barna ER i utgangspunktet foreldrene sitt ansvar, juridisk og emosjonelt, og når man som steforelder helt frivillig tar sin del av dette ansvaret, så burde noe av "kosen" havne tilbake på dem også.