Hvordan fortelle om en graviditet til slitere? -samme som "slitere"

[Anonym bruker]

Min bror og konen har prøvd i 6 år å få barn, og har det siste året gått gjennom tre prøverørsforsøk uten hell. Jeg vet at de er på nippet til å gi opp hele greiene, og overhørte dem en gang si at det begynner å bli vanskelig å glede seg på andres vegne... Noe jeg har full forståelse for!!! Samtidig som jeg tenker at vi ikke kan sette vårt liv på vent for deres del...

 

Nå er det 2 måneder siden deres 3. og siste prøverørsforsøk, som heller ikke gikk bra. Idag sitter jeg, gravid i 7. uke, og grugleder meg til å fortelle dette til dem. Har 3 søsken med partnere, og vi skal snart samles hele familien, og jeg tenkte å fortelle om graviditeten den helgen. Jeg har derfor et lite spørsmål til dere;

 

Er det bedre å si det til bror+kone alene før vi sier det i forsamlingen, sånn at de er forberedt på det? Eller vil dette sette mer fokus på at "vi kan, men dere kan ikke" ?

Synes dette er svært vanskelig, for selv om jeg vet at det blir sårt for dem, så vil jeg jo gjøre det mest mulig smertefritt for dem... Og bare for å ha sagt det også; jeg vet at de vil bli glade på våre vegner, men jeg vil tro at det blir vondt akkurat med det samme vi slipper nyheten.

 

Det er forøvrig vår nummer to...

[Anonym bruker]

Hvor langt er du på vei når du skal fortelle det?

 

Jeg synes dere kan fortelle det til dem på forhånd, slik at de er forberedt. Det går nok helt fint, når de får summet seg litt så blir de sikkert glade på deres vegne

[Anonym bruker]

11,5 uke på vei når vi forteller det til dem. Lenge å vente, men sånn er det når det ikke er så ofte at vi er samlet hele gjengen... Alternativet er å fortelle det til alle på tlf liksom, noe som jo også kan gå... Hmmm...

 

-HI-

[Anonym bruker]

Bare fortell dem at dere skal si noe dere ikke synes er lett i det heletatt å si overfor dem, og så si det. Da har dere i en og samme setning forklart at dere er bevisste over å ikke ville såre dem, men at det ikke er rett å holde noe sånt hemmelig lenger enn praktisk mulig.

 

Selv om det er vanskelig for dem å godta det der og da, vil de garantert erkjenne saken når nyheten synker litt inn.

 

Er selv sliter og sto i dusjen i dag og tenkte at jeg ikke har noen rett til å bli forbannet "når alle andre klarer det unntatt meg". Dette er ikke annet enn naturens gang, uansett hvor mye vi ikke liker det. Kanskje de har noe dere ikke kommer til å få noen gang også Nyt graviditeten, dere er kjempeheldige!

[elmaaani]

Jeg er selv sliter (heldig sliter som nå venter nr to, men prosessen har vært lang). Jeg syntes det var bedt å få slike beskjeder på telefon slik at jeg kunne "reagere som jeg ville" uten å føle meg gransket... Jeg satte også stor pris på å få vite det tidlig

 

Veldig viktig for en sliter å se at en gravid gleder seg over graviditeten og at barnet er ønsket Da er det som det skal være

[Anonym bruker]

Mener dere virkelig at de som sliter med å bli gravid skal ha beskjed på forhånd og før andre.....? Hva med de som man ikke vet er "slitere" ?

 

Nå har jeg riktignok blitt gravid med mine barn ila ett år etter at vi begynte å prøve så jeg vet ikke hvordan det er å være i det helvete med utredning, mislykkede prøverørsforsøk osv..Likevel har jeg vanskelig å forstå hvorfor en som sliter med å bli gravid ikke skal glede seg sammen med meg over mitt svangerskap... Det høres bare feil ut og jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor man ikke kan være ærlig med sin egen bror og svigersøster om at en er glad for å være gravid og fortelle det når alle andre også får høre det.... De bør være i stand til å glede seg sammen med dere på tross av at de ikke lykkes selv mener jeg....Jeg skjønner at det er en sorg å ikke kunne få egne barn altså, det handler ikke om det!

 

Dere som sliter: Tar jeg virkelig så feil?? Har alltid hørt at jeg er en empatisk person og jeg jobber med mennesker som gjennomgår sorgprosesser og vanskelige livssituasjoner hvis dere synes det har noen relevans...

[Anonym bruker]

Mener dere virkelig at de som sliter med å bli gravid skal ha beskjed på forhånd og før andre.....? Hva med de som man ikke vet er "slitere" ?

 

Nå har jeg riktignok blitt gravid med mine barn ila ett år etter at vi begynte å prøve så jeg vet ikke hvordan det er å være i det helvete med utredning, mislykkede prøverørsforsøk osv..Likevel har jeg vanskelig å forstå hvorfor en som sliter med å bli gravid ikke skal glede seg sammen med meg over mitt svangerskap... Det høres bare feil ut og jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor man ikke kan være ærlig med sin egen bror og svigersøster om at en er glad for å være gravid og fortelle det når alle andre også får høre det.... De bør være i stand til å glede seg sammen med dere på tross av at de ikke lykkes selv mener jeg....Jeg skjønner at det er en sorg å ikke kunne få egne barn altså, det handler ikke om det!

 

Dere som sliter: Tar jeg virkelig så feil?? Har alltid hørt at jeg er en empatisk person og jeg jobber med mennesker som gjennomgår sorgprosesser og vanskelige livssituasjoner hvis dere synes det har noen relevans...

 

Nå må du se hva saken gjelder da!? Det er snakk om broren og kjæresten til HI, altså to stykker hun kjenner og vet historien hos. Ikke fremmede som hun ikke har anelse om prøvehistorie på. Man kan da vel ikke ta hensyn til de man ikke vet noe om, det sier jo seg selv.

 

De som aldri har hatt fruktbarhetsproblemer kommer aldri til å skjønne hvor sårt det er for en sliter å høre at andre blir gravid, se magene ute i samfunnet, se det i tv-serier, høre om det på radio, lese om det i romaner.. Se problematikken fra eget ståsted et øyeblikk. Tipper mange hadde fått skikkelig vondt i magen av å late som de aldri vil få barn, eller aldri kunne ha fått barna de allerede har. For meg høres det ut som du nettopp IKKE skjønner at det "er en sorg å ikke kunne få egne barn", dessverre. For meg er det empati å kunne se for seg selv i en slik situasjon, for så å kunne forestille seg hvordan det evt. føles.

 

Det er ikke bare et enormt press på sliterne som par (der kanskje bare den ene er årsak til at det ikke går). Det er også savn og press fra øvrig familie som gjerne vil bli besteforeldre osv. Det er forventet i samfunnet at befolkningen skal vidreføres, og det er sykt vanskelig å forholde seg til venner og kjente som kjøper større og større hus og bil fordi det er "masseproduksjon" på gang.

 

Dette er et uhyre sårt tema og vi er bare mennesker med følelser på godt og vondt. Synes ikke det er merkelig i det heletatt at en sliter blir enda mer lei seg når noen som står de nær blir gravid, de håper da for Guds skyld ikke at svangerskapene går til heden for gravide fordi om de blir påmint hva de selv i værste fall ikke kan få.

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Mener dere virkelig at de som sliter med å bli gravid skal ha beskjed på forhånd og før andre.....? Hva med de som man ikke vet er "slitere" ?

 

Nå har jeg riktignok blitt gravid med mine barn ila ett år etter at vi begynte å prøve så jeg vet ikke hvordan det er å være i det helvete med utredning, mislykkede prøverørsforsøk osv..Likevel har jeg vanskelig å forstå hvorfor en som sliter med å bli gravid ikke skal glede seg sammen med meg over mitt svangerskap... Det høres bare feil ut og jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor man ikke kan være ærlig med sin egen bror og svigersøster om at en er glad for å være gravid og fortelle det når alle andre også får høre det.... De bør være i stand til å glede seg sammen med dere på tross av at de ikke lykkes selv mener jeg....Jeg skjønner at det er en sorg å ikke kunne få egne barn altså, det handler ikke om det!

 

Dere som sliter: Tar jeg virkelig så feil?? Har alltid hørt at jeg er en empatisk person og jeg jobber med mennesker som gjennomgår sorgprosesser og vanskelige livssituasjoner hvis dere synes det har noen relevans...

 

Ja du tar virkelig så feil.

Vi har ikke slitt så lenge, vært prøvere i 2 år og har 5 påbegynte svangerskap som aldri kom lengre enn til uke 12. Jeg syns det er FLOTT at folk får barn, og gleder meg virkelig over at andre får mulighet til å bli foreldre, nettopp fordi jeg sliter selv. MEN det svir som pokker når svigersøsken og søsken, venninner og bekjente "spyr" ut unger med den største selvfølgelighet på løpende bånd, og samtidig stadig himler med øynene over oss som ikke har forstått hvordan det gjøres. Satt på spissen, absolutt, men reelt nok når følelser herjer. Jeg omgås mennesker som er like fruktbare som kaniner, og her går jeg og vil kanskje aldri oppleve å bli mor igjen. Klart jeg gleder meg over at andre får barn, uten hadde jo verden stoppet opp. Men å få det servert fra søsken eller bestevenner eller andre som kjenner oss godt, over surkål og svineribbe med hele storfamilien til bords ville jeg ikke taklet. Så det har ikke noe med hvorvidt man kan glede seg over andres lykke å gjøre, men følelsen av at vi atter en gang får bekreftet hvor mislykket vi er.

 

Til hi vil jeg, på bakgrunn av det jeg har svart over her si: si det til dem i forkant, men gjør ikke et stort nummer av det. La dem slippe å fordøye nyheten med 15 ansikter rettet mot seg. De er garantert glade på deres vegne, men den første spontane følelsen er ofte basert i ens egen utilstrekkelighet, sorg eller oppgitthet.

 

Og forresten: gratulerer så mye, håper det går bra for dere, og at du snart også blir tante =)

[Anonym bruker]

Mener dere virkelig at de som sliter med å bli gravid skal ha beskjed på forhånd og før andre.....? Hva med de som man ikke vet er "slitere" ?

 

Nå har jeg riktignok blitt gravid med mine barn ila ett år etter at vi begynte å prøve så jeg vet ikke hvordan det er å være i det helvete med utredning, mislykkede prøverørsforsøk osv..Likevel har jeg vanskelig å forstå hvorfor en som sliter med å bli gravid ikke skal glede seg sammen med meg over mitt svangerskap... Det høres bare feil ut og jeg kan virkelig ikke skjønne hvorfor man ikke kan være ærlig med sin egen bror og svigersøster om at en er glad for å være gravid og fortelle det når alle andre også får høre det.... De bør være i stand til å glede seg sammen med dere på tross av at de ikke lykkes selv mener jeg....Jeg skjønner at det er en sorg å ikke kunne få egne barn altså, det handler ikke om det!

 

Dere som sliter: Tar jeg virkelig så feil?? Har alltid hørt at jeg er en empatisk person og jeg jobber med mennesker som gjennomgår sorgprosesser og vanskelige livssituasjoner hvis dere synes det har noen relevans...

 

Anonym 2120: dette klarer jeg ikke å gå videre uten å svare på. Jeg tror du tar feil - jeg tror at du blander kortene litt her.

 

For å forklare, litt om meg selv: Selv prøvde vi i halvannet år før jeg ble gravid. Jeg har alltid sett for meg at jeg vil ha barn, men har aldri vært en jente som har "levd for" å skaffe meg en familie. Men fra vi begynte å prøve har jeg vært igjennom en følelsesmessig berg- og dalbane jeg aldri hadde sett for meg. Det har vært utrolig tøft at hele livet har sirkulert rundt denne ene tingen som vi ikke har visst om vi har kunnet få. å hele tiden leve i fjortendagers syklus der det den ene 14-dagers perioden har handlet om å vente på mensen for å se om det kanskje gikk denne gangen og den neste 14-dagers perioden har handlet om å stable opp mot nok til å prøve igjen og mot til å håpe enda en gang. For meg har dette vært noe av det tøffeste jeg har opplevd: jeg har aldri før følt meg så sårbar og så på bristepunktet av hva jeg har tenkt jeg har kunnet klare. Det har overveldet meg at jeg skulle ta dette så sterkt innover meg - det hadde jeg aldri trodd på forhånd. Og vi prøvde bare i halvannet år. Jeg vet ikke en gang om det er nok til å kalle oss slitere.

 

Og midt oppi dette så har vi forsøkt å leve et vanlig liv - et liv der naturlig nok mange rundt oss har blitt gravide. Jeg har vært utrolig glad på vegne av veldig mange av våre nærmeste som har rukket å både bli gravide og føde i løpet av denne perioden. Det har også gitt oss mye glede å få være med på det de har fått oppleve. MEN: det er et stort men her: likevel så har det vært ganger der det å oppleve så nært hva de har fått - og som vi ikke har ant om vi noen gang ville få oppleve har vært en forferdelig tung påminnelse om den frustrasjonen og sorgen vi selv har følt. Ikke bare fordi vi ikke hadde klart det, men aller mest fordi vi ikke har visst om vi noen gang ville få oppleve det. Denne sorgen, som har overveldet meg mange ganger har ofte kommet brått på - den var aldri langt unna det siste halve året vi prøvde. Og jeg vil påstå at den ikke har noe som helst med å gjøre at jeg ikke har klart å glede meg over mine venners glede - i det store bildet. Det har med å gjøre at jeg ikke alltid har gjort det akkurat når det har vært forventet, at jeg har hatt stunder som har vært så tøffe at jeg har måttet prioritere å stable meg selv på beina for å atter en gang gå ut å møte verden. Men jeg har alltid klart det, jeg har baret måte gjøre det på min måte. Jeg har ikke levd meg 100 % inn i andres glede på ethvert tidspunkt - men jeg har gledet meg med andre.

 

Når en lever i en verden som er så fryktelig skjør så kan en av og til ha behov for litt ekstra tid til å fordøye atter et svangerskap. Selv har jeg hatt ganger der jeg bare har blitt kjempeglad med en gang jeg har hørt venner er gravide, og jeg har hatt ganger der jeg har gått hjem og hulket etter at jeg har fått høre at venner er gravide. Ikke fordi jeg har unnet disse mindre å bli gravide enn de andre vennene mine, men rett og slett fordi de traff meg på et dårligere tidspunkt når de fortalte det.

 

Nettopp på grunn av dette synes jeg HI at dere bør gi broren din et forvarsel, slik at de har litt tid til å fordøye dette før dere samler hele familien. Om hele familien er kjent med broren din sin situasjon så kan det jo også være greit for dem om de er varslet på forhånd? Jeg tipper familien din vil være litt vare for broren og svigerinnen din sin reaksjon når de hører det, noe som også vil være vanskelig for dem.

 

Og til deg anonym som spør om hva med de en ikke vet er slitere: vel, det gjør vel ikke noe om flere er litt vare for at noen kanskje har prøvd lenge på å få barn selv og kan synes det er litt vanskelig å få høre at andre er blitt gravide. Selv løste vi dette med å sende en sms til de av våre venner vi har mistanke om at har prøvd en god stund, før vi fortalte det til "alle". Da fikk de litt tid til å summe seg og ble ikke tvunget til å være superglade med en gang vi fortalte det.

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg sliter, men kan sammenligne ift at vi mistet tvillinger ene gangen(for tidlig fødsel), og måtte forholde oss til andres nyheter om graviditet (deriblandt min manns søster -rett etterpå..) og det å takle at andre skulle få lov å få tvillinger, men ikke vi.

 

Det er vondt, trist, sårt. Man ønsker å glede seg, men greier det ikke.

 

Jeg tor dere gjør rett i å vise at dere bryr dere ved å fortelle det på en ydmyk måte på forhånd, si at dere synes dette er vanskelig å fortelle. Det kan hende dere blir møtt med at "det går helt fint", det skal ikke dere tenke på.. Men at de behøver tid til å bearbeide beskjeden på en litt annen måte. Det er dems sorg som de på et tidspunkt er nødt til "takle" å leve med dersom de ikke får barn, men å bli møtt med forståelse for at det er vanskelig og tungt, i stedet for følelsen av at andre ikke "tør" å sette ord på det tror jeg er viktig. Slik viser dere jo at dere selvfølgelig hadde ønsket dette for dem også. Så vil de nok mest sannsynlig, med tiden, glede seg over et lite tantebarn tross alt. Lykke til med formidlingen og svangerskapet!

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange og gode svar:) Vi har kommet frem til at vi skal fortelle det til dem på forhånd, nettopp for at de skal ha mulighet til å "stålsette" seg når vi skal fortelle det til resten av familien.

Nå gjenstår det bare å finne ut av om jeg skal ringe eller sende mail/mld... Det høres veldig feigt ut å skrive dette, jeg vet det, men selv om jeg og broren min har et utrolig godt forhold til hverandre, så prater vi aldri i tlf egentlig. Ingen av oss er noe glad i det, og jeg vet at spesielt broren min synes det er "kleint" å prate i tlf...

Uansett, takk for alle tilbakemeldingene:)

 

-HI-

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe innspill til trådstarter, men vil bare takke for innleggene her - det ga meg innsikt i hvordan det er for slitere. Jeg skal tenke meg mer om i sånne situasjoner.

[Tante_Esel]

jeg vil bare si: følg hjertet, og vaer aerlig med broren din... si at du synes det er vanskelig... og ja, høres lurt ut aa ta det paa tlf, men hvis ikke det er bra, saa kan du kanskje stikke innom 5 min for aa fortelle det til dem....

 

naar man sliter, saa reagerer man forskjellig naar noen forteller at de er gravide, men selv om man blir oppriktig glad for de som er gravide, saa har man ogsa denne sorgen inni seg, og den kommer ut...

 

føler de andre over har sagt hva jeg selv ville sagt men vis forstaaelse...