Hva sier du til noen som har mistet?

[Anonym bruker]

Noen bekjente av oss har nettop mistet barnet sitt i 3.trimester. Jeg er veldig usikker på hva jeg kan si når jeg treffer dem. Vil jo helst si noe hyggelig og ikke noe som ubevisst gjør det verre...Kjenner dem ikke så veldig godt, men synes jeg bør si noe.

[je23]

Jeg hadde nok ikke sagt så mye hvis de ikke bringte det på banen selv. Var i en lignende situasjon selv en gang og fikk høre i etterkant at de var glad vi ikke snakket om det, for det var deilig å kunne tenke på noe annet, for alle spurte og gravde om det hele tiden.

[Anonym bruker]

Jeg syns det blir for dumt å skulle late som om ingenting har skjedd. Har en nær slektning som mistet barnet sitt som var 2 år, og folk gikk over på andre siden av gata for å slippe å snakke om det. Det går vel an å stille et nøytralt spørmål, som "Hvordan går det med deg/dere, da?" Da kan svaret bli valgfritt, enten bringer de barnet på bane, eller de svarer hverdagslig på spørsmålet. Jeg synes folk bryr seg for lite om hverandre. Hvis du ikke vet hva du skal si, så si det,at dette er så vondt at du ikke finner ord. Omtanke og medmenneskelighet, det trenger vi alle sammen, når det røyner på.

[VinterSol+2]

For all del, ikke unngå temaet, men ikke sykeliggjør personen heller!

 

Jg har selv mistet og har venner som har mistet.

 

Det er noen ting du skal la være å gjøre

1) være så trist og lei at de ender opp med å trøste deg

2) komme på ting de skal være glade for . Ala "jaja, det var godt det skjedde nå, og ikke..." eller lignende, for det er meningsløst og vondt å miste et barn, samme når det skjer, og dersom det skjer nårbabyen er i magen, er det enda mer ensomt.

 

Det du SKAL gjøre er å ringe på. Si "hei, jeg hørte om hva som har skjedd, jeg kondolerer" og så gi en skikkelig klem. Da har du brutt isen, venner som ikke kommer den første perioden, er det vanskelig å snakke med igjen, ta opp tråden, det blir et stort hull der, og det p unngå temaet skaper bare avstand.

 

Møt opp, bryt isen, og sp LYTTER du til det de har å fortelle, om og om igjen, og om igjen og om igjen, antagelig nårndu minst aner det. De kommer til å ha behov for å le og snakke om andre ting også, men så plutselig er det en lukt, eller en hendelse eller noe som gjørnat de trenger ånprate.

Ædet å prate. Prate prate prate, at mine venninner omtaler sønnen min ved navn enda han aldri har pustet i luften, enda han ble født flere måneder før han skulle, det gjør at jeg føler st de har respektert min sorg, at jeg har klart å komme gjennom det, og i dag lever godt med det som har skjedd, enda det er en bitter erfaring,

 

 

 

Men. Dette tar tid, årevis, og de kan reagere på rare måter.

 

Vær en god venn. Vær der.

[Linerlen og pipipen]

Jeg mistet ganske tidlig i graviditeten, og det verste jeg hørte var at "Det var vel det beste, dere kan jo bare prøve igjen" Der og da var det en forferdelig bagatellisering. Greit nok at det var en liten sorg for verden, men for oss var sorgen utrolig stor.

Jeg tror det er viktig å gi utrykk for at du tenker på dem. Og så kan det være opp opp til dem om de vil snakke mer om det. Enig med hun ovenfor, fortelll at du er der om de skulle trenge det. Det betyr utrolig mye!

[Anonym bruker]

Du kan jo sende blomster med et kort, kjøpe en engel, en bok om det å miste barn, en dagbok hvor du skriver litt om at du er lei deg på deres vegner og et dikt kanskje?....Osv. Det verste må jo være å late som ingenting etterpå. De har mistet et barn og går gjennom et helvete følelsesmessig.

 

å overse sorgen tror jeg skaper ennå mer fortvilelse...Og selv om de blir lei seg og gråter når du spør hvordan det går så er det ikke pga. deg og spørsmålet. de gråter, det er pga. sorgen.- og den blir ikke større når du spør. Det kan ikke bli verre når du har mistet barnet. Du kan også spørre om hva som skjedde. Foreldre som har mistet barnet sitt ønsker at sannheten skal komme ut slik at det ikke blir spekulasjoner og rykter om hva som har skjedd. Du stiller selvfølgelig i begravelsen og tar foreldrene i handa, gir en klem og sier du er lei deg. Ikke si: Dere kan jo prøve igjen..., Gud har en mening med alt, Tiden leger alle sår og andre klisjer som absolutt ikke er relevant for sorgen og som kan skape sinne hos foreldrene.

[Bondebaby]

Er mye enig med dem over her.

Det er ikke så viktig hva du sier, det er bare viktig at du prater med dem i det hele tatt. Det er heller ikke sikkert at de ønsker å snakke om det i det hele tatt, sånt er veldig individuelt. Men det er noen få ting du absolutt IKKE må si, og det er sånne ting som allerede er nevnt, som: Bra at det skjedde så tidlig, det er bare å prøve igjen, neste gang går det bra osv. Og styr unna historier om andre som har mistet sine barn. Det er ikke godt å bli sammenlignet med andre, eller bagatelisert i forhold til noen som har opplevd noe verre.

Som sagt, det viktigste er bare å snakke med dem i det hele tatt, og ikke unngå dem.

[Dragonfly81]

Mykje sant set som allerede er skrive, berre ver der og vis omsorg! Sei at du synes det er vanskelig å vita kva du skal sei, at du tenkjer på dei, og syntes det var trist. Ikkje spør og grav i tide og utide, det er ikkje alle tidspunkt dei kjem til å orka å dra alt fram, men spør korleis har du det i dag, og følg opp med spørsmål det at dei mista barnet dersom dei snakkar om det. Ofte er det deilig å snakka om normale, dagligdagse ting og, når dennførste isen er brutt .

[Thea]

tusen takk for gode svar. Får bare være ærlig å si at jeg ikke vet hva jeg skal si men tenker på dem. Greit å vite at andre m liknende opplevelse har ønsket kontakt i alle fall. (selv om ikke vi er venner, bare bekjente, kjent via andre).