trenger råd fra kloke damer.. ang forholdet mitt...

[Anonym bruker]

jeg er samboer med en fantastisk mann.. Han er en super-pappa. Dvs at han står opp om natten, om morgenen, går på jobb. Han rydder og lager mat. Han er utrolig snill og prioriterer alltid meg og barnet først. Han er svært sjeldent med "gutta" og han bryr seg virkelig om oss, det er det ingen tvil om..

 

Så kommer problemet.. jeg er bare ikke tiltrukket av han. Hverken fysisk eller psykisk.. vi lever i to forskjellige verdener..

Jeg har høyere utdannelse med doktorgrad, han er snekker. Ikke at det er noe galt med å være snekker, absolutt ikke. men vi er så utrolig forskjellige. På ALLE plan, med et unntak, og det er barneoppdragelse.

 

Vi deler ikke samme interesser, vi deler ikke samme livssyn, vi deler ikke samme humor og vi har lite å snakke om. Svært få felles venner..

 

Jeg synes han er "enkel" - og nå kommer sikkert en del til å misforstå og si at jeg mener han er dum osv. men det er han absolutt ikke. Når det kommer til det praktiske, så har han en hjerne som Gud kan bare drømme om, men ved mye annet så kommer han til kort.

 

Jeg ser at han er en kjekk mann, men ikke en mann som tenner meg.. Sexen er fryktelig kjedelig, men det er fordi vi ikke har noen god seksuell kjemi.

 

Så er spørsmålet.... velger man det trygge og snille, eller er det viktig å ha en kjæreste man er stolt av, en jeg tenner på og en jeg ser frem til å tilbringe hverdagen med?

 

Vi har kun vært sammen i 3 år, og barnet er 3 1/2. så det er grunnen til at vi fortsatt er sammen.. barnet... det startet med sex, men så ble jeg gravid og vi valgte å gi det en sjanse...

 

men for hver dag som går så føler jeg at jeg har kastet bort enda en dag...

 

Jeg føler, mye for han sin skyld også, at vi hadde hatt det bedre hver for oss..

 

det er så vanskelig å gå, spesielt siden jeg føler at jeg ikke har en god grunn... Manglende følelser? ja... men allikevel...

 

 

hjelp meg....

[Anonym bruker]

Folk i dag vet visst ikke å verdsette trygghet. De skal ha spenning, spenning, spenning...

Var jeg deg hadde jeg gitt meg selv et spark bak. Det at sexen er kjedelig er vel like mye din egen skyld.

Dere har barn sammen? Hvorfor rive i stykker et trygt og godt forhold bare fordi du akkurat nå kjeder deg?

[Anonym bruker]

det er ikke snakk om at jeg "kjeder" meg, som du så fint kaller det.. det er snakk om at jeg mangler noe, som for meg, er svært vesentlig i et forhold..

 

Jeg verdsetter tryggheten, men skal det liksom være alt? HI

[Novadona]

Jeg har det akurat likt deg, snodig! Dog er forskjellen at jeg visste ay jeg gikk inn i et slikt forhold( uten lidenskap). Jeg valgte dette, for i flere av mine forhold før med forelskelse/kjærlighet endte det alikevel opp med at den type av tilhørighet forsvant. Det førte til skuffelser og diskusjoner. Det jeg har nå er trygt og beregnelig og godt for mine to barn. Personlig er det givende kun når jeg ser på helheten. Sexen her er sjelden, men jeg er glad så lenge jeg ikke har direkte avesjon mot han! Vi har sex en gang hver andre/tredje måned ca. Han klager ikke. Eneste er at jeg ville ønsket å ha met srx på hans vegne, han er tross alt mann! Stå i det så lenge du kan for barna, synes jeg, men gå om du er ulykkelig.

[Anonym bruker]

Har dere prøvd parterapi?

 

For et år siden sto jeg i det valget du er i nå. Jeg gjorde det til og med slutt. Etter sjokket hadde lagt seg var han enig i at vi er veldig forskjellige. Så tok det noen mnd før han fant leilighet, og plutselig spurte han om vi skulle prøve igjen.. Jeg sa litt motvillig ja, men kunne ikke helt se noen grunn til å skulle gjøre det.

 

Nå er jeg veldig glad for at vi fortsatte å være sammen. Vi har fortsatt ikke veldig god kjemi, men jeg har lært meg å verdsette tryggheten, stabiliteten og det fine familielivet vi har. For vi samarbeider utrolig godt innen familien. Vi gir hverandre komplimenter, deler på arbeidsoppgaver etc.

 

Det jeg begynte å fundere på, er hvor mye man egentlig skal kreve.Kan man få en mann som er/ har alt? Noen mener nok det, men i bunn og grunn har de kanskje bare innsett det at man skal fornøyd når man har det trygt, godt, koselig. Hverdagen kommer for alle og enhver. Og en annen som du føler deg mer tiltrukket av, kanskje skaper konflikter på andre måter.

 

Jeg ville tenkt meg veldig godt om før jeg dro.

[Anonym bruker]

jeg har det som deg. Har en doktorgrad og en mann som er snekker. Vi har vært sammen i mange, mange år og har to barn. Det har vært tøft, spesielt fordi vi har to barn. Jeg forstår veldig godt hva du mener, og også at det er vanskelig å si det med "enkel" på en forsvarlig måte, men jeg skjønner! En utdannelse gjør mye med en, og nye linjer i livet dras på en helt annen måte enn før. Når det er sagt, har jeg venninner med utdanna menn som ikke har særlig tid eller blikk for praktiske ting, barn eller kone. Det må være langt mer frustrerende. Vi har heldigvis felles interesser i reise, samfunn og musikk, bl.a. Jeg tenker at vi må også prøve å sette oss litt inn den andres yrke/jobb-det kan man lære mye av. I et forhold med barn, tror jeg hverdagen er det viktigste som skal flyte, men man skal selvfølgelig ha et liv sammen nå ungene er voksne også. Prøv å finne noe felles. Konflikter blir det alltid, han høres veldig snill og god ut.

[Anonym bruker]

jeg har det som deg. Har en doktorgrad og en mann som er snekker. Vi har vært sammen i mange, mange år og har to barn. Det har vært tøft, spesielt fordi vi har to barn. Jeg forstår veldig godt hva du mener, og også at det er vanskelig å si det med "enkel" på en forsvarlig måte, men jeg skjønner! En utdannelse gjør mye med en, og nye linjer i livet dras på en helt annen måte enn før. Når det er sagt, har jeg venninner med utdanna menn som ikke har særlig tid eller blikk for praktiske ting, barn eller kone. Det må være langt mer frustrerende. Vi har heldigvis felles interesser i reise, samfunn og musikk, bl.a. Jeg tenker at vi må også prøve å sette oss litt inn den andres yrke/jobb-det kan man lære mye av. I et forhold med barn, tror jeg hverdagen er det viktigste som skal flyte, men man skal selvfølgelig ha et liv sammen nå ungene er voksne også. Prøv å finne noe felles. Konflikter blir det alltid, han høres veldig snill og god ut.

[Vossafår]

Har aldri likt tanken på å "ofre" meg for barna. At jeg ikke skal ha det kjærlighetslivet jeg ønsker bare fordi vi har barn sammen.

 

Jeg var i en noe lignende situasjon for 10 år siden. Valgte å gå.

 

Vi har et godt samarbeid, det har vi alltid hatt for det fungerte jo før også. Problemet er at han fant ei dame som ikke bryr seg om vårt felles barn, kun sine egne. Det er veldig vondt for barnet, men far ser det ikke på den måten dessverre. Enden på visa er at barnet mest er her hos meg. Far har sagt det er greit for da slipper han konfrontasjon med sin nye dame. Det er den negative siden med bruddet.

 

Den positive derimot: Jeg har funnet en helt fantastisk mann som er alt som du beskriver ang hverdag +at jeg tenner på han, kan ha fagdiskusjoner osv. Herlig!!

 

Så ja, det finnes av de der ute som har alt. Men man må være tålmodig. Jeg var alene i 5 år før jeg traff ham. Gode 5 år riktignok

 

Lykke til med hva du enn bestemmer deg for..

[Himmel og hav]

Husk at du velger ikke lenger bare for deg selv. Du velger også for barnet deres. Og selv om mange innbiller seg at " bare foreldrene har det bra, så har barna det bra", så ligger det et annet innlegg på sidene her nå som sier noe om at det nødvendigvis ikke er sant.

 

Når det er sagt, så skjønner jeg at det er ting som er viktige for deg som mangler i forholdet deres, men at det samtidig har kvaliteter som du verdsetter. Et forhold er ikke en statisk ting. Ofte får vi det ut av det som vi investerer. Om du savner at dere har felles interesser, så ta det opp med han! Se om dere ikke kan finne noe dere trives med å gjøre sammen. Om dere begge er villige til å prøve nye ting, så finnes det utallige muligheter der ute. ( Jeg hadde aldri trodd jeg skulle like fluefiske )

 

Om du ønsker deg hetere sex, så må du ta initiativ til det, ikke bare lene deg tilbake på "ingen seksuell kjemi".

 

Det er ikke lett når man begynner å gruble over det forholdet man er i. Ting mister lett sine sanne proposjoner, og de gjør at alt du savner blir uforholdsmessig stort og viktig, og det som er bra mister sin verdi. Mange har erfart at de, først når de har valgt å gå, ser de gode tingene i det de hadde.

 

Tenk deg at du finner et partner som har alt det du savner nå, men ikke de gode sidene ved partneren din. Han setter seg selv først, han er ikke noe videre til far, gjør lite praktisk og han er heller ikke særlig snill, MEN han deler dine interesser, gjør deg mo i knærne og får deg til å le. Hadde du heller villet ha han?

 

Jeg synes, som en hovedregel, at når man har felles barn og det ikke er fare for liv eller helse, at man skal gjøre det man kan for å utvikle det forholdet man er i, og virkelig jobbe for at det skal gå. Om man har gjort alt man kan over tid, og man fortsatt ikke har det bra, så kan man ihvertfall gå fra hverandre med vissheten om at "vi prøvde ALT", og ikke siden gå og lure på om man gjorde det rette.

[Anonym bruker]

Har aldri likt tanken på å "ofre" meg for barna. At jeg ikke skal ha det kjærlighetslivet jeg ønsker bare fordi vi har barn sammen.

 

Jeg var i en noe lignende situasjon for 10 år siden. Valgte å gå.

 

Vi har et godt samarbeid, det har vi alltid hatt for det fungerte jo før også. Problemet er at han fant ei dame som ikke bryr seg om vårt felles barn, kun sine egne. Det er veldig vondt for barnet, men far ser det ikke på den måten dessverre. Enden på visa er at barnet mest er her hos meg. Far har sagt det er greit for da slipper han konfrontasjon med sin nye dame. Det er den negative siden med bruddet.

 

Den positive derimot: Jeg har funnet en helt fantastisk mann som er alt som du beskriver ang hverdag +at jeg tenner på han, kan ha fagdiskusjoner osv. Herlig!!

 

Så ja, det finnes av de der ute som har alt. Men man må være tålmodig. Jeg var alene i 5 år før jeg traff ham. Gode 5 år riktignok

 

Lykke til med hva du enn bestemmer deg for..

 

 

Så barnet ditt har mer eller mindre mistet sin far, men du koser deg ihvertfall? Jippi?

 

 

 

 

Dette blir så feil på så mange plan for meg at jeg mangler ord...

[Anonym bruker]

Har aldri likt tanken på å "ofre" meg for barna. At jeg ikke skal ha det kjærlighetslivet jeg ønsker bare fordi vi har barn sammen.

 

Jeg var i en noe lignende situasjon for 10 år siden. Valgte å gå.

 

Vi har et godt samarbeid, det har vi alltid hatt for det fungerte jo før også. Problemet er at han fant ei dame som ikke bryr seg om vårt felles barn, kun sine egne. Det er veldig vondt for barnet, men far ser det ikke på den måten dessverre. Enden på visa er at barnet mest er her hos meg. Far har sagt det er greit for da slipper han konfrontasjon med sin nye dame. Det er den negative siden med bruddet.

 

Den positive derimot: Jeg har funnet en helt fantastisk mann som er alt som du beskriver ang hverdag +at jeg tenner på han, kan ha fagdiskusjoner osv. Herlig!!

 

Så ja, det finnes av de der ute som har alt. Men man må være tålmodig. Jeg var alene i 5 år før jeg traff ham. Gode 5 år riktignok

 

Lykke til med hva du enn bestemmer deg for..

 

 

Så barnet ditt har mer eller mindre mistet sin far, men du koser deg ihvertfall? Jippi?

 

 

 

 

Dette blir så feil på så mange plan for meg at jeg mangler ord...

 

At far viste seg å være drittsekk som bryr seg mer om den nye dama si enn barnet sitt, er vel ikke mor sitt ansvar? Eller skal alle damer finne seg i absolutt alt for å ikke havne i situasjonen der mannen finner seg ny dame og slutter å bry seg om barnet? Snakk om å plassere ansvaret der det hører hjemme gitt!

 

Tilbake til HI: Det er en ting jeg ikke skjønner. Du sier dere ikke har felles interesser, kjedelig sex, ingenting å snakke om osv. Hvorfor i all verden har du blitt sammen med og attpåtil fått barn med denne mannen? Fordi du kjedet deg akkurat der og da?

[Anonym bruker]

Har aldri likt tanken på å "ofre" meg for barna. At jeg ikke skal ha det kjærlighetslivet jeg ønsker bare fordi vi har barn sammen.

 

Jeg var i en noe lignende situasjon for 10 år siden. Valgte å gå.

 

Vi har et godt samarbeid, det har vi alltid hatt for det fungerte jo før også. Problemet er at han fant ei dame som ikke bryr seg om vårt felles barn, kun sine egne. Det er veldig vondt for barnet, men far ser det ikke på den måten dessverre. Enden på visa er at barnet mest er her hos meg. Far har sagt det er greit for da slipper han konfrontasjon med sin nye dame. Det er den negative siden med bruddet.

 

Den positive derimot: Jeg har funnet en helt fantastisk mann som er alt som du beskriver ang hverdag +at jeg tenner på han, kan ha fagdiskusjoner osv. Herlig!!

 

Så ja, det finnes av de der ute som har alt. Men man må være tålmodig. Jeg var alene i 5 år før jeg traff ham. Gode 5 år riktignok

 

Lykke til med hva du enn bestemmer deg for..

 

 

Så barnet ditt har mer eller mindre mistet sin far, men du koser deg ihvertfall? Jippi?

 

 

 

 

Dette blir så feil på så mange plan for meg at jeg mangler ord...

 

At far viste seg å være drittsekk som bryr seg mer om den nye dama si enn barnet sitt, er vel ikke mor sitt ansvar? Eller skal alle damer finne seg i absolutt alt for å ikke havne i situasjonen der mannen finner seg ny dame og slutter å bry seg om barnet? Snakk om å plassere ansvaret der det hører hjemme gitt!

 

Tilbake til HI: Det er en ting jeg ikke skjønner. Du sier dere ikke har felles interesser, kjedelig sex, ingenting å snakke om osv. Hvorfor i all verden har du blitt sammen med og attpåtil fått barn med denne mannen? Fordi du kjedet deg akkurat der og da?

 

Hun skriver at de var i en lignende situasjon ( altså snill mann, god far men kjedelig), at de samarbeidet bra, men at hun ikke liker å sette barnas behov foran sine egne. At far også viser seg å være en som ikke prioriterer barna gjør ikke hennes ansvar i dette mindre.

[Anonym bruker]

Har aldri likt tanken på å "ofre" meg for barna. At jeg ikke skal ha det kjærlighetslivet jeg ønsker bare fordi vi har barn sammen.

 

Jeg var i en noe lignende situasjon for 10 år siden. Valgte å gå.

 

Vi har et godt samarbeid, det har vi alltid hatt for det fungerte jo før også. Problemet er at han fant ei dame som ikke bryr seg om vårt felles barn, kun sine egne. Det er veldig vondt for barnet, men far ser det ikke på den måten dessverre. Enden på visa er at barnet mest er her hos meg. Far har sagt det er greit for da slipper han konfrontasjon med sin nye dame. Det er den negative siden med bruddet.

 

Den positive derimot: Jeg har funnet en helt fantastisk mann som er alt som du beskriver ang hverdag +at jeg tenner på han, kan ha fagdiskusjoner osv. Herlig!!

 

Så ja, det finnes av de der ute som har alt. Men man må være tålmodig. Jeg var alene i 5 år før jeg traff ham. Gode 5 år riktignok

 

Lykke til med hva du enn bestemmer deg for..

 

 

Så barnet ditt har mer eller mindre mistet sin far, men du koser deg ihvertfall? Jippi?

 

 

 

 

Dette blir så feil på så mange plan for meg at jeg mangler ord...

 

At far viste seg å være drittsekk som bryr seg mer om den nye dama si enn barnet sitt, er vel ikke mor sitt ansvar? Eller skal alle damer finne seg i absolutt alt for å ikke havne i situasjonen der mannen finner seg ny dame og slutter å bry seg om barnet? Snakk om å plassere ansvaret der det hører hjemme gitt!

 

Tilbake til HI: Det er en ting jeg ikke skjønner. Du sier dere ikke har felles interesser, kjedelig sex, ingenting å snakke om osv. Hvorfor i all verden har du blitt sammen med og attpåtil fått barn med denne mannen? Fordi du kjedet deg akkurat der og da?

 

Hun skriver at de var i en lignende situasjon ( altså snill mann, god far men kjedelig), at de samarbeidet bra, men at hun ikke liker å sette barnas behov foran sine egne. At far også viser seg å være en som ikke prioriterer barna gjør ikke hennes ansvar i dette mindre.

 

Så du mener det er damens ansvar for å få faren til å bry seg om barna? Man kan ikke true eller tvinge folk til å bli glad i noen eller bry seg om noen, det være egne barn, kone, foreldre eller de fattige barna i utlandet.

 

Hadde hun satt barnas behov foran sine egne, hadde hun fått barn med en mann hun så for seg å kunne dele livet med, ikke en hun fant fordi han virket trygg og snill og fordi hun ville slippe å være alene.

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har samme utdannelse, og det er ofte greit i forhold til å forstå hva som kreves i jobben, men...når vi begge har høye utdannelser og dertil ambisjoner, har det blitt litt vanskelig å prioritere begges karrierer. Min mann er veldig ambisiøs og det blir mange sene kvelder, reising og møter, som gjør det vanskelig å få tak i han, og mye ansvar for barna har falt på meg.

 

Jeg har ofte tatt meg i å drømme om at jeg var gift med ja, nettopp en snekker, med 8-16 jobb, som har mer tid til barna, og som ikke minst var handy og med tid til å reparere ting og holde huset i orden. Helt ærlig er jeg faktisk litt misunnelig på deg, for du har nok større kapasitet ifht jobb enn det jeg har, for du har en mann som er mer tilstede.

 

Men jeg vet at man ikke kan få alt. Tror også tenning, tiltrekning og sexlivet vil få noen bølgedaler i løpet av et langt samliv, dette er nok veldig vanlig. Det er vel da det er viktig å se de positive sidene, huske på hva det var man falt for i utgangspunktet, og jobbe sammen for å få ting bedre. Jeg ville ihvertfall ikke gitt opp denne mannen som høres fantastisk ut i mine øyne så lett, kanskje dere trenger litt hjelp for å komme på rett spor, og at det bor mer under overflaten hans også? Jeg vil tro han går med noen følelser som likner dine han også. Prøv å finne ut av dette, gjør en innsats og sett av f.eks en liten ferie sammen bare dere, det er en innsats også for barnas skyld. Lykke til!

[Anonym bruker]

takk for alle svar.

 

 

Når det kommer til dette med sex, så er det ikke det at det er så fryktelig dårlig, det er bare det at vi har ingen sexuell kjemi. og jo, man kan faktisk merke det.

 

Sex med han er ok, hverken mer eller mindre. uansett hvor akrobatiske eller fantasifulle er. problemet er at jeg aldri får full tenning av han, uansett. følelsen av at han er hot, sexy, deilig osv klarer jeg ikke å finne.

 

men ja, han er en god far og verdens beste mann i mange, mange sammenhenger.........

 

HI

[Gjest Lykkeliggift_]

Unnskyld at jeg sier det, men jeg synes du er fryktelig bortskjemt. Hadde du visst hvor vanskelig det var å finne en mann som er god far og strålende ektemann, så hadde pipa fått annen lyd.

[Anonym bruker]

Anbefaler deg boken Hjulskift av Vigdis Hjort, hun setter virkelig ord på alt dette på en både humoristisk og tankevekkende måte. Kjente jeg også måtte gå en runde eller to med fordommene mine da jeg leste den...

 

http://www.bokkilden...=4083230&rom=MP

[LuksusLiv]

Jeg kunne ikke vært sammen med en jeg ikke var tiltrukket av eller kunne snakket med. Siden jeg ikke er i din situasjon så blir det jo vanskelig å gi råd, men jeg syns ikke man skal "ofre" seg fordi man har barn. Man lever (sannsynligvis) bare en gang, og jeg kunne ikke tenke meg å leve uten kjærlighet. Jeg har heldigvis gjort et funn med min mann, han er kjekk, tok utdanning når jeg gjorde det, er en fantastisk far, en god samtalepartner, er en jeg kan være meg selv med, fullt og helt. Og jeg begjærer han, veldig.

[Anonym bruker]

Det er ikke forelskelsen som holder liv i et forhold, det er respekt. Hvis du ikke har det, kan du like gjerne gå nå, ellers ender du opp med å såre ham uansett.

[Anonym bruker]

Min erfaring er at tenningen på den andre og forelskelsefølelser forsvinner med tiden uansett...? Altså det var noe annet i starten men det klarer jeg nesten ikke huske. Nå er det omtrent som om man skulle vært venner osv. Hender i perioder at jeg "tvinger" meg selv til å være intim osv uten at jeg egentlig har lyst. Men alt annet fungerer, masse positivt, og gresset er vel ikke grønnere på andre siden. Også er det den tryggheten. Både for meg og barn.

[Anonym bruker]

ja, jeg er bortskjemt.. jeg er bortskjemt i den forstand at jeg har vært sammen med mange menn i mitt liv. menn både jeg og andre jenter har sett på med stjerner i øynene, som har gjort meg skjelven og mo i knærne. men det har vært før jeg fikk barn og nå prioriterer jeg jo annerledes....

 

De forholdene jeg har hatt, med stormende forelskelse osv. de har jo tatt slutt de også.. og det har vært mange gode grunner til det....

 

men bortskjemt.... ja.... men er det for mye å forlange at man ønsker å være lykkelig? Lykkelig med mannen sin og det å ønske og føle en tilhørlighet til den man velger å leve sammen med? Jeg ønsker dette...

 

Jeg ønsker å kunne føle et begjær, en følelse av kjemi og det å ha en god samtalepartner. Jeg ønsker en mann som er, ja, mer selvstendig enn han jeg har. en mann med egne meninger og som tør å stå opp mot meg....

 

Hadde vi levd sammen i 10-20-30 år, så hadde dette vært ok for meg. da hadde jeg blitt for barnet og samholdet sin skyld. men vi har kun levd sammen i drøye 3 år, og det jeg føler mangler, det har heller aldri vært der...

 

Hadde det vært slik at det bare var hverdagen som innhentet oss, så kunne vi ha tatt en romantisk helg, eller en tur bare oss to.... men det som mangler har aldri vært der og det er heller ikke noe som kommer til å komme.

 

Jeg kan se på han og jeg føler kjærlighet. selvfølgelig... han er en fantastisk mann, på så mange måter... men hver kveld så føler jeg allikevel et stikk av ensomhet....

 

 

HI

[Anonym bruker]

ja, jeg er bortskjemt.. jeg er bortskjemt i den forstand at jeg har vært sammen med mange menn i mitt liv. menn både jeg og andre jenter har sett på med stjerner i øynene, som har gjort meg skjelven og mo i knærne. men det har vært før jeg fikk barn og nå prioriterer jeg jo annerledes....

 

De forholdene jeg har hatt, med stormende forelskelse osv. de har jo tatt slutt de også.. og det har vært mange gode grunner til det....

 

men bortskjemt.... ja.... men er det for mye å forlange at man ønsker å være lykkelig? Lykkelig med mannen sin og det å ønske og føle en tilhørlighet til den man velger å leve sammen med? Jeg ønsker dette...

 

Jeg ønsker å kunne føle et begjær, en følelse av kjemi og det å ha en god samtalepartner. Jeg ønsker en mann som er, ja, mer selvstendig enn han jeg har. en mann med egne meninger og som tør å stå opp mot meg....

 

Hadde vi levd sammen i 10-20-30 år, så hadde dette vært ok for meg. da hadde jeg blitt for barnet og samholdet sin skyld. men vi har kun levd sammen i drøye 3 år, og det jeg føler mangler, det har heller aldri vært der...

 

Hadde det vært slik at det bare var hverdagen som innhentet oss, så kunne vi ha tatt en romantisk helg, eller en tur bare oss to.... men det som mangler har aldri vært der og det er heller ikke noe som kommer til å komme.

 

Jeg kan se på han og jeg føler kjærlighet. selvfølgelig... han er en fantastisk mann, på så mange måter... men hver kveld så føler jeg allikevel et stikk av ensomhet....

 

 

HI

 

Da må du rett og slett bare veie for og imot. Er du villig til å gi opp alt du har med denne mannen, bryte opp familien din for å dra på leting etter en mann som har "alt"?

Jeg skal ikke dømme deg verken fram eller tilbake, du må selv se konsekvensene av det du gjør, eller evt ikke gjør i framtiden. Tror du helt ærlig med deg selv at du kan bli lykkelig med mannen din om 5 år? 10 år? Kan du lære deg å nyte sexen dere har? Er det verdt å dra fra en mann som er perfekt på alle måter bortsett fra i sengen?

Eller:

Vil du ta sjansen på at du er alenemor fortsatt om 5 år? Hvordan skal du få dagene og livet til å gå rundt alene med barn på deltid? Hvor skal du bo? Hva er sannsynligheten for at du finner den perfekte mannen?

Sett deg ned og skriv en liste, rett og slett, og sett opp punkter du kan se for deg i framtiden med og uten mannen (bare husk å enten brenne listen etterpå eller sørge for at mannen aldri finner den!).

Til syvende og sist er det bare du som kan bestemme hvordan livet ditt skal være, men husk også at oppi alt er det flere andre som kan påvirkes av valgene dine, og at disse også må tas hensyn til.

 

Hvis du føler du trenger hjelp til å finne svarene dine, så ville jeg tatt kontakt med familievernkontoret, eller en anne terapeut spesialisert på familieproblemer. Dra dit alene i utgangspunktet og be om hjelp til å sortere tankene dine. Kanhende det er greit med en nøytral tredjepart for å innse hva du har, eller evt hjelpe deg praktisk med å bryte ut.

 

Håper du finner et svar dere alle kan leve med Lykke til!