Jeg tror jeg blir å ta abort...

[Anonym bruker]

Men er så redd for at jeg kommer til å angre hvert sekund resten av livet.. Er nå 7 uker på vei..

 

Vet at det aldri kommer til å føles rett uansett, men lurer på om jeg kan leve med meg selv i ettertid..

 

Synes det er skikkelig fortvilende å bruke abort som prevensjon, men slik ligger det an. Vi har vært uforsiktig, ikke noe mer å si på det, og ønsker ikke en debatt rundt det..

 

Saken er at vi har to barn på 3 år (akkurat fylt) og 16 mnd. Har liksom gått gravid og vært i permisjon de siste fire årene. Jeg er av de som har tunge svangerskap og stort sett sykemeldt hele tiden. Helt forferdelig å være så mye sliten og dårlig, går ut over mann og barn.

 

Jeg så endelig framover, nå var den verste hektiske småbarnstiden over, og kroppen min var kommet inn i normalt gjenge. Trives godt med jobb og tilværelsen ellers.

 

Graviditeten var et sjokk, uforsiktig en gang ml prevensjon, og absolutt ikke planlagt. Hadde endelig forsont meg med at to barn er nok.

 

Tror jeg blir å ta abort, kjenner ikke jeg blir å makte et svangerskap til, eller en ny barseltid for den saks skyld. Men samtidig føler jeg jo at det er fullstendig galt og umoralsk, og egoistisk. På den andre siden tenker jeg at vi fire som er her nå er viktigst. Vi skal jo ha tid til å følge opp barna også..

 

Mannen vil også ta det vekk, men støtter meg dersom jeg vil beholde..

 

Er bare veldig rådløs. Har tenkt på det i 3 1/2 uke nå, men kommer nok aldri til å bli sikker uansett. Skal ringe Amathea imorgen. I mellomtiden hadde det vært fint med tilbakemeldinger og erfaringer fra dere..

[Gjest Heartbroken]

Abort er aldri og skal aldri være enkelt, men det er viktig å innse sine begrensinger også. Dere har et ansvar for de barna dere alt har og ikke minst dere selv også.

 

Samtidig skal dere kunne leve med de valga dere tar og det er kjempeviktig at dere snakker og snakker og har respekt for hverandres tanker og følelser.

 

Det virker jo som du kan snakke godt med mannen din og det er kjempebra. Ingen her inne kan si hva dere skal gjøre, men det er klart at det kan være godt å sette ord på tanker man kanskje ikke kan dele med slekt og venner.

 

Ønsker dere lykke til med avgjørelsen og håper dere finner det som er riktig for dere.

[Anonym bruker]

Huff, føler med deg. Tror du at du kommer til å angre om du beholder barnet i magen? Det tror ikke jeg.. Så der fikk du min mening. Men det er jo du som skal ta dette valget - det er ditt liv. ønsker deg lykke til på veien.

[Gjest Jenta til Henrik]

Enig med deg, Heartbroken.

 

Dette er noe bare dere kan føle på. Ingen her inne kan fortelle hva dere skal gjøre, for dere må finne ut hva som er best for deres familie. Dere skal alle fungere i deres eget liv, det er kun dere som skal gå i "deres egne sko" om du forstår. Noen ville beholdt, andre ville tatt abort. Ta valget som gjør at deres familie får best livskvalitet.

 

Lykke til med valget. Sender over en stooooooor klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Hjelper på å få konstruktive tilbakemeldinger. Er en del av terapien min å lufte det her inne. Innspill fra dere gjør at jeg ser saken fra flere sider, og det hjelper uansett å sette ord på tankene. Ingen andre kan si hva vi skal gjøre, men dere kan gi et litt mer nyansert bilde av vår fastlåste situasjon.. Takk igjen for innspill.

 

Og selvfølgelig vil vi aldri angre på de barna vi får, men synes det er litt for enkelt å tenke slik når vi egentlig ikke ser noe positivt på denne situasjonen på forhånd. Vi har ikke klart å finne et eneste positivt argument.. Jeg tenker også at det vil være lett å angre i ettertid på en abort, men samtidig må jeg huske at det var et valg som var riktig der og da, og det kan man ikke angre på..

 

HI

[Anonym bruker]

Signerer de andre her som sier at dette bare er noe dere kan bestemme, og at dere vet best hva dere kan klare/ikke klare. Når det er sagt ble jeg uventet gravid med min samboer etter bare noen måneder sammen. Jeg hadde da allerede et kronisk sykt barn som krevde MYE. Jeg ønsker ikke å ta abort, men ante heller ikke hvordan vi skulle få ting til å gå rundt. Det var mange tøffe netter under svangerskapet der jeg lurte på om jeg hadde valgt feil og hadde dårlig samvittighet ovenfor det barnet jeg allerede hadde. Det var snakk om UTROLIG tøffe tak, og store deler av svangerskapet tror jeg faktisk jeg nesten fortrengte graviditeten. Jeg hadde ikke mulighet til annet. Når jeg tenkte på det bekymret jeg meg mye for at neste barn også skulle bli sykt. Nå er jeg mamma til en herlig liten tass på snart 2 år. Han viste seg å bli en liten storsjarmør, omtenksom, rolig, blid som dagen er lang og jeg har ikke angret et sekund. Kan ikke tenke meg livet uten ham, og han har vært en enorm berikelse i livet mitt. Nå begynner søsknene å få et tett og nært forhold, og det er fantastisk å se!

 

Igjen, det er ingen som kan si hva som er rett for dere, men selv om det noen ganger ser mørkt ut, kan ting løse seg av seg selv også!

[3 er nok!]

Jeg har ingen erfaring rundt dette, men min umiddelbare tanke er at man aldri angrer på de barna man før uansett hvor lite planlagte de er, men at det finnes tusenvis av kvinner der ute som angrer på aborten de tok.

 

Jeg har selv to tette, den ene med kollik, er selv kronisk syk og har ikke klart å være i jobb mellom svangerskapene og er absolutt ikke klar for et barn til, men kunne ikke i min villeste fantasi tenke på å ta abort.

 

Jada, det er lett for og å si som ikke er i din situasjon, men det er hva jeg tenker og føler. Samtidig forstår jeg hvorfor du tenker at abort er det beste alternativet, for jeg føler selv at jeg knapt nok kan ta vare på de barna jeg har og mannen min. På en annen side tenker jeg at småbarnstiden ikke varer lenge og at stresset man lever i nå snart er over.

 

Jeg er ikke på noen måte noen fanatisk abortmotstander eller noe, dette er bare mine tanker og følelser rundt problemstillingen. Lykke til! Kun du vet hva som er best for deg.

[Gjest Hercule Poirot]

Ditt og deres avgjørelse, det er du og dere som kjenner deres situasjon.

 

I de fleste tilfeller er det en riktig avgjørelse å bære fram barnet, av og til er abort den riktige avgjørelsen. Sett opp en liste med fordeler og ulemper, og snakk sammen du og mannen. Lykke til med valget, jeg er sikker på at dere kommer fram til den rette avgjørelsen.

[Gjest Heartbroken]

Jeg tror det blir litt for enkelt å si at man ikke angrer på de barna man får, men kan angre på de man ikke får...

 

Selvsagt er det ingen (hvertfall veldig få) som tenker tanken at jeg skulle ønske at vi ikke hadde minsten, men det er nok mange som kan tenke at vi skulle nok stoppet etter x antall barn, fordi man ser at man har tatt seg litt vann over hodet. Og dette kan man tenke selv om man selvsagt elsker alle barna høyere enn himmelen!

 

Småbarnstiden går over, det er sant, men den varer tross alt i mange år og man vil gjerne kunne se tilbake på de verdifulle årene med et snev av glede og ikke bare at det var et helvete.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg vil anbefale dere å ta kontakt med http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003 for råd og veiledning.

[♠️SparEss♠️]

Hmmm... Det er ingen lett avgjørelse og du må følge de valget som du føler du kan leve best med resten av livet.

Klarer du å leve med alle tankene som kommer etter en abort mot det å gå igjennom et tøft svangerskap, barseltid og småbarnsperiode som er en begrenset periode av livet..?

 

Her er det mange ting å ta hesyn til. Blant annet din egen helse (fysisk og psykisk), de barna du allerede har og tidligere erfaringer fra svangerskap og tiden etter.

Du vil nok klare deg uansett hva du velger, men sånn som jeg tenker så tror jeg personlig det er lettere å leve med de utfordringene dette ekstra barnet gir dere enn om du skulle tatt abort og bli gående å tenke på dette i større eller mindre grad resten av livet.

 

Snakk med mannen og kanskje en utenforstående (lege, jordmor e.l.) som kan gi dere råd og innspill uten å presse dere til det ene eller andre. Ofte er det lettere å sortere tankene sine dersom man kan drøfte de med noen som ikke er følelsesmessig innvolvert i problemstillingen, og dermed også lettere å kunne ta den beslutningen som for dere er mest riktig.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg syns som Heartbroken at det blir for lett å si at man ikke angrer på de barna man får. Et barn til kan kjøre hele det fungerende familielivet i bånn, faktisk.

 

Jeg har vært der du er, mine barn var ett og tre år gamle da jeg ble uplanlagt gravid igjen. Jeg tok abort og har ikke angret på det ett sekund! Det var det eneste riktige, for vi hadde rett og slett ikke taklet et barn til da. Da hadde våre to barn vi allerede hadde uten tvil blitt skadelidende.

[Anonym bruker]

Hvis du er redd for å angre, vil jeg anbefale deg å tenke deg godt om! Jeg har en venninne som tok abort og gikk inn i en alvorlig depresjon i ettertid. Hun klarte verken å følge opp skole eller jobb og ble nærmest alkoholiker. Personlig tror jeg det er en byrde som kan være tyngre å bære, enn det å få et barn til. Samtidig kan man aldri vite hvordan en vil reagere i etterkant.

 

(ikke meningen å komme med skremseslpropaganda her, men når jeg ser hvordan venninnen min har hatt det, unner jeg ingen å gå igjennom det samme, og skulle virkelig ønske at jeg kunne ha sagt det samme til henne før det var for sent)

[Anonym bruker]

Takk for flere konstruktive tilbakemeldinger.

 

Det er nettopp det at jeg føler jeg må ta hensyn til vi som er her nå. Mine to små kommer uten tvil til å bli skadelidende dersom jeg fullfører svangerskapet med påfølgende barseltid. Dessuten tror jeg det kommer til å bli en evig kamp mellom tid og barn på samlebånd, og mindre familiehygge.

 

Jeg tror jeg endelig har bestemt meg, og kommer til å fullføre en abort om ei drøy uke. Helt forferdelig å måtte gå så lenge å vente, da har jeg gått en drøy mnd og veid for og imot. Så føler sånnsett at beslutningen er nøye gjennomtenkt og veloverveid. Men synd å måtte vente så lenge på en time...

 

Hilsen HI.

[Anonym bruker]

Du har tydeligvis tenkt mye og ikke tatt noen forhastet beslutning. Ingen dum ide å snakke med amateha Hele greia her er hva du vil og hva du føler..... Ikke hva alle andre mener om det at du tar abort. Du har dine grunner som ingen andre kan overstyre, det er du som skal leve med valget du tar. Har selv tatt en abort og har ikke angret i ettertid, men var 100 prosent sikker på at det jeg gjorde var best for meg og familien. Abort er ikke et lett valg og er heller ikke meningen at det skal være det, da vi alle har et ansvar

 

Kan ikke si hva du skal gjøre vedrørende aborten, men kan si at det virker som at du har hodet og hjertet på rette plassen. Lykke til ! Uansett hva du måtte velge

[Anonym bruker]

Jeg vet virkelig ikke hva jeg hadde gjort. Jeg er også kronisk syk, og har smerter hver eneste dag. Minstemann på 2 år er nettopp begynt å sove om natta, vi har ikke bil og hverdagen med full jobb er slitsom nok fra før av. Samtidig vet jeg at et barn til hadde bare glidd inn i de samme rutinene, bare litt mer popcorn til familiefilmene vi allerede ser sammen, to ekstra brødskiver til matpakkene, alt av klær kan arves, og middag lager jeg for mye av uansett.

 

Man får også ett år hjemme å forberede seg på. Jeg hadde angret hele livet hadde jeg tatt abort, mens jeg vet at jeg aldri kunne angret på å få en til - dersom uhellet er ute. Nå er vi riktignok så nervøse for å få flere barn at vi nesten aldri har sex, i tillegg til at jeg går på p-sprøyta, så problemstillingen er ganske uaktuell. Men bare noen tanker fra min side.

 

Har du familie som kan være litt barnevakt, god økonomi, en mann som vil dele ansvaret med flere bleiebarn og nattevåk, en velfungerende kropp og bil, hadde jeg ikke vært i tvil om å beholde.

[Anonym bruker]

Vi har alt det du skriver i siste avsnitt 10:35. Bortsett fra velfungerende kropp under svangerskapet.

 

Men det er akkurat det at jeg føler meg så ferdig med dette. Endelig tilbake i hverdagen med jobb, litt sosialt liv og masse familiehygge. Tanken på en ny barselpermisjon er en av tankene med denne problemstillingen som byr meg mest imot! Jeg har jo gått hjemme mer eller mindre de 3 av 4 siste årene. Men tre tette bør jeg nok strekke denne permisjonen mest mulig ut, være borte i ihvertfall et drøyt år, kanskje lenger, for å få kabalen til å gå opp hjemme. Til eldste nærmer seg skolealder.

 

Noe av det som bekymrer meg mest er at vi skal ha tid til å følge opp barna. Hvordan er det mulig med en 1., 3., og 5. klassing for eksempel. Både med skole og fritidsaktiviteter. Vil vi voksne ha litt tid til oss selv? Og hvordan reise på ferie med tre små? Kanskje verst, hvordan klare seg alene med tre små og full jobb når mannen er på jobbreise.

 

Jeg er så full av bekymringer. Tenker på dette hvert våkne sekund. Nå skal jeg ta den telefonen til Amathea..

 

HI

[Anonym bruker]

Min tredjemann var et uhell. Jeg brukte prevensjon basert på el og hadde sex i en sikker periode i henhold til det. Men gravid ble jeg lell!

 

Forholdet hadde en knekk på den tiden, vi var nettopp begynt på gjeldsordning og økonomisk sett passet det kjempekjempekjempedårlig. I tillegg var jeg nettopp begynt på et høyskolestudie og var noen år unna en anstendig lønning.

 

Våre to andre barn var noget eldre enn dine, vår yngste da var 5 år. Hadde liksom nettopp fått "livet" tilbake og var ferdig med småbarn. 5-åringen har i tillegg noen diagnoser som gjør ham hakket mer krevende enn "vanlige" barn.

 

Vi tenkte mye på abort, mannen så helst at vi valgte det. Jeg gikk til legen og fikk henvisning for svangerskapsavbrudd, vi var til flere samtaler med Amathea og jeg gråt og gråt og gråt.

Enden på visa var at vi beholdt barnet og nå er han straks 2 år. Ja, det var tøft og livet hadde vært enklere om han ikke hadde vært født, men ville selvsagt ikke vært lillingen min foruten!

 

Men jeg innser mine begrensninger, og da tenker jeg ikke bare på økonomi, men at alle barna skal følges opp også. Alle skal ha oppmerksomhet, venner, bursdager, overnattinger, lekser etc etc etc.

Jeg har nå byttet til en litt sikrere prevensjon, men vet med hele meg at hvis jeg mot formodning blir gravid igjen, så velger jeg abort. For jeg har ikke ressurser til flere barn, dessverre.

 

Det er ditt valg. Du skal leve med det, uansett hva du velger. Om du føler abort er riktig, så gjør du det.

[Anonym bruker]

Huff, vanskelig

 

Vil anbefale deg, om du tar abort (egentlig uansett), å kanskje ta skrittet til sterilisering etterpå. Så slipper du å bekymre deg for at det skjer igjen. Det har jeg tenkt mye på, at jeg kanksje vil gjøre når jeg er helt sikker på at vi er ferdig med å få flere barn... kan jo trossalt bli gravid på prevansjon også...